Om unger og kartlegging og bøker og spill. Og litt om kjærlighet.

Love

Guttene er tilbake fra reisa si og denne helga er det min tur til å nyte dem.

Vi er glad i hverandre alle tre og vi koser oss!

.

I mine fagkretser diskuterer vi kartlegging av barn. Vi har en rammeplan full av områder barn skal lære noe om og av hva som skal vektlegges. Det er ikke så rent lite. Nylig kom ordet danning også inn. Jeg liker det. Danning er noe annet og noe mer enn sosial kompetanse eller oppdragelse. Danning handler om utviklingen mot å bli et helt menneske med evne til å reflektere over sine egne verdier, holdninger, handlinger… Og så liker jeg at barns rett til medvirkning også er tydelig nedfelt i både loven og rammeplanen. Det skulle bare mangle. Det står i Barnekonvensjonen.

Men noen ganger suges vi voksne inn i behovet for å lære barna alt det med antall, rom og form, kunst og kreativitet, språk, filosofi, nærmiljø, etikk, teknikk… Dere uinnvidde kan lese selv her. Vi lager planer og dokumentasjon. Og så får vi det av og til for travelt til å ha tid til å bare være sammen med barna og se ting med deres øyne. Og så undervurderer vi dem kanskje.

Vektleggingen av ordene danning og barns medvirkning sier mye om synet på barn. Og det sier mye om at det viktigste vi som barnehage skal gi barna med på veien er umulig å kartlegge.

Men så vil vi gjerne kartlegge litt likevel. Vi vil sikre oss at de barna som har litt større utfordringer enn andre på enkelte områder, får hjelp og støtte. Ikke for at alle skal bli like, men for at alle skal få utnyttet sitt individuelle potensiale så godt som mulig.

Jeg har bare til gode å se et kartleggingssystem som fungerer på den måten. Og som ikke får meg til å føle at jeg begår et etisk overtramp.

Her om dagen dukket det opp et gammelt ark på et møte. Det hadde overskriften JEG KAN. Jeg tolket det som et ark man kunne sette seg ned sammen med en unge på Ole Jakobs alder og fylle ut. Ole Jakob var med på å være prøvekanin. Vi har gjort sånt før og han er ganske trygg på at han kan det aller meste av det han selv synes han bør kunne. Punktene på arket var sånt som: Rime, skrive navnet mitt, gå på do selv, kle på meg, klippe, perle, vite hva en sirkel og en trekant er, hoppe, hinke, klatre, åle, vite forskjell på tung og lett og over og under, sortere, beskrive ting, konsentrere meg, bruke datamus, navn på ukedager…

Nederst i hjørnet var det gjort plass til tre stakkars spørsmål av typen jeg liker.

Ole Jakob liker ikke å danse og han kan ikke klappe navnet sitt. Og så går det litt i surr med ukedagene. Ellers var vi helt enig om at han kunne alt det andre på arket.

Han var fornøyd.

Det var jeg også.

Med Ole Jakob. Ikke med arket.

Og jeg tror ikke vi gidder å øve på å klappe navnet. Han synes det er morsommere å øve på å hinke.

.

Så vi spilte tre omganger UNO i stedet. Det ble to-null til Ole Jakob. Og jeg ble ikke sur.

Da vi hadde pakket bort spillet, kom Ole Jakob med et ark og en blyant. Nå skal æ spørre dæ, bestemor:

Er du sterkere enn Hulken? Kan du se en bie uten briller hvis bien er i Kirkenes? Kan du klatre i trær? Kan du ligge opp ned? Kan du spille spill uten å bli lei deg når du taper? (Han sa lei deg, ikke sur. Det fikk meg til å tenke litt…), Kan du sy noe med en gammel symaskin? Liker du å gå på ski? Kan du lage honning? Kan du turne? Kan du hinke? kan du tulle?

Jeg kom ikke så godt ut på den kartleggingen. Jeg kan tulle. Og jeg kan tape i spill nesten helt uten å bli lei meg. Ellers sto det ikke så bra til.

Etter all kartleggingen hadde vi en lang lesestund i senga sammen med lillebror. Vi leste fra en bok av Neil Gaiman som heter Heldigvis hadde jeg melka. Det er en sprudlende og vrøvlete bok om en pappa som skal ut for å kjøpe melk, bruker litt lang tid og kommer hjem til barna sine med litt av en historie. Ole Jakob lyttet intenst. Alvin turnet. Alvin er nemlig veldig flink til å turne når han skal sove.

