Om å bo nordpå.

reis til planete jorden påske n,

I dag lagde sola en flammede, orange kant langs konturen av fjellene på den andre siden av fjorden. Det så ut som glødende lava. Det er så utrolig vakkert i Varanger i slutten januar. Det er vakkert her hele året, forresten, med et mulig unntak for mai måned da det egentlig mest er sørpete og ganske ille… Men disse dagene i januar, rett før og etter solas tilbakekomst er like magiske hvert år.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk flytter sørover!

Da jeg var barn, ferierte vi i Sjøbergs gate i Sandnessjøen hos verdens fineste tanter og onkler. Det var lykkelige somre. Og for oss ungene som vokste opp i svart granskog, var det eksotisk å sovne oppe på onkel Jakobs soverom på loftet med vinduet åpent mot lyden av bølger, måkeskrik og båter. Jeg visste alltid at jeg skulle nordover og at det var der jeg var ment å være. Jeg hadde kanskje ikke tenkt at det skulle bli riktig så langt mot nord jeg skulle finne det stedet som skulle bli hjemme. Men sånn ble det.

I går kveld kom jeg meg endelig av gårde til atelieret igjen. Egentlig var jeg altfor sliten etter en lang arbeidsdag til å få gjort så mye, men  jeg fikk staffeliet på plass der det skal være etter novemberutstillingen og jeg har fått krittet opp noen skisser på ferdig grunnede lerreter. Jeg lagde noen skisser med pastellkritt på papir også.

Nå må jeg bare få kjøpt meg en tube brent umbra. (Brent umbra er vikig…) Og så er jeg i gang!

Det jeg altså skal prøve på, er å lage noen malerier inspirert av fotografier fra Kongsfjord og så lage en utstilling med både malerier og fotografier og kanskje også noen dikt. Utfordringen blir fargene. For det er mange farger i det som hjernen min sier er grått:

.

f3

f5

f6

f7

IMG_20130901_083158

IMG_20130831_223251

IMG_20130901_151603

IMG_20130922_161304

IMG_20130922_161355

k4

k8

k17

ssas  ssb

Et innlegg uten rød tråd om meningen med livet og sånt.

blått bilden

,

Advarsel: Dette kommer til å bli et av disse helt usammenhengende, småfilosofiske innleggene jeg skriver når det skjer mye på en gang og jeg må ta nettene til hjelp for å sortere tanker. Det er altså sannsynligvis fåfengt å lete etter noen rød tråd.

.

Høsten kom sånn som jeg hadde ønsket. Nå angrer jeg bitte litt og føler at jeg har litt av skylda for at folk hutrer. Men inne er det varmt og lyst og at folk fryser utenpå, gjør dem ikke kalde innvendig.

Jeg har møtt mye varme de siste dagene. Og jeg har følt meg varm.

Noen ganger skjer det ting som gjør ting klarere. Ting som røsker litt i deg og tvinger deg til å jobbe med å skille det viktige fra det uviktige. Ting som gjør at man forstår mer av livet og tør å stole mer på sin egen intuisjon og sine følelser samtidig som man må erkjenne at man ikke alltid har rett og vet alt.

Det kan være små ting og langt større ting; en svært hyggelig mail, en barnebarndag, en lang og viktig samtale en sen nattetime med noen man bryr seg om…

Og så skal den lille, fine Alvingutten døpes. Det grønne huset (som aldeles ikke er grønt, men nå på vei til å bli hvitt), fylles opp med gjetster. Jeg skal bruke morgendagen til å bake og kokkelere. Alvin skal ha en fin dag. Han skal få kake og pakker, men mest av alt skal han være omgitt av folk som er glad i han og skal være der for han gjennom livet. Han er en heldig, liten gutt. Det er ikke alle som har det han har. Noen vokser opp uten den fundamentale trygghheten og vissheten om å være betingelsesløst elsket.
.

Jeg er omgitt av konfirmanter og speidere for tiden og vi terper på speiderloven og på de ti bud. Speiderloven kan du lese nederst i innlegget. Den er ikke så dum og kan absolutt brukes av ikke-speidere også!

