Bare et lite livstegn helt på tampen av en veldig god dag.



goethevinter3

.

Det har blitt lenge mellom innleggene mine i det siste. Jeg har savnet å skrive og akkurat nå har jeg mye å skrive om. Jeg mangler bare kabelen som er nødvendig for at bildene som skulle illustrere teksten skal komme seg fra mobilen til pc-en. Så alt det jeg har lyst til å skrive om, får jeg skrive i morgen. Her er en liten smakebit.

Kvelden min er på vei inn i natta.

Det har vært en god dag og jeg har lyst til å holde fast ved den så lenge jeg kan. Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt trøtt i morgen tidlig.

.

I dag har jeg hatt gode samtaler som har gitt meg nye tanker.

Jeg funnet musikken min.

Og et godt dikt:

Where the sidewalk ends

There is a place where the sidewalk ends
and before the street begins,
and there the grass grows soft and white,
and there the sun burns crimson bright,
and there the moon-bird rests from his flight
to cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
and the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
we shall walk with a walk that is measured and slow
and watch where the chalk-white arrows go
to the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
and we’ll go where the chalk-white arrows go,
for the children, they mark, and the children, they know,
the place where the sidewalk ends.

Shel Silverstein

.

Jeg har til og med skrevet et selv:

Jeg vet ikke svarene.

Jeg trenger dem ikke heller.

Ikke akkurat nå i kveld.

Denne kvelden

vil jeg vie til

spørsmålene 

og alternativene

og det naive håpet.

.

Så da mangler vi et bilde.

Jeg liker dette. Det er blitt vinter i min lille by. Bildet er fra i fjor sommer.

.

a2

Om sorg, glede, savn, nyttige knuter og vafler.

i try to 1n

 

Det har vært litt stille på bloggen min en stund nå. Det er stille i Annehuset også. Guttenes farfar har gått bort og familien er samlet på Nordvestlandet. Når man er vant på å se noen man er glad i nesten hver dag, blir det veldig tomt og rart uten dem. På bursdagsplakaten min på personalrommet i barnehagen, har jeg en tegneseriestripe om en bestemor som blir tvangssendt til avvenningsklinikk for bestemødre fordi hun er for avhengig av barnebarnet. Jeg kjenner meg litt igjen i den.

Men jeg unner så inderlig vel den andre bestemora å få nyte dem nå i disse tunge dagene.

De siste ukene har virkelig vært several days attack me at once-dager. De har vært fulle av sorg, glede, spennende utfordringer, savn, sosialt samvær, gode venner, svært gode nyheter, stress, lange arbeidsdager, konfirmanter, speidere, kurs, bekymringer og mere glede…

Jeg prøver virkelig å ta en dag om gangen, men noen ganger har man lite man skulle ha sagt og har ikke annet valg enn å ta i mot det som kommer og innse at livet kan være litt humpete innimellom.

Men i dag er det onsdag.

Onsdager er gode dager.

På onsdagskvelder har jeg lave skuldre.

I kveld hadde jeg ingen små gutter på sykkel sammen med meg hjem i kveldsmørket etter speidermøtet og de fire kilometerne som lå foran meg føltes litt lange og tunge etter en lang dag. Jeg hadde litt å bære på og hadde kledd på meg en tett og ubehagelig regnbukse fordi jeg ikke rakk å dra hjemom etter jobb for å skifte og nødig ville ødelegge buksa mi med bållukt at vaffelrøre og sot og kvae. Jeg hadde nesten begynt å synes litt synd på meg selv der jeg gikk. Da kom  to helt andre syklister opp bak meg. Det var de to fine nitten-tyveåringene som hadde ledet speidermøtet sammen med meg. De har vært speiderne mine siden de var små, og jeg er oppriktig glad i dem. De stoppet og gikk av syklene og så spaserte vi hjemover sammen. Det var ikke helt det samme som å ha Ole Jakob der, men det var veldig hyggelig.

Jeg er heldig!