Så var vi klare for et nytt spill. Det heter Kaleidos og går ut på å finne ting på bilder som begynner på en spesiell bokstav. Det er egentlig et spill for eldre barn, men vi bare endret litt på reglene. Her var vi jevngode, Ole Jakob og jeg. Bare at han var mer kreativ. Da han ikke fant flere ting på I, sa han: Fiskene er jo i veska. Det blir i, bestemor. Ja visst blir det det!

Da Ole Jakob skulle legge seg, hadde Alvin sovnet. Ole Jakob strøk lillebroren sin over kinnet og kysset han på panna. Han er mykere når han sover, sa han med litt skjelvende stemme.

Ole Jakob er også myk når han sover.

Nå er de lys våkne begge to og ser på barne-tv i pysj mens jeg skriver. Etterpå skal vi sykle til byen og til museet der det skal være konsert og kafé i dag.

.

Det er blitt høst ute og det har styrtregnet hele natt.

Men nå lysner det.

Og vi skal ha en fin dag, guttene og jeg.

Helt uten kartlegging!

Jeg skal bare føye til et punkt på arket for femåringer: Kan lage kartleggingsverktøy for bestemødre.

.

ark

 

 

Om tulipaner og roser og femåringer.

 

tanke 2

 

I morgen skal jeg på møte. Kloke pedagoghoder skal tenke høyt sammen. Og vi skal gjøre det til beste for de barna vi så overmodig har påtatt oss ansvar for. Tidlig innsats skal det handle om. Og vi skal snakke om observasjoner og kartlegging. Der er et viktig arbeid. For hvis vi oppdager de barna som sliter litt så tidlig som mulig og kan gi dem en best mulig oppfølging, har de mye større mulighet til å klare seg bra seinere i livet.

Vi skal gi tulipanen et så gunstig miljø at den blir så stor, vakker og velutviklet som den overhodet har muligheter for å bli, men den skal ikke tvinges til å bli en rose”, sa Frøbelhan som regnes som barnehagenes far. Det er både vakre og kloke ord. Og noe å filosofere over en sein kveldstime.

«Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling» sier Rammeplanen.

Samfunnet vil at barna skal vokse opp og bli gode medborgere. De skal være empatiske og sosiale og kreative og de skal være gode til å lese og skrive og regne. Og til å spille fotball- hvis de er gutter. De skal ha folkeskikk og bordskikk og høre etter når de voksne snakker. De skal verken mobbe eller mobbes og ha gode venner.

Jeg vil at barna skal vokse opp og være lykkelige. Akkurat sånn som de er. Men så er det kanskje sånn at det er lettere å være lykkelig hvis man passer sånn noenlunde inn?

Da mine egne barn var små, var jeg nyutdannet og i startgropa av mitt yrkesliv. Jeg leste alt jeg kom over av bøker og artikler om pedagogikk. (Det gjør jeg forresten fremdeles). Jeg trodde jeg hadde forstått ganske mye og at jeg skulle bli en glitrende mor. Det ble jeg ikke. For unger i barnehagen og unger hjemme er ikke det samme. Sånn er det.

Det er tredve år siden jeg tok utdanningen min. Siden den gang har jeg møtt mange barn og lest tusenvis av sider skrevet av kloke menn og kvinner som kan- og mener noe om barn. Og så er jeg blitt bestemor. Det viktigste alle disse erfaringene har lært meg, er at det ikke finnes noen svar og fasiter. Og at man aldri blir utlært.

Derfor er jeg så livredd for alle disse kartleggingene  og testene og nasjonale prøvene.Vi kan ikke og skal ikke kartlegge barn på leting etter avvik som skal rettes opp for at de skal passe inn. Men vi må kunne jobben vår godt nok til å oppdage de barna som har problemer vi kan hjelpe dem med.

Det er bare det at alle kartleggingssystemene jeg har sett er så snevre. Solveig Østrem skriver klokt om dette her.

Jeg håper vi får en fin diskusjon i morgen.

Jeg har en liten gutt som sikkert hadde klart seg seg helt fint i en kartlegging. Han kan både telle og skrive bokstaver og sykle. Og han er snill mot andre og kan sitte nesten helt stille ved matbordet.

Men så kan han så mye, mye annet. Sånt som det aldri spørres etter i kartleggingsverktøy med rundinger man skal skravere  ulike farger.

Et kartleggingshjul som skulle ha favnet hele Ole Jakob, ville ha blitt et vakkert kunstverk i alle regnbuens farger.

Han kan nemlig:

pappa

Gå ganske langt når han har en god pappahånd og en vandringsstav å holde i.

ojIMG_20130710_164531

Og klatre på høye steiner.

sjørøver4

Tegne kule tegninger når han bare gidder.