Og så har jeg sittet og tenkt litt på hvilke leveregler som faktisk er viktigst for meg. I bloggen min låner jeg ofte visdomsord fra andre, klokere mennesker. Noen ganger leser man noe som andre har skrevet og kjenner at det treffer en. Noen ganger må man finne sine egne sannheter. Det er fint å ha noe å strekke seg etter og filosofere over. Ingen kan klare å leve opp til alle krav og forventninger. Man kan alltid strebe etter å bli et bedre menneske, men man godta seg selv også, sånn som man er. Og tilgi seg selv. Da blir det lettere å godta, forstå og tilgi andre.

Her er tolv setninger, lånte og egne, som er viktige for meg. Det skulle være ti slik at dette innlegget i hvert fall skulle ha en tynn, frynsete rød tråd, men så ble det altså tolv. Det er ikke så farlig med den tråden bestandig.

Be kind whenever possible. It is always possible. Dalai Lama

Hold sinnet ditt mjukt. Hans Børli

Folk er viktigere enn sølvtøy. Anne

I’ll never ask a zebra about stripes…again. Shel Silverstein

Learn from yesterday, live for today, hope for tomorrow. Albert Einstein

Voici mon secret. Il est très simple: on ne voit bien qu’avec le cœur. L’essentiel est invisible pour les yeux. Antoine de Saint Exupéry .

We can’t all and some of us don’t. That’s all there is to it. A.A. Milne

Whenever you find yourself on the side of the majority, it is time to pause and reflect. Mark Twain

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Paulus

«Vi drar hjem,» sa Hemulen. «Det er fint med ualminnelige opplevelser av og til. Nifse historier om å bli våt og klare seg alene, og sånn. Men det er ikke koselig i lengden». Tove Jansson

At vide hvad man ikke ved er dog en slags alvidenhed. Piet Hein

Believe those who are seeking the truth. Doubt those who find it. André Gide

.

Denne sangen passer alltid på melankolske kvelder. Den er et musikkminne fra min tidlige ungdom og jeg blir aldri lei den.

Bildene fra Kongsfjord har absolutt ikke noe med saken å gjøre (hvis det i det hele tatt var noen sak, da…), men jeg er bare ikke helt ferdig med dem.

.

ee

eee

eeeee

eeeeeeee

.

Speiderloven:

Be kind whenever possible. It is always possible.

Dalai Lama

Read more at http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/d/dalailama378036.html#L3RRIIx1eLw78EGJ.99

Be kind whenever possible. It is always possible.

Dalai Lama

Read more at http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/d/dalailama378036.html#L3RRIIx1eLw78EGJ.9

  • §1 En speider er åpen for Gud og hans ord.
  • §2 En speider kjenner ansvar for seg selv og andre.
  • §3 En speider er hjelpsom og hensynsfull.
  • §4 En speider er en god venn.
  • §5 En speider er ærlig og pålitelig.
  • §6 En speider kjenner naturen og verner om den.
  • §7 En speider tenker og handler selvstendig og prøver å forstå andre.
  • §8 En speider gjør sitt beste i motgang og vansker.
  • §9 En speider er nøysom og prøver å klare seg selv.
  • §10 En speider arbeider for fred og forståelse mellom mennesker

Om høsten og tråder og meningen med livet. Og om blåbær på strå.

tanke 2.

Det er skumt ute. Høsten nærmer seg og jeg gleder meg uhemmet!

I dag har det vært nok en varm og solrik dag. Jeg tok med guttene på tur. Ole Jakob ville vise meg hvor flink han er blitt til å sykle og Alvin gikk en kilometer eller så på de små beina sine før han sovnet i vogna. Ole Jakob stoppet her og der, tok av seg hjelmen og plukket blåbær. Noen spiste han og noen tredde han på strå for å ha til niste.

Vi hadde det uendelig fint. Det var halvannen time med nitti prosent ren lykke. At lykken ikke var hundre prosent, skyldtes varmen. Jeg prøvde å nyte følelsen av varm sol mot ansikt og kropp slik andre folk gjør. Jeg sverger: Jeg prøvde virkelig! Men jeg ble bare svett og klam og litt mere sliten. Og da vi kom tilbake var jeg jeg glad for at Ole Jakob foreslo å være inne litt.

Nå mørkner det. Etter måneder med sol og varme og lys kommer endelig det deilige høstmørket som vekker liv i meg og får meg til å bli mere glad i meg selv igjen.