På speidermøtet i kveld var det bygging og vaffelsteking på programmet. Speiderne var i alle aldre. Noen har mye erfaring, noen mindre. Og så skjedde noe av dette som gjør at jeg har sånn tro på denne organisasjonen: Min ene, unge makker skulle hjelpe en gruppe konfirmantspeidere med et byggeprosjekt. Han har vær speider i ti år og jeg trodde han kunne sine knuter og surringer. Det kunne han ikke. Han kan mye om kvantefysikk, filosofi, Russisk grammatikk og Shel Silverstein og sånt, men tømmerstikk og dobbel halvstikk og kryssurringer og vinkelsurringer var det dårligere med. Ei av jentene på tretten, derimot, har stålkontroll på disse speiderferdighetene og hun er en dyktig instruktør. På leiren i sommer instruerte hun en far som aldri hadde pionert før og som deretter satte opp en flott portal. På onsdagsmøtene nå instruerer hun to jenter på seks og syv. I kveld ble hun tilkalt for å hjelpe nittenåringen. Sånn blir vi likeverdige som speidere. Vi har alle våre styrker og svakheter, men sammen får vi det til.

Jeg for min del er sterk på vaffelsteking.

Og hvem liker ikke å sitte sammen rundt et bål i høstmørket og spise bålvafler.

vafler_edited-1

 

For ordens skyld, og for eventuelle nye lesere: Dette er pionering:

IMG_20140805_161500

.

I kveld tar vi denne som nattasang.

Om speiderliv, høstbilder, musikk, poesi, Kuala Lumpur og butikkmedarbeidere.


goethe noter 12

 .

Dagene har vært travle. Det er ikke noe nytt. Det er sånn dagene mine er.

«Du må lære deg å si nei», sier folk.

Jeg synes det er greit å si «ja».

Og hvis flere gjorde det, ble det kanskje litt mindre travelhet sånn jevnt over?

Og så er det jo sånn at det som fyller dagene mine er gode ting.

Sånt som dette, for eksempel:

.

IMG_20140903_173112

.

IMG_20140903_214723

,

I går syklet guttene og jeg til speidermøte. Eller, rettere sagt, guttene syklet og jeg kom pustende og pesende etter. De har god fart på begge to. Turen til er ganske lett, og det er fint å bruke denne skogstien ned mot veien og gangstien som følger fjorden. Hjemturen er litt tyngre med flere oppoverbakker. Ole Jakob er blitt supersprek, men lillebror var jammen sterk han også! Fra guttenes hus, til speiderhytta og tilbake til Annehuset er det nok seks kilometer. Det er ingen dårlig tur for en liten gutt som ikke er blitt tre år enda. Det er koselig å streve seg hjem sammen mens det langsomt mørkner. Folk man møter på veien smiler og hilser og kommer med oppmuntrende ord til guttene. Og så kan vi prate litt om alt og ingenting. I oppoverbakkene, vel og merke. I nedoverbakker og på flatmark, klarer jeg ikke å holde følge (for ordens skyld: Vi har har gode gangstier i Vadsø. De er ikke alene ute i trafikken).

«Hvor mange speidere finnes det i absolutt hele verden?» spurte Ole Jakob. Han har jo nettopp vært på leir med fem og et halvt tusen av dem. «Det vet nok gudfar Vemund» sa jeg. Gudfar Vemund er egentlig Annas gudfar. Men  ellers er han alle sammen sin. Han og jeg har mange gode speiderminner sammen. Da han dro sørover for å studere, fortsatte han sin speiderkarriere der og havnet etter hvert i landsstyret. Så ble han Youth Advisor for World Scout Committee og er en av de få jeg kjenner som mener det når de sier at de skal til Kuala Lumpur.

Det var en digresjon. Men jeg er veldig glad i- og stolt av denne gutten og han blir sikkert bare akkurat passe flau over å bli omtalt i bloggen min. Poenget skulle være at vi sendte melding til gudfar Vemund og raskt fikk svar. Det er 40 millioner speidere i verden i 162 land. Det er noe å tenke på når vi sitter der rundt bålet i Vadsø og steker vafler og leker «ryggsekk».