IMG_20130825_175143

Sykle hele veien hjem fra speidermøter.

speiderkveld8

Klippe over tykke grener med greinsaks.

spikke

Og spikke med kniv.

tegner

Få blåfarge både på arket og hendene når han tegner.

trøtt_edited-1

trøtt3

trøtt2

Slappe av i alle mulige stillinger.

søndag16

Klatre inn gjennom vinduet på speiderhytta.

smør n
Sjekke om smøret er økologisk.

godgutt

 

Smile med hele ansiktet.

IMG_20130624_170014

Skrive navnet sitt i sanda.

søndag3

Dekke frokostbord med nok brødskiver til både seg og lillebror.

Jack

Være en like kjekk sjørøver som Johnny Depp.

hh2

Finne opp- og montere ny dørklokke til bestemor.


IMG_20140320_163829

Finne et uoppdaget fjell på vei hjem fra barnehagen.

jul5

Posere i juletrefestklærne enda han er lei.

jul4

Gi bestemor det blikket som gjør det umulig å si nei. Til noe som helst!

jul2

Bære ved.

hage

Og hjelpe til i hagen.

IMG_20130824_200315

Tape i UNO nesten uten å bli sur.


b15

Vasse i fjæra med sko på.

fri strek

Helt selv plukke ut det perfekte antrekket til bestemors vernissage og drikke brisbrus av glass med stett mens han ønsker seg alle bildene som Pia har malt.

v5

Sykle med lillebror.

blåbær_edited-1

Plukke blåbær.

kunst

Lage kule skiløpere.

blogg4

Fylle bestemor med glede.

blogg3

Gjøre yoga på julaften.

mmm m

Være hundre tusen millioner, over verdensrommet glad i mammaen sin.

loppemarked2

Kose seg med store, snille speiderjenter.

oj2

Gruble på mange ting.

eskeunge

Være opp ned.

kakao2

Nyte en stor kopp kakao og vite at vidunderlig er det rette ordet .

IMG_20140310_173711

IMG_20140310_173125

Nyte en Narnia -film.

IMG_20140502_192709

Finne opp nye leker og alt mulig annet.

Han kan si nei når han ikke vil ha kos og gjøre bestemor oppmerksom på at jeg er litt som Den Onde Greven når jeg ber han rydde rommet sitt. Han kan somle forferdelig når han skal kle på seg og rope veldig høyt. Og så kan han krype mykt og tett inntil meg og bli blank i øynene når han og jeg ser den gamle Peter Pan– filmen for syvende gang og kommer akkurat hit

Han kan mye annet også. Veldig mye. Hundre tusen millioner, over verdensrommet mye.

Måtte det han kan og det han er– og det alle barn i Norge kan og er, aldri bli mindre viktig enn det feltet som ikke kan skraveres til rett tid.

Joda, vi skal jobbe med tidlig innsats. Vi skal hjelpe tulipanen til å bli vakker og velutviklet. Men vi skal ikke tvinge den til å bli en rose.

 

 

Neida, jeg har ikke sluttet å blogge! Om barnebarn,været, onde grever, vakre blomster, sykkelturer, speidermøter, dikt og musikk.

0001

.

Min datter lurte på om jeg hadde sluttet å blogge og antydet at jeg kunne bruke tiden til å strikke i stedet. Jeg har nemlig alltid en ambisjon om å strikke. Det er bare det at jeg egentlig ikke liker å strikke. Så jeg tror jeg satser på bloggen.

Når det er lenge siden man har skrevet, hoper temaene seg litt opp og man vet ikke helt hvor man skal begynne.

Jeg kunne skrive litt om været! Om Vadsøsommeren som er kald og vindfull og ufyselig.

Ikke så mye slik:

.IMG_20140529_160126

.

Mere slik:

.

IMG_20140525_192107

 

Og om ungene som er langt fra ufyselige. Storebror har vært en tur på sykehus og gjort bestemor bekymret, men han er frisk som en fisk igjen nå og mest opptatt av at de i Hammerfest (i motsetning til i Vadsø), har Volvo-taxier! Og av den nye togbanen han fikk da han kom hjem. Når man har vært på sykehus, selv om det bare er et døgn, får man gave:

.

IMG_20140618_155903

IMG_20140618_155430

 .

Vi har hatt fine frokoster sammen:

.

IMG_20140609_094545

.

Og hyggelige sykkelturer:

.

IMG_20140609_114958

IMG_20140609_114829

IMG_20140608_183241

IMG_20140608_182946

 .