Og som gir meg ro til å tenke.

De siste dagene har vært innholdsrike og gode, men jeg har hatt lite tid til meg selv og de store tankene.

Dere vet; om meningen med livet og denslags.

Når jeg prøver å skrive innlegg om meningen med livet, mister jeg alltid den røde tråden og det er ikke alltid jeg finner den igjen. Dette innlegget kommer til å handle om tråder og kanskje en av dem er den røde. Jeg vet ikke. Det er ikke så viktig. Det er uansett fint å ha en blogg der man kan skrive ned forvirrede, usammenhengende , blå tanker en sein søndagskveld mens Mord og Mysterier surrer i bakgrunnen og prøver å overdøve den melankolske musikken min.

En gang trodde jeg at det skulle komme en dag da jeg forsto meningen med livet.

En dag da jeg skulle være trygg og sterk og selvsikker og vite hvem jeg var og hva jeg sto for.

En dag da framtida skulle være forutsigbar og enkel og jeg skulle ha alt under kontroll.

Jeg trodde jeg skulle bli voksen.

En gang på ungdomsskolen skrev jeg en stil om hvordan jeg trodde livet mitt kom til å være når jeg ble tredve. Jeg tror jeg har den stilen på loftet et sted. En gang må jeg lete etter den. Jeg husker at jeg hadde store forventninger. Jeg gledet meg til å bli tredve! Jeg syntes ikke nødvendigvis det var noen dans på roser å være en skoleflink, men sjenert og usikker tenåring som alltid ble valgt sist til basketballaget i gymtimene.

Tredve hørtes fint ut!

Tredve ble helt fint. Jeg hadde mann og barn, utdanning og gode venner. Men jeg var fremdeles sjenert og usikker og i min streben etter å bli voksen hadde jeg kanskje lagt vekt på de feile tingene. Jeg syltet og saftet og kokte kjøttsuppe og vasket tak og vegger i alle rom to ganger i året.

Jeg tror aldri jeg har vært mer og mindre voksen enn jeg var i den tiden.

Etter hvert fant jeg ut at meningen med livet ikke var å finne i kjøttgryter og nyskrubbede vegger.

Men så var det andre forventninger man skulle leve opp til. Som mor, som hustru, som yrkesutøver, som venn, som samfunnsborger…

«Når jeg blit førti», tenkte jeg. «Da har jeg nok funnet ut av det!»

.

Nå er jeg treogfemti.

Jeg har ikke funnet meningen med livet, jeg ble aldri mere selvsikker og trygg.

Eller voksen.

Og jeg har definitivt ikke alt under kontroll.

.

Men jeg vet hva som er viktig for meg og hva som gjør meg glad. Jeg vet hva som er verd å kjempe for og hva man kan la ligge. Og jeg vet hvilket parti jeg skal stemme på selv om noen sikkert gjerne vil kalle meg naiv.

Det er kanskje akkurat det jeg har funnet ut:

At jeg heller vil vil være naiv enn kynisk.

Heller usikker enn skråsikker.

Heller myk og sårbar enn hard.

Heller på leting enn framme ved målet.

.

Noen ganger er livet slitsomt. Whatifer og kanjeghaglemter og burdehagjorter overmanner meg og river meg i håret og klorer opp huden min.

Andre ganger (langt oftere) leker livet.

Som oftest er dagene sånn som livets dager sikkert er ment å være: Fulle av små og store opplevelser som danner trådene i livsveven.

Det jeg har skjønt om meningen med livet, er at alle trådene er like viktige. Noen er tynne og grå, noen er mørke og stikkende, noen er myke og fargerike. Noen danner vakre bilder, andre gir ingen mening.

Men alle må være der.

Og jeg har skjønt at det er mye man kan påvirke. Man kan velge å veve med vakre farger. Man kan velge å veve inn gull og sølv også. Ikke alltid, men ofte. Noen ganger er det korthet på det vakre garnet og veven blir mørk og stygg. Det er da man må lete etter de fine fargene og veve dem inn. For de finnes alltid der hvis man bare ser riktig godt etter. Og det er ikke en gang sikkert det er de mest fargerike trådene som er de vakreste. Kanskje det er er like mye skjønnhet i de mørke.

.