På vei hjem gikk vi innom Rema. Ungene hadde spurt fint om å få smoothie som bensin til turen. Vi bestemte oss for å kjøpe inn litt mat også. Ole Jakob ville ha egg, men stoppet opp foran hylla og utbrøt indignert (og ganske høyt). «Koffer har de slutta å ha økologiske egg?!». Jeg sa at han kunne spørre når vi kom til kassa. Vi kjøpte ikke egg, men Alvin fant en ost og en liter Biolamelk. Ole Jakob fant nektariner. Bak kassa satt en søt ungjente som jeg kjente igjen fra et tidligere konfirmantkull. «Nå kan du spørre», sa jeg og Ole Jakob overvant sin vanlige sjenerthet og spurte. «Det er nok fordi det er så mange som har skjønt at det er lurt å kjøpe økologiske egg«, svarte hun. «Det er jo veldig bra at folk gjør det. Men noen ganger vet jo ikke de som kjøper inn til butikken akkurat hvor mye egg folk skal ha. Vi må nok kjøpe inn flere økologiske og ikke så mange av de andre». Vi ble enige om det kanskje var en god ting at det var tomt for de økologiske. Alvin, som ikke er så opptatt av om eggene er økologiske eller ikke, parkerte den lille handlevogna si fint. Jenta gikk bort til handlevognene og fikk på plass noen vogner som andre kunder hadde feilparkert. Så ga hun og Alvin hverandre en high five. Jeg takket henne. Kassadama på Rema kan gjøre en stor forskjell for små gutter og gamle bestemødre på lang sykkeltur. «Nå er jeg blitt kjent med en til som jobber på Rema», sa Ole Jakob glad.

Litt seinere sovnet de hulter til bulter i senga mi.

Jeg tok sofaen.

Jeg hadde forresten en morsom butikkopplevelse i dag også. Jeg var innom Coop bygg for å høre hva det koster for et nytt dusjkabinett. Mitt har vært ødelagt lenge jeg begynner å innse at det kanskje må byttes ut. Den hyggelige mannen viste meg bilde og pris. Det var ikke så avskrekkende. «Ja, men så må jeg jo ha rørlegger» sa jeg. «Rørlegger? Neida. Det trenger du ikke», sa han. «Jeg er singel, sa jeg. Jeg klarer ikke sånt.» «Jammen du er jo mora til Ingrid, er du ikke?» sa han. Det der klarer hun helt fint!» 

Det gjør hun sikkert. Hun er ganske sterk:

.

IMG_20140801_165141

 .

Vi har jo allerede hatt noen fine bilder, men jeg har flere. Det er blitt høst i skogen og på søndag spaserte min ludovenninne og jeg til spøkelseshuset. Vi møtte ingen spøkelser, men fant morsomme fotomotiver.

IMG_20140831_170234

.

IMG_20140831_165204

.

IMG_20140831_160817

.

IMG_20140831_155131

,

IMG_20140831_154604

 

IMG_20140831_152849

 

.

En liten sang?

Jeg tror man må ha et hjerte av stein for å ikke bli påvirket av denne intense framføringen av Bob Dylans gamle sang. Jeg liker musikk som river litt i sjela og det gjør denne.

.

Diktet blir årets første, lille høstdikt:’

(Det aner meg at jeg kan ha skrevet dikt om september før. Det gjør ikke noe. Jeg liker september.)

.

September

I september, når mørket kommer,

tennes en liten, blafrende flamme

et sted dypt inne i meg

Da ser jeg klarere

det som lå i mørke 

mens midnattssola rådet

Og hjertet blir

varmere og mykere

.

Helt til slutt:

Foruten å montere dusjkabinett, er min datter veldig flink til å være mamma og gi guttene sine fine opplevelser. Bare se her.

Høstkveld. Om telefonselgere, konfirmanter, speidere og poesi.

enjoy

.

Telefonen ringer. Ukjent nummer. Men jeg har nettopp sendt ut en speidermail og det kan jo være en av foreldrene.

Det er det ikke. Det er en entusiastisk, ung søring:

Hei, er det Anne? Nei så hyggelig! Jeg ringer med gode nyheter til deg. Jeg skal ikke selge deg noe. Du har vel hørt om Firkløveren?