Og speidermøter:

.

IMG_20140618_194443

IMG_20140611_190512

IMG_20140611_190158
speidere

speidere 2

.

Og kafébesøk:

.

IMG_20140614_132541

IMG_20140612_170253

 .

Og så har vi sett film. Med og uten paraply:

,

IMG_20140529_201221

IMG_20140530_224137

 .

Og lest masse bøker!

,

IMG_20140614_215502

 .

Så tenkte jeg å skrive litt om farlige barneskjeer: La aldri barnet ditt være alene med skjeene, står det på pakningen til noen myke spesialskjeer i plast som jeg kjøpte inn til barnehagen. Nå lar vi ikke barn i den alderen som trenger denne typen skjeer være alene med noe som helst, men jeg har vanskelig for å se for meg hvordan skjeene skulle kunne bidra til å gjøre situasjonen utrygg??? Jeg lurer på om jeg skal skrive en skummel bok en gang om en skjødesløs mor som lar barnet sitt være alene med skjeene. All verdens ulykker kan jo inntreffe!

,

IMG_20140619_080349

 

skj

 .

Jeg er godt inspirert etter å ha lest de seks første bøkene i serien om Den  Onde Greven. Jeg har lest den første mange ganger før, men så var jeg så heldig å falle over hele serien til en billig penge i min fantastiske bruktbutikk. Ole Jakob og jeg har så vidt begynt på den første sammen til tross for advarsler fra både meg og forfatteren: Hvis du liker historier der alt ender godt, ville det nok vært best om du valgte en annen bok. Denne boken har ingen lykkelig slutt, den har heller ingen lykkelig begynnelse og særlig mye å glede deg over finner du heller ikke i midten… 

«Jeg er tross alt fem år nå, bestemor», sa han. «Og hvis jeg sitter i fanget ditt, tør jeg at du leser den.»

Bøkene er glitrende oversatt av Tor Edvin Dahl, men jeg har likevel lyst til å lese dem på originalspråket.

,

Og så vil jeg skrive om blomster! Selv om Vadsøsommeren ikke er helt som Sørpåsommeren, har vi blomster vi også! Og når en liten Alvin kommer gledesstrålende inn med to lysende soler i de lubne, små hendene sine og sier:«Æ har plukka til dæ, bestemor!», gjør det ikke så mye om hagene sørpå bugner av roser og rhododendron.


IMG_20140614_174724

.

Se der! Nå er jeg nesten ajour!

.

En av grunnene til skriveoppholdet, er at jeg er i gang med å finslipe diktene mine litt. Jeg har plukket ut dem jeg er mest fornøyd med og forbedret noen av dem litt. Nå er jeg i gang med å finne eller lage gode illustrasjoner til dem. Jeg skal få mitt lokale trykkeri til å lage et lite hefte av dem.

Min far diktet. Noen av diktene hans sto på trykk. Andre finnes bare i skrivemaskinutgave. Jeg har jobbet med å få samlet dem for de er faktisk gode. Men det er sikkert mange som har gått tapt. Derfor har jeg bestemt meg for å ta vare på mine selv om de akkurat nå betyr mest for meg selv.

.

Vi må ha med litt musikk også. Denne er vakker.

 

Om å lese. Og litt om Varangerfjorden. Og en vakker sang helt til slutt.

bok 2

.

Ole Jakob er i ferd med å knekke lesekoden. Han er stolt og glad. Det er jeg også. Men mest glad. Jeg lærte meg også å lese da jeg var fire og jeg husker fremdeles den første ordentlige GGB – boka jeg leste på senga helt selv; det var en av bøkene om Knøtt skrevet av den nederlandske forfatteren Dick Laan. Knøtt, eller Pinkeltje som han heter på originalspråket, var en driftig liten nisseskikkelse som var venn med dyrene og ordnet opp i problemer. Det var en hel masse bøker i serien, men vi hadde bare noen av dem. Jeg vet ikke hvor de kan ha blitt av nå, men kanskje min bror har dem? Jeg må spørre før han kommer på besøk.

Men dette skulle ikke handle verken om Dick Laan eller Knøtt. Det skulle handle om gleden ved å lese. Og ved å kunne lese. Det er ikke like enkelt for alle. Nå får nok de fleste barn med dysleksi eller andre lesevansker hjelp på skolen, eller helst allerede i barnehagen når vi oppdager tegnene der. Jeg håper i hvert fall inderlig at det er sånn. I min barndom het det at man var dum. Sånn var det. Man var dum og så dumpet man og måtte gå et helt skoleår om igjen uten at man fikk noen annen type oppfølging enn man hadde fått forrige gang. Det kan umulig ha vært noen god idé. Noen av disse ungene fikk ikke så mye hjelp hjemme heller og så ble de hengende etter på skolen og gikk glipp av bøkenes magiske verden.

