Fjortende desember. Om julemusikk og Whatifer.

advent14_edited-1

.

I går sang vi jula inn i kirka. Jeg tok med meg min ludovenninne og vi koste oss begge to. Det var korps og kor og allsang og solosang og orgelspill. En av mine unge speidere leste juleevangeliet og en annen ungdom, en uvanlig talentfull klarinettspiller, ga meg tårer i øynene og løftet hele dagen min til et annet nivå! Jeg må komme tilbake til akkurat det en annen gang for den gutten kommer vi til å høre mer fra.

Jeg hadde tenkt meg direkte fra kirka til Hobbiten, men innså at å gå fra kirka med Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor. Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord…. surrende i bakhodet, til drager og orker store slag ville blitt litt for mye for mitt fremdeles bitte litt feberslitne hode. Hobbiten må vente til neste søndag.

Denne adventen har vært litt slitsom. Jeg har egentlig blitt flink til å stresse ned og innse at jul ikke handler om å prestere noe som helst. Men på mystisk vis har oppgaver og forplikteleser og litt uforståelige forventninger hopet seg opp helt siden midten av november. Noen ganger blir det litt sånn at man hele tiden er på etterskudd. Whatifer og burdehagjorter kanjeghaglemter har holdt kalas i hodet mitt og ødelagt nattesøvnen. Min datter sier at det er fordi jeg ikke kan si nei. Det er kanskje sant. Jeg har bare ikke lyst til å innrømme det. Jeg har lyst til å synes at det er best å si ja. Uansett: En av de aller mest presserende oppgavene var å få av gårde den store julepakken som skal til familien i Trøndelag. Det er en stor familie og det var blitt mange pakker, fordi jeg også var på etterskudd med bursdagsgaver. Postens aller siste frist nærmet seg faretruende og jeg var på nippet til å gi opp. Men så kom Ole Jakob og mammaen og hjalp til! Å ha et blidt barnebarn i huset jager bort alle masekopper som huserer i hodet og min datter er rolig og metodisk. I løpet av en liten time var alt pakket, og nå er gaven på vei sørover. Nå gjelder det bare å ikke falle for fristelsen og begynne å spore pakken. Det er virkelig til å få grå hår i hodet av. (Nå er for så vidt ikke det noe problem i seg selv ettersom jeg allerede er helt grå i håret.)

Lurer dere på hva en Whatif er? Det er en stund siden vi hadde dette nå:

Last night, while I lay thinking here,
Some Whatifs crawled inside my ear
And pranced and partied all night long
And sang their same old Whatif song:
Whatif I’m dumb in school?
Whatif they’ve closed the swimming pool?
Whatif I get beat up?
Whatif there’s poison in my cup?
Whatif I start to cry?
Whatif I get sick and die?
Whatif I flunk that test?
Whatif green hair grows on my chest?
Whatif nobody likes me?
Whatif a bolt of lightning strikes me?
Whatif I don’t grow tall?
Whatif my head starts getting smaller?
Whatif the fish won’t bite?
Whatif the wind tears up my kite?
Whatif they start a war?
Whatif my parents get divorced?
Whatif the bus is late?
Whatif my teeth don’t grow in straight?
Whatif I tear my pants?
Whatif I never learn to dance?
Everything seems swell, and then
The nighttime Whatifs strike again!

Shel Silverstein

Sånn! Det var søndagen. På godt og vondt. Det er en grunn til at jeg ikke har valgt et bilde med tre adventslys øverst på siden. Hos meg ble det tredje lyset aldri tent. Det får vente til neste søndag det også.

 

 

Tiende desember var en onsdag. Om speidere, kokosmakroner, god suppe, kunst, musikk og kanskje litt om engler.

10

.

Jeg liker onsdager!