Fem minutter seinere ringer det igjen:

Hei? Ja, er det deg Anne? Nei, så hyggelig! Nå skal jeg bare skynde meg å si helt fort at jeg ikke skal selge deg noe eller mase om noe tigging. Jeg har faktisk en god nyhet til deg. Du er trukket ut blant 2000 andre til å vinne en elektrisk tannbørste (??!?!?!!)

Jeg har tannbørste.

Og jeg synes ikke det er så hyggelig. Mest fordi jeg ikke liker å være uhøflig. Og det er man nesten nødt til å være for å få disse hesblesende selgerne som ikke skal selge noe til å tie stille lenge nok til at man på en vennlig måte kan si takk, men nei takk. Det er jeg ikke interessert i. Men ha en fin kveld. Det som irriterer meg mest er at de lyver. Jeg tror ikke det finnes noe firma i hele verden som ansetter unge menn til å jobbe på kveldstid med å ringe til folk for å forære bort elektriske tannbørster. Det er jo fullstendig meningsløst. Og så plager deg meg at de bruker navnet mitt på en måte som indikerer at vi er gamle kjente.

Jeg sier beklager jeg er ikke interessert mens de snakker og legger på. Og så sitter jeg igjen med en litt vond smak i munnen. Det er ikke sånn jeg er oppdratt.

Jeg synes selgere skal si: Hei! Det er Per Olsen fra firmaet Hvite Tenner som ringer. Jeg selger elektriske tannbørster. Er det noe du er interessert i ? Det hadde vært mer realt.

.

Egentlig hadde jeg satt meg ned med kaffe og kryssord.

Det er høst. Jeg liker høsten. Jeg har tent levende lys i vinduet og på bordet og funnet fram musikken min. Kveldsmørket er tilbake og en varm ro er i ferd med å innta kroppen blandet med myk, mild sårhet. Slik er det alltid om høsten. Kanskje jeg til og med snart kan dikte igjen!

Telefonselgerne distraherte meg. Nå har jeg skrudd lyden på telefonen av og volumet på musikken opp.

Det har vært en lang dag. I kveld har vi hatt det første møtet med årets konfirmanter og deres foreldre. Vi har fordelt smågrupper og informert. Jeg skal ha en liten kunstgruppe og noen av konfirmantene skal følge speidergruppa. Det er alltid spennende å møte disse ungdommene som man skal ha mye med å gjøre i året som kommer. De virket som en flott gjeng og jeg gleder meg til å bli kjent med dem.

Før møtet skulle vi teste lyden. Min unge «kollega» blåste i mikrofonen. Det hørtes ut som bølger og vind og jeg tenkte umiddelbart på Robert Frost.

Spenn dere fast! Dette er et kraftfullt dikt:

Once by the Pacific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the light was spoken.

 

Sånn kan ikke jeg dikte. Ikke en gang om høsten.

.

Nå skal jeg finne fram bilder fra speiderleiren. I morgen kveld skal vi ha mimrekveld. Jeg må sortere litt, for på ca 95 % av mine leirbilder er det en helt spesiell liten gutt som er hovedmotivet.

20140807_211833
20140807_195819

20140807_170653

20140807_144511

20140805_201321

20140805_193457_1

Om asylpolitikk, muffins og grønnsaker.

Love

.

Noen ganger er det godt å komme alene hjem til Annehuset. Jeg har et lysende hjerte i vinduet på det lille spiserommet mitt. I det vinduet som er nærmest ytterdøra. Hjertet er nok egentlig ment som en juledekorasjon, men det er fint å komme hjem til hele året. Og spesielt nå som kveldene endelig begynner å bli myke og mørke igjen.

Jeg har levd alene i mange år nå. Jeg trives med det og jeg føler meg aldri ensom. Stille kvelder som denne, med musikk på øret og tid til å tenke, er viktige for meg.

