Gratulerer med dagen!

For noen ganske få år siden fikk jeg et nyttårsbarn!

.

strikke 1

dukkevogn lite

svane

london

bæresjal 2

brud lite

Bare Hurtigruta går…

… gauler ungene i barnehagen min om dagen. Vi øver og øver og på mandag er den store dagen da vi skal stå på scenen.

Ungene gleder seg.

Vi øver på å bukke også. (Alle sammen, jenter neier ikke lenger.)

Da mannskoret skulle takke for seg og bukke etter sitt bidrag under «syng jula inn» i kirka i for, var de så usynkronisterte at de skallet hodet i hverandre. Min medspeiderleder som er aktiv i koret var ikke stolt. Det hadde han heller ingen grunn til. (Nå snakker jeg altså om bukkingen og ikke om sangferdighetene. Det er en helt annen sak!)

Ungene våre er kanskje ikke helt like samstemt som mannskoret i harmoniene sine. Men bukke samtidig, det kan de. Bare noen teller til tre. Og sanggleden er det heller ikke noe å si på. I tillegg har de et flott kunstverk å vise fram mens de synger og vi er helt sikre på stor suksess!

Og så vil vi benytte sjansen til å takke Halvdan Sivertsen for en flott sang som er som skreddersydd for vår barnehage som har utsikt til hurtigrutas anløp og avdelingsnavn etter hurigruter. (Den er bare irriterende vanskelig å få ut av hodet…)

,

.

I kveld har jeg lest Janosch for en liten gutt. Nesten hele den tykke boka som er oversatt til nydelig nynorsk av Hanna Midtbø. «Heim betyr hjem», sier Ole Jakob, men ellers kommenterer han ikke at ordene klinger litt anderledes enn han er vant med. Han har en far fra Kristiansund, en mor fra litt her og litt der og han bor i en by der han hører språk fra hele verden. Man skal ikke være redd for å lese nynorsk for ungene. Det er bare berikende.

Men nå er bøkene om den vesle Bjørnen og den vesle Tigeren berikende uansett. Både for tre-og-et-halvtåringer og gamle bestemødre. Dette er vakre fortellinger om hva som er viktig i livet. Om de nære, enkle gledene og -mest av alt- om vennskap.

,

Familiedager.

Dagene er fulle av familesamvær.

Av unger som leker og klemmer og skravler og småkjekler.

Og flirer!

Og av kafébesøk og planlegging av byggeprosjekter, diskusjoner om hvorvidt bestemor trenger ny gressklipper

og av helstekt Varangerlaks og vafler på bål.

(Det har vært oppholdsvær i dag!)

,

I kveld har jeg vært hos min ludovenninne også.

Dermed blir det ikke så mye tid til å skrive i bloggen.

Og dere får klare dere med et bilde av den ene ungen og den ene pappaonkelen.

.

Alvin har en kul onkel.

Om nyttårsbarn og lokalaviser.

I dag har jeg vært syk.

Det er ikke så ofte jeg må kaste inn håndkledet. Det måtte jeg i dag.

Jeg skal spare dere for beskrivelse av symptomene.

Det fine med å være litt syk, er at det er så utrolig deilig å bli bedre.

Ikke bra nok til å vaske og rydde gryteskapet, men bra nok til å rote i gamle papirer og bilder.

Dette lå mellom postkort, brev, vitnemål, konfirmasjonssanger og barnetegninger i en skuff. Det var fint å finne det, for jeg har lett etter det! Det er et bilde som var i Trønderavisa omkring min datters ettårsdag. Min datter er født 1. januar og ble nyttårsbarn i Nord- Trøndelag det året selv om hyn ikke kom før klokka seks om morgenen. Da fikk vi en stor reportasje i avisa og bildet jeg har i hånda sto i avisa da. Året etter ville avisa lage en oppfølgingsreportasje om nyttårsbarna fra de siste årene. Min datter syntes overhodet ikke om journalisten og måtte bestikkes med en Maryland-cookie for å bli med på bildet.

Ok, dette er ikke stor journalistikk. Men det skjedde nok ikke så mye annet spennende denne mellomjula.

I vår lokalavis (og sikkert i andre lokalaviser også) slås av og til svært personlige saker med negativt fokus stort opp med bilder og fullt navn på de impliserte. Noen ganger velger folk i en vanskelig situasjon å gå til avisen når de ikke opplever at de blir hørt. Det må de ha lov til. Det er en del av demokratiet og avisene skal ha frihet til å ta opp samfunnskritiske spørsmål. Det er bare det at det ikke alltid blir riktig det som skrives. For eksempel fordi den ene parten i en sak har taushetsplikt. Eller ut fra etiske viurderinger velger å ikke uttale seg. Noen ganger frontes barn i slike saker med navn og bilde.