Dette ble en av disse dagene som får meg til å tenke på engler. Jeg tror ikke på engler. Jeg tror i hvert fall ikke jeg tror på engler. Jeg er ganske sikker på det. Men jeg tror nok at jeg tror på Gud. Sånn stort sett. Og så er det sånn at av og til når oppgavene virker litt store, så kommer det hjelp i uventet og gledelig form. Om det er engler eller Gud eller tilfeldigheter eller bare det at noen vet at de kan gjøre en forskjell jeg ikke. Kanskje er det bare et spørsmål om hvordan man ser det…

Onsdagen min bar preg av at tirsdagen hadde vært lang. Tirsdagen var fin, det var ikke det, men da jeg kom hjem til Annehuset mitt utpå kvelden eller å ha vært på farta siden halv syv, var jeg sliten og utladet og sovnet på sofaen. Når jeg sovner på sofaen altfor tidlig på kvelden, våkner jeg igjen kvart over to. Det slår aldri feil. Kvart over to er et håpløst tidspunkt å være våken på. Det er altfor seint og altfor for tidlig. Jeg er for trøtt til å gjøre, eller tenke, noe konstruktivt og for våken til å sove. Og når jeg endelig klarer å finne søvnen igjen, ringer vekkeklokka. Eller rettere sagt: Mobilen min begynner å spille en veldig myk og veldig irriterende melodi.

På jobb var det nissefest og møtedag og sånn i det hele tatt mye å tenke på.

Mellom jobb og speidermøte rakk jeg å koke en superenkel, men kjempegod suppe til guttene og meg selv. Den ble en variant av Ole Jakobs vanligsuppe:

Jeg kokte opp vann med et fedd finhakket hvitløk, en toppet teskje frisk, revet ingefær, litt hakket chili, et par finhakkede sjalottløk og en halv teskje maldonsalt. Mens dette kokte opp, delte jeg søtpotet, potet, blomkål og pastinakk i biter. Jeg puttet grønnsakene i kokevannet sammen med litt fullkornapasta og skar opp pølser av den typen som er uten skinn og inneholder litt ekstra mye kjøtt. Så lot jeg det hele koke til grønnsakene var møre. Dette ble en varmende og deilig suppe som både bestemor og ungene syntes om. Den tok rundt 15 minutter å lage!

Jeg hadde store ambisjoner for speidermøtet. Vi skulle bake og vi skulle lage ferdig julekrybbekunsten. Vi holder nemlig på med julemerket. Speiderne er flinke og supergreie, men det blir mye rot og mye å holde styr på og denne gangen var de andre speiderlederne forhindret fra å komme. Jeg var litt sliten og litt spent. Jeg tok taxi ned med guttene, for det blåste friskt ute. Da vi kom fram, sto speiderne på trappa og ventet. Og blant dem var en av Rover-jentene som til vanlig er ute i verden og studerer. Jeg ble så glad!

Og så ble alt bare fint! Kakene ble nydelige og bildene vakre.

Her kommer oppskrift på de beste kokosmakronene jeg noen gang har smakt. Nå vet jeg ikke om det er oppskriften, eller mine unge speidere som skal ha æren, men disse kakene var sprø utvendig og mye innvendig og akkurat passe søte.

Oppskriften er slik: 2 egg, 125 gram sukker, 300 gram kokosmasse, 50 gram smeltet, avkjølt smør (vi brukte «ekte» smør), 1 ss hvetemel, 1/2 ts bakepulver.

Lag eggedosis av sukker og egg, rør inn alt det andre. Lag kaker med to skjeer og stek på 200 grader til de blir gyldne (ca 10 minutter). Bruk bakepapir! Ungene lagde kakene litt større enn jeg vanligvis gjør og det kan hende det var derfor de ble så saftige og gode! Jeg skal bake dobbel porsjon selv.

Vi pyntet pepperkaker også. Det var noe Alvin likte. Han satte seg godt til rette midt oppå bordet og jobbet konsentrert. Etterpå, da alle var gått hjem og bestemor ryddet de siste restene av rot på kjøkkenet, var det nok ting som tydet på at enkelte hadde fått litt for mye sukker.

Men altså:

Speidere er helt OK.

Og onsdager er mine favorittdager.