Det har vært en rar uke. Når man jobber i barnehage i en liten by med et stort asylmottak, kommer man på innsiden av asylpolitikken. Politikerne diskuterer overordnede linjer. De må de selvfølgelig. Noen må bestemme hvem som får bli og hvem som må dra. Og noen må håndheve reglene. Mange av de familiene som ikke får bli, velger å reise ut med assistanse fra IOM (International Organization for Migration). Da får de både praktisk og økonomisk hjelp og får en litt enklere start når de kommer tilbake til hjemlandet. Men det er fremdeles ikke sånn at assistert retur nødvendigvis betyr frivillig retur. Noen velger bort dette alternativet og klorer seg fast selv om de har fått endelig avslag på sin søknad og vet at det betyr at politiet kommer i natt, eller i neste uke, eller om et par måneder eller et år. Hver kveld går familien til sengs og vet det. Likevel velger de dette alternativet, som også betyr at de må leve på et økonomisk minimum. Jeg tror ikke noen gjør det hvis de ikke har en grunn. I barnehagen handler det ikke om tall og statistikk og økonomi. Der handler det om at unger på alder med mine barnebarn, unger som er integrert og er en selvfølgelig del av venneflokken, plutselig ikke er der lenger. Når de reiser assistert får man vite det og kan i hvert fall samle sammen bilder og sende med tegninger og eiendeler. Når de hentes, får man beskjed i etterkant. Etter hvert blir man blir vant med det på en eller annen måte. Men det gjør fremdeles vondt hver gang. Og det gjør meg skamfull. Jeg tror ikke folk flykter til et iskaldt land langt mot nord for å leve i uvisshet hvis de har det helt greit der de kom fra. Jeg skulle ønske at vi som lever i rikdom og trygghet hadde hatt et større fokus på ungene i disse familiene. Jeg har ikke svar og løsninger. Jeg skulle bare ønske vi kunne finne en bedre måte å drifte denne kloden vår på.

Helga har hatt et helt annet fortegn. Den har vært fylt av glede og av folk jeg er glad i. Jeg har drukket vin med en god venninne, hatt en lang prat med den unge gitaristen som er ferdig i militæret, hatt besøk av den unge familien som kom spaserende fra Røde Kors- hytta med blåbærspann og blåbærblå hender og tenner og klær, spilt spill med to unge venner, hatt to fine barnebarn på overnatting, vært hos min ludovenninne og vært på Ole Jakobs butikk.

Den skal jeg fortelle mer om:

Ole Jakobs mamma liker å få ting til å vokse og gro. Spesielt ting som kan spises. I år har Ole Jakob også hatt sin egen lille grønnsakshage. I hele sommer har han planlagt butikk der han skulle selge grønnsaker, bær, blåbærmuffins og kaffe. I dag var det store dagen endelig her. Guttene sov hos meg og vi var tidlig oppe for å bake, skrive plakater og plukke solbær. Muffinsene ble veldig gode! Glasuren også. Og Ole Jakob hadde god greie på rimelige priser: Kaffe og Muffins kostet tjue kroner. Hvitløk kostet ti for en og tjue for fem. Det er en grei kvanumsrabatt. Butikkgutten dro hjem for å plukke grønnsaker, skrubbe dem og rigge butikk og kafé.

Store og små venner kom innom og salget gikk strykende. Men det var fremdeles varer igjen da jeg kom etter støttekontaktjobben. Jeg kjøpte hvitløk, løk, poteter, gulrøtter, rødbeter, vårløk, sukkererter, kaffe og muffins. Det ble 104 kroner til sammen. Ingen upris!

Den samlede inntekten ble 412 kroner. De havnet på sparegrisen. Han sparer til en traktor. Eller noe annet…

Da han skulle legge seg, holdt han på å sovne på badegulvet etter å ha kombinert avkledning og avansert yoga. Han var dødssliten og fullstendig lykkelig. Det var lillebror også, forresten. Vi leste om Tommy og Elefanten og så sang Alvin seg selv i søvn (ro, ro til fiskeskjær, mange fisker får vi der. En til bestemor og en til besta og en til mamma…), Ole Jakob måtte ha et eventyr for å finne roen. Det er spennende å være butikkmann.

Akkurat passe spennende for en femåring.

Han er en heldig femåring.