Nå må jeg skynde meg å understreke at jeg ikke mener å si at man ikke kan leve et fullverdig og godt liv uten bøker. Det kan man selvfølgelig. Disse jevnaldringene mine som ikke gjorde det så voldsomt bra på skolen, har klart seg utmerket godt i livet og jeg skal på ingen måte påberope meg at min livskvalitet er bedre enn deres.

Det er bare det at jeg ikke kan forestille meg et liv uten bøker. Jeg feirer ganske snart femtiårsjubileum som leser og hvis jeg leser tyve bøker i året, har jeg lest tusen bøker. Det er mye, men tallet er nok egentlig høyere. Noen bøker har jeg lest mange ganger fordi jeg elsker den følelsen de gir meg. Noen bøker har brent seg inn i sinnet mitt, noen bøker har jeg lært noe viktig av og noen bøker har jeg glemt fordi de kanskje ikke var så minneverdige. Noen har tatt meg så langt inn i fantasiverdener at det har vært vanskelig å finne veien tilbake til hverdagen og noen har vært nådeløst realistiske. Noen har fått meg til å gråte, noen har fått meg til å le og noen har det gjort fysisk vondt å lese. Mange av de bøkene som har gjort inntrykk på meg er de samme som dem som dukker opp på lister over bøker man bør ha lest før man dør, andre føler jeg meg litt alene om å ha et forhold til.

Favoritter? Det er mange og hvis jeg skal lage en liste, må jeg har mye mere tid. Men for ivrige lesere kan jeg anbefale en. Nemlig En Historie om Lesning av Alberto Manguel. I omtalen fra Den Norske Bokdatabasen står det:

Forfatteren gir oss lesningens merkelige historie gjennom 6000 år, fra leirtavlen og papyrusrullen til CD-ROM og hypertekst. Han tar oss med på en reise gjennom tidene for å finne ut hva vi leser, hvorfor og hvordan. Vi møter bokelskere og boktyver, vi oppdager bokskatter og berømte bibliotek. Og det blir raskt klart at dette også må være en historie om leseren, altså om oss.

Akkuat nå leser jeg en barnebok: Den Uendelige Historien av Michael Ende. Ole Jakob så filmen sammen med meg nylig og vi rakk så vidt å begynne på boka sist han var her. Nå har jeg lest videre uten han så jeg er godt forberedt når han kommer tilbake. Det er mange år siden sist jeg leste den. Å bli lest for er en fin motivasjon for å lese bøker selv. Det var det i hvert fall for meg.

Jeg prøver å lese i fagboka jeg har bidratt litt til også. Jeg måtte lese min egen artikkel først. Det føltes rart, men ganske fint. Jeg håper den kan være til inspirasjon. Den handler om hvordan man kan hjelpe barnehagebarn til å bli forfattere. Ikke en gang i en fjern framtid, men her og nå. De kan bruke oss voksne som skrivemaskiner og forleggere. Å oppleve å få sine egne ord, bilder, fortellinger og tanker i en bok, er forhåpentligvis en inspirasjon til å oppsøke bøker som andre har laget.

Men selv om sistnevnte bok kanskje er mer nyttig, klarer jeg ikke helt å løsrive meg fra eventyret om Bastian og Atreju og lykkedragen. Feilen med den boka er egentlig at den er altfor tynn.

Ole Jakob har blitt lest for siden han var baby og han elsker bøker. Derfor er det så spennende å få være med på å oppleve den utviklingen som skjer hos han nå. Om ikke lenge kan han lese selv. Jeg håper det vil gi han like mye glede som det har gitt meg.

Men jeg håper at jeg får fortsette å lese høyt for han i mange år til!

.

a2.

På bildet skriver Ole Jakob navnet sitt i sand på den vakre Ekkerøystranda. For de av dere som ikke har vært der; vi har altså en slik strand rett utenfor byen. Akkurat det har ikke så mye med lesning å gjøre, men er mer et forsøk på å spinne videre på den røde tråden fra foregående innlegg.

Dere vet: Varangerfjorden er vidunderlig. Og: Hva skal man nå sørover etter?

,

ekkerøy8

IMG_20130624_165830

IMG_20130624_174901,

Denne handler vel strengt tatt mer om kjærlighet enn om bøker. Men den er svært vakker.