Det er kanskje derfor jeg nesten liker høstlauvet aller best når det ligger brunt og vått på bakken og bidrar til det nye livet som skal spire når våren kommer.

.

Se der; jeg fant igjen den røde tråden!

.

IMG_20130811_131606

IMG_20130811_131840

IMG_20130811_141416Ole Jakob tredde blåbær på strå og bandt dem til lillebrors vogn fordi han syklet og ikke hadde noen ledige hender.

.

Antoine de Saint Exupéry skrev et sted:

Aucune circonstance ne réveille en nous un étranger dont nous n’aurions rien soupçonné. Vivre, c’est naître lentement. Il serait un peu trop aisé d’emprunter des âmes toutes faites !

No single event can awaken within us a stranger totally unknown to us. To live is to be slowly born. It would be a bit too easy if we could go about borrowing ready-made souls!

En fin dag! Om en liten gutt, en vakker fjord, et godt dikt, Legoland, hudkremer, kaffebesøk, Miss Marple og en vemodig sang.

reis til planeten jorden1n

reis tiln

Reis til planeten jorden, sa geografen.

Den har et godt navn på seg.

Antoine de Saint- Exupery. Fra Den Lille Prinsen

.

Noen dager er bare fine helt fra morgenen av.

Ikke alle dager. For sånn er ikke livet. Derfor er det ekstra viktig å ta vare på de dagene da livet leker og alle whatifter og burdehagjorter og kanjeghaglemter og svarte bekymringsdyr ligger og sover innerst i et mørkt kott et sted.

Slike dager gir styrke og overskudd til å håndtere travle hverdager.

Og så ser man klarere hva som egentlig er viktig.

Sånn er det i hvert fall for meg.

.

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -

Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

Hans Børli

,

I dag startet jeg dagen sammen med:

.

o1

En blid gutt.

.

o2

En tankefull gutt.

,

o3

En god gutt!

.

Vi sto tidig opp, men så somlet vi lenge med å komme oss i klærne. Vi leste om Narnia og snakket om Legoland og dinosaurskjeletter og om hvorfor gamle bøker kan få gule kanter og hvorfor bestemor ikke kjøper seg sånn hudkrem som de snakker om på reklamen og som man kan smøre på seg mens man enda er i dusjen og så kan man kle på seg med en gang. «Vil ikke du kjøpe deg en sånn, bæstemor?» (Reklamefilmen må han ha sett i går og jeg hadde ikke nevnt den på noen måte. Han snapper opp det meste.)

Etterpå ble han med min ludovenninne og meg på fjæratur. Dette er kanskje den siste fine sommerdagen så i dag droppet vi ludoen.

.

oo1

Soria Moria?

.

o9

Fjorden.

.

o7

Ole Jakob ser etter sultne haier.

,

o6

Og studerer ballblom.

.

o4

Liten gutt blant store steiner.

.

Etter turen har jeg spist nydelig middag i det brune huset (min svigersønn er en utmerket kokk), hatt svært hyggelig kaffebesøk og fått en av disse mailene som gjør meg ekstra glad. (Det kan jeg fortelle om en annen gang.)

Og nå er det Miss Marple

,

Og som på alle ekstra glade dager, trenger jeg en vemodig sang.

Og .

Om Planeten Jorden og en stor bestemoroppgave!

reis til planeten jorden1n

.

reis tiln

.

-Que me conseillez-vous d’aller visiter? demanda-t-il.

-La planète Terre, lui répondit le géographe. Elle a une bonne réputation…

-Hva vil du råde meg til å besøke nå?

-Planeten jorden, svarte geografen. Den har et godt rykte…

(Antoine de Saint-Exupéry, Le Petit Prince)

 .

Jo flere barnebarn jeg får får, desto mer skulle jeg ønske at planeten vår levde opp til sitt rykte.

Nå gjør den jo forsåvidt det. Det er en søren så fin planet! Bare utsikten fra kontorvinduet mitt ut over Varangerfjorden ville alene gjort reisen til Planeten Jorden vel verd for Den Lille Prinsen.

Det er bare det at vi som befolker den ikke så flinke til å ta vare på den som Prinsen var til å ta vare på  sin asteroide B612.

Og vi er ikke alltid så opptatt av å ta vare på hverandre som Prinsen var av å ta vare på sin Rose selv om den hadde torner og på ingen måte var enkel å tilfredsstille.