Man skal ikke rokke ved ytringsfriheten og jeg ønsker meg ikke en lokalavis full av private bilder av søte nyttårsbarn. Jeg ønsker en avis som skriver om det som folk er opptatt av og som setter i gang diskusjoner ved middagsbordene og på pauserommene. Men jeg ønsker at journalister og redaktører skal ta ansvar og ikke gjøre vondt verre for folk. Spesielt ikke for barn.

Og jeg blir glad når avisen inneholder gode, glade nyheter og positive ting som skjer i byen vår.

En dårlig nyhet er ikke nødvendigvis en viktigere nyhet enn en god nyhet.

,

Valg av briller kan jeg ikke kommentere.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg kan ha tenkt?

.

Husflidsmenneske?

Jeg vet ikke hvem det er som har antydet at jeg ikke er noe husflidsmenneske?

Jeg kan åpenbart strikke (eller kunne en gang i hvertfall). Og så kan jeg (eller kunne jeg) sy lappeteknikk og Waldorfdukker. Dukken på bildet i innlegget under er et eksempel på en sådan. Den er den av de over tyve dukkene jeg har sydd som jeg har lagt mest arbeid i selv om den er en av de minste.

Men det jeg hadde fortrengt, er at jeg kan (eller kunne) sy Vossabunad!

(Jeg har bladd i gamle bilder i dag.)

Da vi flyttet til Voss var en av de første tingene jeg la merke til at det var en jentebunad som hovedgevinst i alle lotterier. Jeg kjøpte mange lodd. Alle som kom på døra med loddbok fikk napp. For det hørtes jo fint ut med bunad. Til slutt vant vi et sånt dreid trefat med fot og  spisse utskjæringer som skal forhindre musene fra å klatre opp til maten. Det var ikke helt det samme, men jeg har det fremdeles og bruker det som brødfat til jul.

Men tilbake til bunaden.

Jeg hadde lyst på en bunad til Ingrid, men hvor viktig det egentlig var forsto jeg ikke før det ble 17. mai og min vakre lille treåring var den eneste som ikke hadde bunad. Og nå snakker vi ikke om hverdagsbunader og fantasibunader og strikkebunader og Spar-Kjøp-bunader. Vi snakker om Vossabunader.

Ikke noe tull.

Jeg følte meg mislykket som mor.

En venninne overbeviste meg om at jeg kunne sy bunad. Hun skulle sy til sine jenter og vi kunne gjøre det sammen. Det var bare det at hennes entusiasme dabbet litt av mens jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at hvis jeg ikke gjøv løs på oppgaven med en gang, ville det neppe bli noen bunad.

Så jeg troppet opp på Husfliden som virket som det logiske stedet å få hjelp.

Så feil kunne jeg ta.

Jeg fikk kjøpe materialene, for all del. Men noen råd og vink ville de ikke ut med. Langt mindre noe mønster. Det eneste de kunne gi meg var en fotokopi av en hardangersømmønster til forkleeet.»Den kunnskapen går jo gjerne i arv fra mor til datter«, sa damen strengt. På vossamaul. Det var galt nok at jeg snakket østlandsdialekt. Jeg turde ikke innrømme at min mor var dansk.

En hyggelig nabo lot meg låne hennes datters bunad. Og jeg forsto raskt at det ikke var noen liten oppgave jeg hadde kastet meg ut i.

På vesten skal det være et bredt, grønt ullbånd som skal kante ermehullene som nesten møtes bak. Å legge et bredt bånd i bue fungerer selvfølgelig ikke. Jeg halte og dro, tråklet, satte i hundre nåler, sydde, sprettet opp, sydde på nytt og sprettet opp igjen. Stoffet revnet og jeg måtte kjøpe nytt. Men klok av skade spurte jeg ikke damen på husfliden om råd.

Så jeg bestemte meg for å begynne på noe som jeg kunne klare. Nemlig bringeduken og beltet. På jentebunaden trenger det ikke være perlebroderi. Vanlig korssting går fint. Og det kunne jeg. (Jeg har faktisk brodert en del klokkestrenger og denslags i korssting i min tidlige ungdom.)

For å være sikker på å ikke tråkke i salaten, dro jeg til Mølstertunet, stedets museum der det fantes en samling gamle bringeduker og tegnet  av et mønster.

Og så gjorde jeg noe lurt.

Jeg gikk til stedets broderiforretning for å kjøpe brodergarn og for å høre om de hadde en instruksjonsbok i hardangersøm for nybegynnere.

Da løsnet det. Damen bak disken i denne butikken hadde en annen innstilling til halvt danske østlandsdamer nyinnflyttet fra trøndelag som ville sy bunad. Jeg fikk brodergarn, instruksjonshefte og mange gode råd.