.

speider

IMG_20141210_182935

IMG_20141210_182423

IMG_20141210_182725

IMG_20141210_192212

IMG_20141210_192315

IMG_20141210_192410

IMG_20141210_190531

IMG_20141210_191419

ssss

IMG_20141211_205847

 

Vi tar en liten julesang for onsdagen også. Kanskje den aller, aller fineste.

Niende desember???

advent9

.

Denne adventskalenderen er ikke helt stabil. Sånn er det. Men nå er det fredagskveld og jeg tror jeg skal klare å komme à jour innen midnatt.

La oss spole tilbake til tirsdagen. Tirsdagen min var en fin, men lang dag. Men det ble også en dag som ga meg noe å tenke på og et valg å ta. Akkurat det må jeg komme tilbake til seinere.

Vi tar en liten sang. Denne hører man ikke så ofte.

 

 

 

Syvende desember. Bare at det var i går. Om gudstjenester, løse tenner, julekake, ludo og en uvanlig vakker sang.

advent7_edited-1

.

I går var det andre søndag i advent. Og det ble en skikkelig søndag med gudstjeneste sammen med to av de fine speiderne mine, tradisjonell ludoettermiddag hos min gode venninne og adventsbesøk av guttene. Jeg hadde fersk julekake og kakao! Den ene sov seg igjennom besøket mens den andre vekslet mellom å vri på sin meget løse tann (som kom ut seinere på kvelden) og å spise veldig mange stykker julekake med smør. Det var en fin dag.

Det ble ikke noe biscottibaking denne helga. Men neste helg! Da er det helt sikkert, kanskje litt bedre tid.

Vi tar en svært vakker og svært kirkelig sang til ære for dagen i går.

Sjette desember. Nesten i rute igjen. Om en fin dag.

sjette desember

.

I dag har jeg faktisk fått gjort noe av det jeg hadde tenkt å få gjort. Det er ikke alltid en selvfølge.

Jeg har hengt opp adventstjerner, pakket halvparten av julegavene, kjøpt inn kalkun, vasket gulv, funnet fram adventsstakene, tørket støv…  Dere vet, sånne husmorting som man forventes å gjøre i desember. I tillegg har jeg jeg sett Jul i Flåklypa sammen med guttene for annen gang denne adventen, sett Jul på Månetoppen, løst (tror jeg ) dagens Dolokk Holmes– mysterium (klikk på linken og hiv dere på!), kommet i gang med dagens Rolf Hansen-kryssord, hatt hyggelig middagsbesøk og tatt et glass vin og vært på bytur med lillebror. Vi startet på kafé der han fikk en kokosbolle. Han er veldig glad i kokosboller. Det her e så godt, sa han lykkelig mens han konsentrert spiste opp hele bollen helt alene (han pleier å måtte dele med storebror). Etterpå var han i strålende humør. Jeg vet ikke om det hadde noe med kokosbollen å gjøre. Over alt i butikkene fant han ting han likte. Æ ønsker mæ den her til jul, sa han entusiastisk om smultringer, tegneserieblader, glutenfrie rundstykker (joda, han tåler gluten), sykler, skjøteledninger, shampoflasker, småbiler, ullgarn, svibler og nissefigurer. Og så trillet han den tunge handlevogna for meg på Coop. Han kræsja litt av og til, men det gikk stort sett bra. Det er fint for bestemor å ha en så flink shoppingassistent!

vv

v

vindu

pakker

.

Nå er kvelden på vei over i natt og det er strengt tatt ikke den sjette lenger. Ute båser det opp til storm, men i Annehuset mitt er det lunt og koselig.

Jeg har ting å gjøre i morgen og må komme meg i seng. Men i kveld må vi ha et dikt og en sang.

Denne er vakker ! Det er egentlig en baskisk folketone. Sting har gjort den kjent, men selv om jeg liker Sting, synes jeg denne versjonen er enda finere. Den får meg bare – av en eller annen grunn- til å gråte.

Og så et dikt jeg ofte tenker på når jeg er sammen med barnebarna.

Listen to the Mustn’ts

Listen to the MUSTN’TS, child,

Listen to the DON’TS

Listen to the SHOULDN’TS

The IMPOSSIBLES, the WON’TS

Listen to the NEVER HAVES

Then listen close to me—

Anything can happen, child,

ANYTHING can be.