.

Når jeg leser nyhetene blir jeg lett motløs. Det er for mye som er galt. Det er alt, alt for stort til at man som enkeltmenneske kan bidra.

Men det er ikke lov til å tenke sånn. I hver fall ikke når man har fire barnebarn.

Hvis man ikke kan gjøre mye, kan man gjøre litt.

Ungene våre skal overta det vi voksne steller i stand. Det gir oss tre store oppgaver: Vi må prøve å rette opp feil som er begått, vi må unngå å gjøre nye, og vi må gjøre vårt beste for å sette ungene i stand til å forvalte Planeten Jorden og alt og alle som lever på den på en bedre måte når de blir voksne. Når jeg leser nyheter og ser meg rundt med det bekymrede blikket, blir jeg ikke overbevist om at min generasjon har så mye å lære de unge.

Antakelig må vi først og fremst hjelpe dem til å utvikle evnen til å tenke og reflektere og til å se utover seg selv. Og vi må bidra til å gi dem tro og framtidshåp og livsglede.

Og det kan vi klare hvis vi gir dem tid og rom for gode samtaler og ubegrenset og betingelsesløs kjærlighet.

Der kan jeg bidra.

Det er en skikkelig bestemoroppgave!

.

Jeg har vært mye sammen med voksne. Jeg har sett dem på ganske nært hold. Og jeg har ikke fått noen bedre mening om dem av den grunn. (Antoine de Saint-Exupéry, Den Lille Prinsen.)

God morgen! Et bilde, noen dikt og en liten hyllest til en stor, liten dame.

reis til planeten jorden adse 1

Det har vært mye å tenke på de siste ukene. Det har vært sykdom, sorg og bekymringer (bare at det siste ikke gjelder fordi jeg alltid er bekymret for et eller annet uansett). Og så har det vært masse glede. For det er sånn livet er, med mørke og lyse dager.

.

Jeg nyter en rolig morgen i dag med musikk og poesi. Det er en vakker vintermorgen i Vadsø i dag og jeg tar sjansen på å gi dere mine egne vinterdikt i reprise. Dette er alle jeg har. Jeg er flinkere til å dikte om høsten!

,

DIKT

Hvordan kan jeg dikte

uten høsten å dikte om.

Når vinteren har vunnet.

Når alt er optimistisk hvitt

eller dramatisk sort.

Når vemodet

og mykheten

og nyansene

har tapt

for i år.

Kanskje rime?

Det blåser på våre åser

og snør på bålets glør?

.

Eller vente.

Gjennom frost og mørketid.

Våren som aldri kommer hit.

Netter med solskinn gjennom soveromsvinduet.

Eller

øve?

.

På vei til jobb en tirsdagsmorgen i januar.

Ikke et dikt.

,

Det gnistrer i  hvitt

bjørka er ikke et tre lenger,

men en skulptur

overstrødd med restene av glitter fra juleforberedelsene i barnehagen

det hvite glitteret

og sølvglitteret

ungene har brukt opp gullglitteret.

.

Snøen er ikke vann

eller is,

men krystaller.

(Ok, det visste vi

det er ikke poesi, men vitenskap).

.

Vinteren er for ren

og skarp

og kald

og vakker

til å dikte om.

.

Jeg finner ikke

de rene

skarpe

kalde

vakre

ordene.

,

Jeg overlater vinteren til vitenskapen.

.

Men i morgen kommer sola tilbake til vår lille by

og kaster varmere lys på det hvite.

,

Som gjenskinn fra gammelt gull.

.

Jeg vet ikke om det er vitenskap

eller mirakel

eller poesi?

 .

Februar

Mellom det myke, trygge mørket

og det skarpe, livgivende lyset

ligger februar.

Den korte måneden.

En liten, uanselig parentes

mellom vinter og vår.

,

Årstider

Om høsten

kommer den hvite, rene snøen.

Stille dekker den til det slitne, skitne levde livet.

Det råtnende lauvet.

Den mørke, kalde jorda.

Som en myk voggesang

luller den oss inn i glemsel.

Med glitrende hvit skjønnhet

bedrar den oss.

Til den dagen i april

da ingen ting er hvitt lenger.

Og virkeligheten våkner.