Det grønne båndet måtte presses i fasong.

Pressing hadde min danske mor lært meg, så det var forståelig for meg. Ved hjelp av strykejern og våte kjøkkenhåndklær fikk jeg det grønne stoffet til å bue seg fint.

Neste utfordring var skjørtet. Det tykke, svarte stoffet skulle plisseres. Jeg gikk i gang med stykejern og kjøkkenhåndklær igjen og etter et par kvelder med hardt arbeid hadde jeg fått til tre fine folder. Da tok jeg med meg det svarte stoffet på toget og reiste hjem til min mor som nok ikke kunne så mye om bunader, men var en kløpper med strykejern. Jobben tok en uke. Men vi klarte det!

Litt av hardangersømmen ble satt bort til svigermor og sakte, men sikkert tok drakten form. Skjorta var lett å sy sammenlignet med alt det andre. Og i god tid før nasjonaldagen var Vossabunaden ferdig.

Den var litt stor, men til gjengjeld var den i bruk i fire år. Nå henger den pent i et skap.

Jeg kan sy vossabunad.

Men jeg gjør det aldri igjen!

.

Morgentanker om snø, glitter, og et positivt barn.

I dag skinner sola i den lille byen min.

Det glitrer i snøen på naboens tak.

Og så kom jeg til å tenke på en liten gutt jeg kjente en gang.

.

For mange år siden var jeg på skitur med noen fine unger fra barnehagen på en slik dag. Denne gutten var god på ski og var litt foran oss andre. Men plutselig snudde han seg mot oss og ropte «stopp!!«.

«Stopp, alle sammen! Se!»

Jeg gikk litt nærmere for å se hva det var han hadde fått øye på.

«Se», sa han.

«Det ser ut som noen har strødd glitter på all snøen.»

Han var sånn. Han så alltid det positive i ting. Han var den som sa at bøkene vi leste var morsomme, at maten var god og at han hadde lyst til å gå ut enten det regnet og blåste eller sola skinte.

Han hadde lyst til å gå på tur i fjæra og leke med lego og tegne og leke og pusle og spille fotball…

Han hatet samlingsstund, men deltok tappert hver dag og foreslo sanger med handling og humor.

Han hadde gode ideer og gode forslag, men en av de beste egenskapene hans var at han oppmuntret de andre barnas ideer når han skjønte at det kunne bli god lek ut av det. At leken ble fin for alle, var viktigere enn at han fikk bestemme.

Han sa:

«Ja det gjør vi.»

«Det var lurt.»

«Det blir morsomt.»

.

Han var ikke noe englebarn.

Han kunne bli sint, han kunne protestere og de gode ideene hans kunne av og til være litt vel kreative.

,

Men han var et lite menneske som hadde evnen til å gjøre dagen bedre for alle rundt seg.

.

Nå er han voksen og jeg håper han har bevart sin positive livsanskuelse.

.

Det som skulle være poenget er at det ikke akkurat er vår i Vadsø.

Ikke etter sørpåstandard.

Snøen ligger dyp.

.

Men den glitrer.

.

Jula varer ikke helt til påske. Om bursdagsfeiring, hverdager og Goethe.

Jula er over.

I kveld har vi hatt bursdagsmiddag i Blåbærveien og spist de siste krumkakene.

Vi har spilt spill også. Jeg tapte, men jeg klarte meg bra i går!

Nå er det stille i huset.

Telysene jeg tente før gjestene kom har begynt å blafre.

Det vært en fin jul. En jul med familie og venner, alt for mye kaffe og alt for mye kaker, spillekvelder, gode samtaler og mye glede.

Og så har det vært en jul nesten uten stress.

Nå vet jeg at det går an.

Akkurat nå har jeg lyst til å hvile i den deilige opplevelsen av stille ro og samstemthet.

Men i morgen er det en ny arbeidsdag og noen whatifer og burdehagjorter og kanjeghaglemter har våknet til liv og hopper og spretter rundt i julefreden min som unger på juletrefest.

Sånn er det.

Vinterdvale er for bjørner.

Her får man brette opp ermene og komme i sving igjen.

Hverdager er ikke så ille de heller.

.

Men kvelden er ennå ung.

Det er tid til å følge Goethes råd om et godt dikt, en liten sang og et fint bilde.

Dette diktet kan passe i dag.

.

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

 Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

  Kolbein Falkeid

.

Og så en liten sang som ikke har noe som helst med hverdager å gjøre.

For å skape litt balanse og lulle whatifene og burdehagjortene og kanjeghaglemtene i søvn igjen.

Bildet har jeg malt selv.

Det heter gleden.

.


Previous Older Entries