Shel Silverstein

 

 

Fjerde desember. Om det eneste som er søtere enn sovende barn.

 

peppekakefamilie4.

Pepperkakebakende barn er enda søtere enn sovende barn. I dag hadde guttene besøk av en liten kamerat og nå er i hvert fall en av de syv sortene sikret der i huset!

Pepperkakene på bildet over bakte Ole Jakob hjemme hos meg for to år siden. De forestiller mamma, pappa, lillebror og han selv på en parkeringsplass. På parkeringsplasser må man nemlig holde hverandre i hånda. Og så er det et hjerte på hodet til mamma og pappa fordi hjerter betyr kjærlighet. Jeg tok vare på denne kaka i månedsvis helt til Ole Jakob snoket i kakeboksen som fremdeles sto i hylla på kjøkkenet og overbeviste meg om at den kunne spises.

Jeg hadde heldigvis bildet! Og minnet…

.

IMG_20141204_232310

IMG_20141204_232250

IMG_20141204_232106

IMG_20141204_232024

IMG_20141204_230438

Tredje desember (sånn omtrent). Om nissetelling, julekrybber, en litt alternativ middag og en fin sang.

.advent 22

,

Det gikk ikke så voldsomt bra det der med å skrive et innlegg for hver dag i adventen. De er ikke den tredje lenger, knapt nok den fjerde for den saks skyld. Det er det jeg sier; desemberdagene går fortere enn alle ande dager i året.

Men det er lov å jukse litt. Dette er min blogg og jeg lager reglene!

Etter barnehageslutt i dag (eller altså-i går, eller omvendt), tok jeg med meg guttene til Europris. Mest fordi den ligger vegg i vegg med Kiwi der man kan kjøpe middagsmat til to sultne unger og en bestemor, men litt fordi jeg visste at det var nisser der. Da Ole Jakob var liten, var han litt redd for nisser. Og da var de akkurat passe store som var å finne rundt omkring på Europris fine å øve seg på. Alvin er ikke redd for nisser, men han syntes det var veldig morsomt å telle dem. De var over alt i butikken i år også og det gikk fint med tellingen så lenge vi holdt oss til de som sto på gulvet. Vi var kommet til sånn atten, nitten da vi kom til nisseavdelingen. Da ga lillebror opp. Storebror fortsatte til han kom til hundreogtjuetre eller noe sånt. Nissetelling tar litt tid, og vi skulle på speider, så vi ble enige om å gå for kald middag. Guttene fikk velge litt hver og da ble det falukorv, brie, serranoskinke, tomater, eple, yoghurt og kiwi. Det var slett ikke noe dårlig måltid selv om Gordon Ramsey kanskje ville rynket litt på nesen!

På speidermøtet jobbet vi med julemerket, og ungene ble satt i gang med å lage julekrybbebilder.

Ole Jakob var ivrig. Han tegnet en høygravid Maria på vei til stallen sammen med Josef og et bitte lite esel. I stallen ville han ha en gris. «Sant ingen kan vite hvordan grisen i stallen så ut, bestemor?» sa han. Og så klippet og tegnet han en med prikker og skjegg. Jeg er ikke så helt sikker på det med grisen, men det er Ole Jakobs julekrybbe han lager reglene! To av de eldste speiderne og bestemor assisterte med å lime papirbiter på bildet. De to patruljene begynte også på hvert sitt bilde. Dere skal få se alle de ferdige produktene neste onsdag.

Alvin og Trine lagde en helt alternativ krybbe.

Da vi kom hjem, så vi litt av Jul i Flåklypa. Så var det lesetid og nattasangtid og så sovnet både store og små. Dermed ble det ikke noe blogginnlegg. Jeg rakk ikke en gang å sende inn svaret på Sebastians kriminalmysterium enda jeg hadde løst det.

.

IMG_20141203_211743

IMG_20141203_212014

IMG_20141203_212612.

Vi må ha en liten sang. Denne er vakker.

 

Previous Older Entries