,

Vår

Om våren,

når lyset kommer,

savner jeg mørket

å tenne et lys i.

.

I dag ville Anne Cath Westly hatt sin 93. fødselsdag hvis hun hadde fått leve. Det er en dame det er vel verd å stoppe opp og tenke litt på. Da jeg var ganske lita, leste jeg om Aurora i Blokk Z som hadde en pappa som var hjemme med henne og babyen Sokrates, som til overmål var kommet ut av mammas mage og ikke med storken. For Anne Cath Westly var en modig dame som turte å ta opp ting som hjemmeværende pappaer, alenemødre, integrering, det å ha dårlig råd… Og så handler bøkene hennes mye om å finne løsninger på ting. Og om vennskap.

Mine første tv- minner er Anne Cath Westly som Kanutten og Alf Prøysen som Romeo Clive. Det må være en av de særeste barne- tv- seriene som noen gang er laget. Men jeg elsket det! Jeg vet om det var fordi jeg ikke hadde så mye å sammenligne med, eller om det på en eller annen måte var veldig bra.

Det er ikke mange barn som har vokst opp i Norge siden 50-tallet som ikke er preget  av Anne Cath Westly.

Og det tror jeg vi skal være glade for. Jeg tror hun har bidratt til å gjøre oss alle sammen litt snillere og litt mere tolerante.

Kreativ kveld.

I kveld har jeg malt. Det er alltid fint og hyggelig. Og det er noe jeg har tenkt å gjøre mye av framover

Atelier Fri Strek fyller ti år i år!

Jeg har vært med fra starten og har hatt utrolig mye glede av denne hobbyen.

Det hele startet med at Inger Unstad holdt malekurs. Eller, rettere sagt, hun ville ikke egentlig kalle det malekurs. For hun ville ikke lære oss så mye. Hun ville hjelpe oss i gang. Den aller første øvelsen vi fikk på det første kurset jeg tok, var å tegne det vi pleide å tegne mens vi fremdeles mente at tegning var noe vi mestret godt.

Noen måtte tilbake til tidlig barndom.

I kaffepausen drakk jeg kaffe av et krus med en sau på. Det minnet meg om Den Lille PrinsenDessinemoi un mouton.» Og siden det har det vært en sau (eller flere) på svært mange av bildene mine.

Inger lærte oss selvfølgelig en hel masse uansett, men det viktigste lærdommen var at det går an å «male over og snu på hau». Og at det ikke er noe riktig eller galt når man maler som hobby.

Da kursene var over (jeg fikk med meg to), var det noen av oss som langt fra følte oss ferdige med å male. Og som visste at vi kom til å savne gleden ved fellesskapet vi hadde. Så vi dro på leting etter et lokale vi kunne bruke. Og vi var så utolig heldige å få leie et sentrumsnært lokale med utsikt til Varangerfjorden og Øya til en høyst overkommelig sum. Vi var ni damer da vi startet opp. Det er vi nå også, selv om det ikke er de samme ni. Noen har vært med fra begynnelsen, noen i mange år og noen har sluttet på grunn av flytting eller andre ting. Men så har andre kommet til. Akkurat nå er den yngste midt i tyveårene og den eldste over sytti.

Vi  møtes som oftest på tirsdager og noen ganger har vi malehelger med innebygd hyggekveld med god vin og god mat. Men alle har jo sin egen nøkkel og vi kan bruke atelieret akkurat så mye vi vil. Det er ingen forpliktelser og det er lov å ta pause. To ganger i året rydder vi bort staffeliene og lager utstilling. Det kommer folk og vi selger bilder så det griner! Men det å ha bilder for salg er også helt frivillig.

Av og til har vi kurs også. Jeg har i den anledning gjort noen tapre men svært lite vellykkede forsøk på stilleben, men på et kurs med Igor Filippov lærte jeg også noe svært nyttig bruk av farger.

.

Nå har vi altså jubileum og vi har mange spennende idéer til hvordan vi skal markere det.

Min ambisjon er å male en gang i uka og ha minst fem bilder klare til sommerutstillinga.

Jeg er i gang!

Utsnittene viser  noen av de første penselstrøkene på det som skal bli to nye bilder. Så langt er de fri for sauer, men vi får se, vi får se…

.

hus

bilde

Previous Older Entries