Den er ganske fin i denne versjonen også. Og denne. Men jeg tror jeg liker originalen best selv om dette ikke er et band jeg har hørt mye på.

Et innlegg uten rød tråd og med mulige trykkfeil om husarbeid, drømmer, reiser og kaker med blåbær i.

twain_edited-1,

Jeg har en deilig og lat formiddag i sofaen. Min indre husmor har vært innom på en liten visitt, men det var ikke så mye futt i henne i dag og dessuten var jeg tom for vaskepulver og det mangler lyspære på soverommet der hun egenlig burde ha satt inn støtet! Jeg får fint besøk i februar og vil gjerne at hele huset skal skinne litt innen det. Det er ikke så ofte hele huset mitt er rent og ryddig på en gang. Jeg skjønner ikke helt hvordan folk får det til?

Men nå er Trine i gang med å bake noe godt med blåbær i og så kommer hun på kaffebesøk om en stund. Det er svært behagelig med kaffegjester som har med kake selv! Og det er viktigere å hygge seg sammen med gode venner enn å rydde i klesskapene. (Håper du er enig, Karin?)

I natt hadde jeg mareritt. Det skjer ikke ofte. Jeg drømte at jeg skulket jobben. Jeg har aldri skulket jobben. Jeg er så heldig at jeg nesten aldri er syk heller. Skolen har jeg nok skulket en gang i blant. Ikke hele dager, men da jeg gikk på gymnaset, var det sånn at hvis man i stedet for å gå av bussen ved skolen (etter en svingete og kjedelig busstur på tre kvarter), ble med noen hundre meter til, ned til  Brandbu sentrum som kalles Brua, så vanket det kaffe og ferskt bakverk på et av bygdas konditorier. Det kunne være farlig fristende hvis man hadde matte eller kristendom i første time.

Men i drømmen skulket jeg altså jobben. Hele dagen og uten å gi noen som helst slags beskjed. Jeg dro på handletur til en by som etter hver ble til Oslo. Det naget meg selvfølgelig at jeg skulket og hele drømmen handlet egentlig om at jeg fortvilet prøvde å få ringt eller kommet meg hjem igjen. Men ingen telefoner virket fordi det bare var et par tall på alle tastaturene og da en venninne skulle hjelpe meg, satte hun meg på en buss til Rikshospitalet fordi hun syntes jeg burde bli kjent på de traktene. Jeg gikk og gikk hele natta uten å finne fram. Hvordan jeg kom meg hjem, husker jeg ikke, men i barnehagen hadde min nestleder (som er en kjernekar som jeg samarbeide utmerkt med), tatt kommandoen og innført et nytt regime. «Når du uteblir, må noen ta ansvar«, sa han strengt.

Jeg vet ikke helt hva Freud ville ha ment om drømmen. Jeg må kanskje låne en bok? Jeg leste faktisk Freud da jeg var ung. Hans bok om drømmetydning var en av dem jeg leste på de nevnte bussturene til gymnaset selv om jeg ble bussyk av det. Så vidt jeg husker betydde ting sjelden det som var mest åpenbart, så jeg velger å tro at drømmen ikke betyr at jeg lengter etter en shoppingdag i Oslo og har dårlig samvittighet for det.

Jeg har nemlig ikke lyst til å reise. Verken til Oslo eller noe annet sted. Lille Annamora mi vil at jeg skal komme til Rissa og besøke henne og lillebror og pappa og resten av familien og alle dyrene (to griser, to katter, to kaniner+ barn, syv høner og en hund, stemmer det?). Min venninnne og kollega vil ha meg med til Alta på kurs. Jeg vil svært gjerne til Rissa og til Alta og til Oslo. Jeg har bare ikke det minste lyst til å fly dit. I hvert fall ikke før til sommeren når været er stabilt.

Så den eneste reisen jeg planlegger foreløpig, er en vårtur til Kongsfjord. Dit kan man reise med buss. Og så kan man drøye reisetiden med en god bok. En av Freud, for eksempel.

I mellomtiden skal jeg nyte sofaen min og guttene og hyggelige kaffebesøk og musikk og bøker og kryssord. Og lyset over Varangerfjorden.

I morgen skal jeg på teater med min ludovenninne. Dit skal guttene også. Det blir fint.

Jeg ser at det fullstendig mangler en rød tråd her. Jeg har ikke tid til å prøve å finne den, for nå kommer Trine snart med et godt bakverk med blåbær i og jeg må koke kaffe.

.

Noen timer seinere:

terte. spill.

Blåbærterta er den beste jeg har smakt. Trine slo meg med et par runder, men det gjør ingen ting.

Det er fremdeles ingen rød tråd, men lørdagen er fortsatt deilig.

Jeg håper jeg drømmer om blåbær i natt.

,

blåbær_edited-1Ole Jakob på blåbærtur i høst.

.

 

.

Om å bo nordpå.

reis til planete jorden påske n,

I dag lagde sola en flammede, orange kant langs konturen av fjellene på den andre siden av fjorden. Det så ut som glødende lava. Det er så utrolig vakkert i Varanger i slutten januar. Det er vakkert her hele året, forresten, med et mulig unntak for mai måned da det egentlig mest er sørpete og ganske ille… Men disse dagene i januar, rett før og etter solas tilbakekomst er like magiske hvert år.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk flytter sørover!

Da jeg var barn, ferierte vi i Sjøbergs gate i Sandnessjøen hos verdens fineste tanter og onkler. Det var lykkelige somre. Og for oss ungene som vokste opp i svart granskog, var det eksotisk å sovne oppe på onkel Jakobs soverom på loftet med vinduet åpent mot lyden av bølger, måkeskrik og båter. Jeg visste alltid at jeg skulle nordover og at det var der jeg var ment å være. Jeg hadde kanskje ikke tenkt at det skulle bli riktig så langt mot nord jeg skulle finne det stedet som skulle bli hjemme. Men sånn ble det.

I går kveld kom jeg meg endelig av gårde til atelieret igjen. Egentlig var jeg altfor sliten etter en lang arbeidsdag til å få gjort så mye, men  jeg fikk staffeliet på plass der det skal være etter novemberutstillingen og jeg har fått krittet opp noen skisser på ferdig grunnede lerreter. Jeg lagde noen skisser med pastellkritt på papir også.

Nå må jeg bare få kjøpt meg en tube brent umbra. (Brent umbra er vikig…) Og så er jeg i gang!

Det jeg altså skal prøve på, er å lage noen malerier inspirert av fotografier fra Kongsfjord og så lage en utstilling med både malerier og fotografier og kanskje også noen dikt. Utfordringen blir fargene. For det er mange farger i det som hjernen min sier er grått:

.

f3

f5

f6

f7

IMG_20130901_083158

IMG_20130831_223251

IMG_20130901_151603

IMG_20130922_161304

IMG_20130922_161355

k4

k8

k17

ssas  ssb

Om vinterlandskap, hekser, barnebøker og suppe.

snø5.

Jeg har sagt det før, det er ikke lett å dikte om snø. Og så er det det at andre har gjort det så bra før meg. Det blir som å hoppe etter Wirkola.

Helge Rode beskriver den som Svanedun fra himlens hvide vinger.

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt
på de stemmer,
som for højlydt taler.

Himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, synger Anne Grethe Preus (som omsider og velfortjent fikk hedersprisen på Spellemannsprisutdelingen på lørdag.)

.

Man har ikke mye å stille opp med mot sånt. Det kan ikke beskrives mer perfekt, det synet som møtte meg da jeg kom ut fra det brune/hvite (i hverfall ikke grønne) huset i kveld.

Jeg passet guttene litt mens pappaen hentet mammaen på flyplassen. Før det hadde vi en fin ettermiddag. Ungene var blide selv om de savnet mamma litt og de lekte og lekte. Jeg fikk lov til å sitte på en stol inne i Ole Jakobs skjulested og spille Ruzzle mens vi ventet på middagen og etterpå leste vi bøker. Ole Jakob kom ned fra loftet med «Farvel Rune». Jeg prøvde å få han til å ombestemme seg, men han ville høre den. Det er bare det at jeg ikke klarer. Litt over halvveis i boka brister stemmen.  Den er så vakker og fin, den boka. Og både forfatter og illustratør skal ha all ære for å ha laget en bok for barn om døden. Det er viktig og riktig. Det er bare det at jeg rett og slett ikke greier å lese den. Boka kom i Bokklubbens Barn da mine unger var små, men min datter benektet at vi hadde hatt den i hus. Vi hadde den i hus. Vi har den sansynligvis fremdeles. Det var nok bare det at jeg var så feig at jeg gjemte den bort litt.