Jeg skulle ønske alle femåringer var like heldige.

IMG_20140824_092407

Muffinsproduksjon! Det er viktig å smake på røra. Den ble for øvrig bakt på speltmel. Halvparten av melka ble byttet ut med blåbæryoghurt og så var det masse deilige blåbær i dem.

IMG_20140824_105618

Glasuren ble laget av blåbær som vi presset gjennom en sikt, smør, eggehvite og melis. Den smakte veldig godt!

IMG_20140824_112603

Ole Jakob lagde plakater selv: BUTIK. MUFINS ÅG KAFE KÅSTER 20.  

IMG_20140824_112521

Solbær plukket vi i bestemors hage.

IMG_20140824_112356

Og så rakk vi å hvile litt med Jake og Sjørøverne før han skulle i gang med grønnsakene. Legg merke til den fine T- skjorta med speidermotiv.

142408_2211

Ole Jakob hadde dyrket kule gulrøtter i ulike farger og fasonger. Aldeles økologisk!

142408_2210

Og poteter, fenikkel, rødbeter, løk, hvitløk, sukkererter… Ting vokser ikke så fort her i nord og avlingene blir ikke så store. Men det er ikke kvantiteten det kommer an på.

but

Bestemor kom litt seint, men det var enda noen varer igjen.

bu

 

Om Goethe, nyheter, musikk, poesi og photoshop. Og en stor takk!

goethe ny23_edited-1

Bare så det er sagt, sånn helt til å begynne med: Jeg har hatt en strålende dag. Jeg savner ungene, men bortsett fra det, en strålende dag.

Det var bare det at jeg ville ha med meg nyhetene.

ABC nyheter kunne i kveld blant annet by på artikler om: Sport, Syria, Teknologi, Terror, Tester, Tippeligaen, Trafikkulykke, Trening, Ukraina og Verden …

Og da er det at jeg trenger denne. Eller denne.

Eller noe sånt som dette:

Once by the Pasific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the Light was spoken.

Robert Frost

.

Bare for å stålsette meg litt før jeg begynner å lese.

Og så har jeg sett på Fødeavdelingen. Det hjelper også, av en eller annen merkelig grunn.

Det er kanskje en idé å finne en annen nyhetskilde…

,

Noen ganger vil man ikke vite hva som skjer der ute i verden. Noen ganger har man lyst til å krype opp i sofaen med en kopp kaffe og et godt kryssord og ikke tenke på noe annet enn Rolf Hansens finurlige ord. Dere vet, sånne som raggsokkelskerfavorittårstid og tverrfløytesolistkollega.

I en vanskelig verden er godt at det finnes folk som skriver dikt og bøker for oss andre og lager musikk og kryssord. Og filmer om trollmenn og drager og detektiver og den store kjærligheten.

Jeg tenker ofte på om de skjønner det? Hvor mye de betyr i vanlige menneskers liv?

For de fleste av oss trenger noe å balansere og fylle ut hverdagene og realitetene med. Noe som hjelper oss til dypere forståelse eller til glemsel og adspredelse.

Eller begge deler.

Det gjør i hvert fall jeg.

Så nok en gang: Takk! Fra dypet av mitt hjerte; takk. Til Rolf og Greg og Neil og Robin og Pål og Robert og Inger og Joanne og John Ronald Reuel og Tim og Peter og alle dere andre som bidrar til å gjøre livet mangfoldig og fargerikt.

Og fullstendig utholdelig også når det røyner på litt.

 

Og så kan man selvfølgelig leke litt med photoshop:

spli

hus

hus2

hus5
hus79
husp

Jeg vet ikke hvem som fant opp photoshop. Men takk til deg også.

 

Om å legge unger. Og litt om en fin film.

bestemorkveld 2

.

I kveld ligger det tre unger i senga mi. De sover nå, men det tok sin tid. Først så vi en liten tegnefilm sammen alle sammen. Den var litt skummel, syntes Alvin, så han måtte sitte i fanget. Etterpå hadde jeg en ambisjon om å legge lillebror sånn at han kunne sovne og så bli løftet forsiktig over i senga på barnerommet før de to store skulle sove.