Jeg leste så langt jeg klarte og så måtte jeg be Ole Jakob om å hente en morsom bok. Han kom alvorlig med en annen bok. «Den er litt trist denne også, men bare litt.» Denne boka handlet om en elefant som var kirurg. Han skulle operere et ulvebarn som hadde spist to levende kaniner. Til å hjelpe seg hadde han en hel armé med kaninsykepleiere som etter litt overtalelse gikk med på å hjelpe til etter at narkoselegen Murmelina (eller hva det var), hadde ufarliggjort pasienten. De levende kaninene i ulvemagen var selvfølgelig like levende etter operasjonen og pasienten og hans far fikk beskjed om å gå på grønnsaksdiett for ettertiden. Etterpå gikk kaninsykepleierne til streik fordi gulrotautomaten ikke virket. De ropte slagord og lagde et verre leven. Elefantkirurgen/kirurgelefanten gikk i gang med å operere automaten. Murmelina tilbød seg å legge automaten i narkose, men kirurgen ba henne bedøve kaninsykepleierne i stedet så han kunne få fred til å jobbe…. Det var en høyt merkverdig bok. Men den ga meg i hvert fall stemmen tilbake.

Nå har jeg snakket meg bort. For dette skulle handle om vinterlandskapet og snøen som tysser, tysser blidt på de stemmer, som for højlydt taler. I morges var det tyve minusgrader. Seinere begynte det å snø tett. Nå har det sluttet å snø og gradestokken har landet på fire grader. Vår Herre (hvis det er han) har utført et perfekt arbeid. Det er helt hvitt ute. Fullstendig hvitt! De nakne bjørkene har fått loddent vintertøy. Snøen er lett og myk og knitrer ikke en gang under føttene. Alt glitrer. Til og med lufta er hvit, nesten opak. Det er så eventyrlig og forførerisk og overjordisk vakkert at man kan miste pusten.

Likevel savner jeg oktober. Sånn er det. Dette hvite er altfor perfekt og vakkert. Det er derfor jeg ikke kan dikte om det. Kanskje det passer bedre i eventyr? Noen av de ondeste, slueste og mest svikefulle eventyrskikkelsene i litteraturen er forbundet med snø og kulde. HC Andersen forteller om Snedronningen som lokker med seg vesle Kay. C S Lewis skriver om Jadis, den hvite heksa som lurer Edmund med sin skjønnhet og løfter om makt og Turkish Delight.  

Et nytt eventyr om vinterkledde hekser er det altså heller ikke bruk for.

Dette er nok ikke kvelden for diktning. Men jeg har et halvferdig vintereventyr på pc-en. Jeg må holde fast på opplevelsen fra i kveld å se om jeg kan bruke den der.

,

Vi går over til oppskrifter i stedet. I dag var dagen for det store solsuppeslaget i barnehagen. (Altså fordi vi feiret solas tilbakekomst i barnehagen i dag selv om frostrøyken lå tett over fjorden. Min kollega og jeg hadde begge moblisert og var innstilt på seier. Jeg er litt usikker på hvem som vant. Men det kan nok ha vært henne. Hun hadde laget en vidunderlig blomkålsuppe med hjemmelaget grønnsakskaft og masse smør og fløte. Men ved det bordet jeg satt, var det i hvert fall tre av ungene som stemte på min.

Varmende solsuppe for en kald soldag uten sol.

Her er oppskriften forminsket til en vanlig famileporsjon (tror jeg):

2 middels store søtpoteter.

2 gulrøtter.

1 paprika.

1 boks/kartong hakkede tomater + evt. litt tomatpuré.

Litt frisk, revet ingefær (som en lillefingertupp).

Et halvt fedd hviløk.

Litt frisk chili (Etter smak og behag. Til unger bør ikke suppa bli for sterk.)

2-3 dl.melk/fløte/havremelk (for dem som ikke tåler melk).

Litt meljevning.

En skvett god olivenolje.

Skrell grønnsakene, kutt dem i biter og sett til koking i lettsaltet vann som akkurat dekker grønnsakene. Hiv oppi hvitøk, chili og ingefær også. «Brett ut» paprikaen og smør litt olje på. Legg den under grillen eller høyt i ovnen med sterk overvarme til den begynner å bli svidd. Sett på vifta og følg med! Det tar ca fem minutter. Ta den ut og flå av den ytterste hinna. Når grønnsakene er møre, tilsett paprika og tomater og la koke litt til. Mos så alt med stavmikser. Jevn med meljevning og tilsett olje og melk/fløte/havremelk. Mengden melk har litt å si for hvor mild og barnevennlig suppa blir, så smak til. Tilsett mere vann eller melk hvis den blir for tykk. Jeg brukte havremelk og det fungerte helt fint.

Jeg serverte suppa med grov pasta og rugbrød med surmelk og karve. Jeg tror det ville ha vært nydelig med et helt, smilende egg i bunnen av tallerkenen. Man kan også putte kjøttboller oppi.

Vi unner oss denne nok en gang.

Previous Older Entries