Det virket som en god plan.

De store fikk beskjed om å rydde litt og få på nattøy før de kom. Denne gangen var de veldig lydige og veldig kjappe.

Det er ikke plass til fire mennesker i senga mi. Spesielt ikke når det også ligger to dukker, en elg, en tiger, et par ullsokker, en legokloss, tre monsterbamser og en gudmorsydd robot der. Og når de to store vil gi bestemor massasje ved å tråkke på ryggen min mens de holder seg fast i hodegjerdet.

Det er effektiv og svært behagelig massasje. Det er vanskelig å si nei.

Jeg lot de store stå opp og så de første tyve minuttene av En Serie Uheldige Hendelser sammen med dem. Jeg har lest begynnelsen for Ole Jakob. Bøkene er kanskje litt i skumleste og vanskeligste laget enda, men han likte boka og husket handlingen fra det jeg hadde lest da jeg satte på filmen. Filmen fenget definitivt! Den har fått blandet mottakelse, men jeg elsker den. Den er basert på de tre første bøkene i en serie på tretten, så den etterlater en del løse tråder. Men jeg har kjøpt hele bokserien på bruktbutikken og nærmer meg slutten.

Jeg trodde Alvin hadde sovnet. Det hadde han ikke. Han hadde listet seg opp og prøvde å gjøre seg usynlig ved å stå muse stille ved storebrors pult og klippe.

Så slo vi av filmen på en passende sted og alle ble puttet på nytt. Anna ville lese, Ole Jakob ville skravle og legge ting på Annas hode. Alvin ville snurre. Jeg tilbød Alvin å sove på min mage på sofaen og tok han med på stua i håp om at de store skulle sovne. Ole Jakob fikk beskjed om å ligge stille og når han gjør det, sovner han på tredve sekunder. Men Anna fikk ikke sove. Hun tenkte på hunden de hadde før og var litt trist.

Og så måtte både Anna og Alvin ligge på magen min litt. Alvin påstår at han han en hvit hest som heter Sally. Den bor i gresset sitt og han har fått den av tante Mia. Den er helt alene, for Alvin er jo ikke der, men han kan sparkesykle dit bare at det blir litt vanskelig. Ingen av oss andre kjenner til denne hesten, men det er jo fint å ha drømmer. Vi sang litt også. Denne:

Hvor bor du lille rotte
Hvor bor du lille rotte? I din hatt!
Hva gjør du klokken åtte? Jager katt!
Hvor mange unger har du? Femtito!
Hvor bor din gamle far nu? I en sko?

Hva gjør din fru Lovise? Steiker is!
Hva vil du ha å spise? Jazz og ris!
Hva vil du ha å drikke? Snø og sludd!
Hva bruker du mot hikke? Hekseskudd!

Jeg synger spørrelinjene og han svarene. Han kan den helt. Det har han lært i barnehagen. Og så sang vi speiderbønnen. Den har han lært når han har stått hånd i hånd med de store speiderne rundt bålet.

Alvin strøk Anna på ryggen. «Hun er våres», sa han. «Din og Alvin sin og Ole Jakob sin og mamma sin og pappa sin og Hjertekanin sin og kyllingene sin.»

Det er hun!

Vi så litt på kakebaking på tv før jeg tok dem med inn på soverommet igjen. De la seg inn til Ole Jakob som sov tungt. Jeg fikk så vidt plass jeg også. Helt ytterst på kanten. Bare sånn at jeg kunne stryke litt på dem og vi kunne synge «Hvor Bor Du Lille Rotte» og speiderbønnen med hviskestemme fire ganger.

Anna sovnet etter hvert. Ikke Alvin. Han lå der midt imellom en storebror og en kusine og var aldeles lykkelig.

Til slutt snek jeg meg ut for å se slutten av filmen.

Før helga reiser de hele gjengen. Guttene på besteforeldrebesøk på vestlandet og Annamora på familieferie med mamma.

Den kommer til å bli forferdelig tomt og stille.

Det blir det ikke i morgen tidlig. For jeg må på jobb før ni!

 

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries