Tiende desember var en onsdag. Om speidere, kokosmakroner, god suppe, kunst, musikk og kanskje litt om engler.

10

.

Jeg liker onsdager!

Dette ble en av disse dagene som får meg til å tenke på engler. Jeg tror ikke på engler. Jeg tror i hvert fall ikke jeg tror på engler. Jeg er ganske sikker på det. Men jeg tror nok at jeg tror på Gud. Sånn stort sett. Og så er det sånn at av og til når oppgavene virker litt store, så kommer det hjelp i uventet og gledelig form. Om det er engler eller Gud eller tilfeldigheter eller bare det at noen vet at de kan gjøre en forskjell jeg ikke. Kanskje er det bare et spørsmål om hvordan man ser det…

Onsdagen min bar preg av at tirsdagen hadde vært lang. Tirsdagen var fin, det var ikke det, men da jeg kom hjem til Annehuset mitt utpå kvelden eller å ha vært på farta siden halv syv, var jeg sliten og utladet og sovnet på sofaen. Når jeg sovner på sofaen altfor tidlig på kvelden, våkner jeg igjen kvart over to. Det slår aldri feil. Kvart over to er et håpløst tidspunkt å være våken på. Det er altfor seint og altfor for tidlig. Jeg er for trøtt til å gjøre, eller tenke, noe konstruktivt og for våken til å sove. Og når jeg endelig klarer å finne søvnen igjen, ringer vekkeklokka. Eller rettere sagt: Mobilen min begynner å spille en veldig myk og veldig irriterende melodi.

På jobb var det nissefest og møtedag og sånn i det hele tatt mye å tenke på.

Mellom jobb og speidermøte rakk jeg å koke en superenkel, men kjempegod suppe til guttene og meg selv. Den ble en variant av Ole Jakobs vanligsuppe:

Jeg kokte opp vann med et fedd finhakket hvitløk, en toppet teskje frisk, revet ingefær, litt hakket chili, et par finhakkede sjalottløk og en halv teskje maldonsalt. Mens dette kokte opp, delte jeg søtpotet, potet, blomkål og pastinakk i biter. Jeg puttet grønnsakene i kokevannet sammen med litt fullkornapasta og skar opp pølser av den typen som er uten skinn og inneholder litt ekstra mye kjøtt. Så lot jeg det hele koke til grønnsakene var møre. Dette ble en varmende og deilig suppe som både bestemor og ungene syntes om. Den tok rundt 15 minutter å lage!

Jeg hadde store ambisjoner for speidermøtet. Vi skulle bake og vi skulle lage ferdig julekrybbekunsten. Vi holder nemlig på med julemerket. Speiderne er flinke og supergreie, men det blir mye rot og mye å holde styr på og denne gangen var de andre speiderlederne forhindret fra å komme. Jeg var litt sliten og litt spent. Jeg tok taxi ned med guttene, for det blåste friskt ute. Da vi kom fram, sto speiderne på trappa og ventet. Og blant dem var en av Rover-jentene som til vanlig er ute i verden og studerer. Jeg ble så glad!

Og så ble alt bare fint! Kakene ble nydelige og bildene vakre.

Her kommer oppskrift på de beste kokosmakronene jeg noen gang har smakt. Nå vet jeg ikke om det er oppskriften, eller mine unge speidere som skal ha æren, men disse kakene var sprø utvendig og mye innvendig og akkurat passe søte.

Oppskriften er slik: 2 egg, 125 gram sukker, 300 gram kokosmasse, 50 gram smeltet, avkjølt smør (vi brukte «ekte» smør), 1 ss hvetemel, 1/2 ts bakepulver.

Lag eggedosis av sukker og egg, rør inn alt det andre. Lag kaker med to skjeer og stek på 200 grader til de blir gyldne (ca 10 minutter). Bruk bakepapir! Ungene lagde kakene litt større enn jeg vanligvis gjør og det kan hende det var derfor de ble så saftige og gode! Jeg skal bake dobbel porsjon selv.

Vi pyntet pepperkaker også. Det var noe Alvin likte. Han satte seg godt til rette midt oppå bordet og jobbet konsentrert. Etterpå, da alle var gått hjem og bestemor ryddet de siste restene av rot på kjøkkenet, var det nok ting som tydet på at enkelte hadde fått litt for mye sukker.

Men altså:

Speidere er helt OK.

Og onsdager er mine favorittdager.

.

speider

IMG_20141210_182935

IMG_20141210_182423

IMG_20141210_182725

IMG_20141210_192212

IMG_20141210_192315

IMG_20141210_192410

IMG_20141210_190531

IMG_20141210_191419

ssss

IMG_20141211_205847

 

Vi tar en liten julesang for onsdagen også. Kanskje den aller, aller fineste.

Advertisements

Sjette desember. Nesten i rute igjen. Om en fin dag.

sjette desember

.

I dag har jeg faktisk fått gjort noe av det jeg hadde tenkt å få gjort. Det er ikke alltid en selvfølge.

Jeg har hengt opp adventstjerner, pakket halvparten av julegavene, kjøpt inn kalkun, vasket gulv, funnet fram adventsstakene, tørket støv…  Dere vet, sånne husmorting som man forventes å gjøre i desember. I tillegg har jeg jeg sett Jul i Flåklypa sammen med guttene for annen gang denne adventen, sett Jul på Månetoppen, løst (tror jeg ) dagens Dolokk Holmes– mysterium (klikk på linken og hiv dere på!), kommet i gang med dagens Rolf Hansen-kryssord, hatt hyggelig middagsbesøk og tatt et glass vin og vært på bytur med lillebror. Vi startet på kafé der han fikk en kokosbolle. Han er veldig glad i kokosboller. Det her e så godt, sa han lykkelig mens han konsentrert spiste opp hele bollen helt alene (han pleier å måtte dele med storebror). Etterpå var han i strålende humør. Jeg vet ikke om det hadde noe med kokosbollen å gjøre. Over alt i butikkene fant han ting han likte. Æ ønsker mæ den her til jul, sa han entusiastisk om smultringer, tegneserieblader, glutenfrie rundstykker (joda, han tåler gluten), sykler, skjøteledninger, shampoflasker, småbiler, ullgarn, svibler og nissefigurer. Og så trillet han den tunge handlevogna for meg på Coop. Han kræsja litt av og til, men det gikk stort sett bra. Det er fint for bestemor å ha en så flink shoppingassistent!

vv

v

vindu

pakker

.

Nå er kvelden på vei over i natt og det er strengt tatt ikke den sjette lenger. Ute båser det opp til storm, men i Annehuset mitt er det lunt og koselig.

Jeg har ting å gjøre i morgen og må komme meg i seng. Men i kveld må vi ha et dikt og en sang.

Denne er vakker ! Det er egentlig en baskisk folketone. Sting har gjort den kjent, men selv om jeg liker Sting, synes jeg denne versjonen er enda finere. Den får meg bare – av en eller annen grunn- til å gråte.

Og så et dikt jeg ofte tenker på når jeg er sammen med barnebarna.

Listen to the Mustn’ts

Listen to the MUSTN’TS, child,

Listen to the DON’TS

Listen to the SHOULDN’TS

The IMPOSSIBLES, the WON’TS

Listen to the NEVER HAVES

Then listen close to me—

Anything can happen, child,

ANYTHING can be.

Shel Silverstein

 

 

Fjerde desember. Om det eneste som er søtere enn sovende barn.

 

peppekakefamilie4.

Pepperkakebakende barn er enda søtere enn sovende barn. I dag hadde guttene besøk av en liten kamerat og nå er i hvert fall en av de syv sortene sikret der i huset!

Pepperkakene på bildet over bakte Ole Jakob hjemme hos meg for to år siden. De forestiller mamma, pappa, lillebror og han selv på en parkeringsplass. På parkeringsplasser må man nemlig holde hverandre i hånda. Og så er det et hjerte på hodet til mamma og pappa fordi hjerter betyr kjærlighet. Jeg tok vare på denne kaka i månedsvis helt til Ole Jakob snoket i kakeboksen som fremdeles sto i hylla på kjøkkenet og overbeviste meg om at den kunne spises.

Jeg hadde heldigvis bildet! Og minnet…

.

IMG_20141204_232310

IMG_20141204_232250

IMG_20141204_232106

IMG_20141204_232024

IMG_20141204_230438

Tredje desember (sånn omtrent). Om nissetelling, julekrybber, en litt alternativ middag og en fin sang.

.advent 22

,

Det gikk ikke så voldsomt bra det der med å skrive et innlegg for hver dag i adventen. De er ikke den tredje lenger, knapt nok den fjerde for den saks skyld. Det er det jeg sier; desemberdagene går fortere enn alle ande dager i året.

Men det er lov å jukse litt. Dette er min blogg og jeg lager reglene!

Etter barnehageslutt i dag (eller altså-i går, eller omvendt), tok jeg med meg guttene til Europris. Mest fordi den ligger vegg i vegg med Kiwi der man kan kjøpe middagsmat til to sultne unger og en bestemor, men litt fordi jeg visste at det var nisser der. Da Ole Jakob var liten, var han litt redd for nisser. Og da var de akkurat passe store som var å finne rundt omkring på Europris fine å øve seg på. Alvin er ikke redd for nisser, men han syntes det var veldig morsomt å telle dem. De var over alt i butikken i år også og det gikk fint med tellingen så lenge vi holdt oss til de som sto på gulvet. Vi var kommet til sånn atten, nitten da vi kom til nisseavdelingen. Da ga lillebror opp. Storebror fortsatte til han kom til hundreogtjuetre eller noe sånt. Nissetelling tar litt tid, og vi skulle på speider, så vi ble enige om å gå for kald middag. Guttene fikk velge litt hver og da ble det falukorv, brie, serranoskinke, tomater, eple, yoghurt og kiwi. Det var slett ikke noe dårlig måltid selv om Gordon Ramsey kanskje ville rynket litt på nesen!

På speidermøtet jobbet vi med julemerket, og ungene ble satt i gang med å lage julekrybbebilder.

Ole Jakob var ivrig. Han tegnet en høygravid Maria på vei til stallen sammen med Josef og et bitte lite esel. I stallen ville han ha en gris. «Sant ingen kan vite hvordan grisen i stallen så ut, bestemor?» sa han. Og så klippet og tegnet han en med prikker og skjegg. Jeg er ikke så helt sikker på det med grisen, men det er Ole Jakobs julekrybbe han lager reglene! To av de eldste speiderne og bestemor assisterte med å lime papirbiter på bildet. De to patruljene begynte også på hvert sitt bilde. Dere skal få se alle de ferdige produktene neste onsdag.

Alvin og Trine lagde en helt alternativ krybbe.

Da vi kom hjem, så vi litt av Jul i Flåklypa. Så var det lesetid og nattasangtid og så sovnet både store og små. Dermed ble det ikke noe blogginnlegg. Jeg rakk ikke en gang å sende inn svaret på Sebastians kriminalmysterium enda jeg hadde løst det.

.

IMG_20141203_211743

IMG_20141203_212014

IMG_20141203_212612.

Vi må ha en liten sang. Denne er vakker.

 

Andre desember. Om Goethe, mat, en ung kunstner, snø og poesi.

advent14 2

 

Det er noe merkelig med desember. Det øyeblikket man har snudd kalenderbladet, går dagene så fryktelig fort. Jeg har lært meg å ikke stresse. Nesten i hvert fall. Det er bare dette med julegavene og postgangen. Og det at det ikke er så veldig mange ettermiddager og kvelder å ta av. Men det går nok bra i år også. Når man ikke har kvelder, har man alltids netter.

Bare ikke denne natta. For det har vært en lang dag og nå er jeg sliten.

I kveld har jeg vært i atelieret. Vi har ikke malt, men delt penger etter utstillingen, diskutert om det heter tebriks eller tebirkes og om det i det hele tatt er samme bakverk (for meg, som er halvt dansk, er tebirkes syndefulle, deilige, flakete frokostbrød med altfor mye smør i og rikelig med birkes, eller valmuefrø på toppen), og planlagt fest. Og så har vi snakket om mat, for maten er viktig når vi har fest. Det var bare ikke så enkelt å sette opp noen meny. Nå til dags bør man ikke spise kylling eller kalkun. Ikke oppdrettslaks eller oppdrettsørret heller. Eller ribbe. Kanskje tofu?

De unge har lam fra Skallelv, eggleggende høner i hagen og elg fra skogen. Vi får håpe det er trygg julemat.

Julebakst er ikke sunt det heller. Men i år skal jeg prøve meg på disse. Så langt har jeg kjøpt dem på Coop og de smaker vidunderlig. De er ganske harde og kan dyppes i kaffe eller søt vin, da smaker de som en bit av himmelrik. Bare prøv selv!

Det med bakingen blir heller ikke i natt, men kanskje til helga? Hvis jeg får det til, kommer det bilde. Hvis ikke forbigår jeg det i taushet. Jeg blir fryktelig frustrert når jeg mislykkes med mine bakverk.

I natt skal jeg følge Goethes råd og finne et godt dikt og en liten sang før jeg legger meg. Bilder har jeg selvfølgelig sett på i atelieret der det fremdeles henger en del igjen etter utstillingen. Men jeg har lyst til å vise dere veien til denne unge damen! Jenny er Vadsøværing og gikk i barnehagen min da hun var lita. Akkurat det er jeg litt stolt av selv om jeg nok dessverre ikke kan påberope meg noe av æren for hennes talent. Hun hadde stand under kulturdagene og jeg benytte anledningen til å handle gaver!

Så var det sangen. Det må bli denne. For det snør! Og dessuten er det en av de vakreste sangene jeg vet om.

Diktet blir et av Shel Silversteins. Ikke fordi jeg ikke er glad, men fordi dette enkle, lille diktet rommer mye visdom. Det finnes alltid et alvor, en bekymring, en sorg, en ettertanke. Og det er det som er det virkelige livet.

Have you been to the land of happy,
Where everyone’s happy all day,
Where they joke and they sing
Of the happiest things,
And everything’s jolly and gay?
There’s no one unhappy in Happy
There’s laughter and smiles galore.
I have been to The Land of Happy-
What a bore

Bare et lite livstegn helt på tampen av en veldig god dag.



goethevinter3

.

Det har blitt lenge mellom innleggene mine i det siste. Jeg har savnet å skrive og akkurat nå har jeg mye å skrive om. Jeg mangler bare kabelen som er nødvendig for at bildene som skulle illustrere teksten skal komme seg fra mobilen til pc-en. Så alt det jeg har lyst til å skrive om, får jeg skrive i morgen. Her er en liten smakebit.

Kvelden min er på vei inn i natta.

Det har vært en god dag og jeg har lyst til å holde fast ved den så lenge jeg kan. Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt trøtt i morgen tidlig.

.

I dag har jeg hatt gode samtaler som har gitt meg nye tanker.

Jeg funnet musikken min.

Og et godt dikt:

Where the sidewalk ends

There is a place where the sidewalk ends
and before the street begins,
and there the grass grows soft and white,
and there the sun burns crimson bright,
and there the moon-bird rests from his flight
to cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
and the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
we shall walk with a walk that is measured and slow
and watch where the chalk-white arrows go
to the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
and we’ll go where the chalk-white arrows go,
for the children, they mark, and the children, they know,
the place where the sidewalk ends.

Shel Silverstein

.

Jeg har til og med skrevet et selv:

Jeg vet ikke svarene.

Jeg trenger dem ikke heller.

Ikke akkurat nå i kveld.

Denne kvelden

vil jeg vie til

spørsmålene 

og alternativene

og det naive håpet.

.

Så da mangler vi et bilde.

Jeg liker dette. Det er blitt vinter i min lille by. Bildet er fra i fjor sommer.

.

a2

Om unger og kartlegging og bøker og spill. Og litt om kjærlighet.

Love

Guttene er tilbake fra reisa si og denne helga er det min tur til å nyte dem.

Vi er glad i hverandre alle tre og vi koser oss!

.

I mine fagkretser diskuterer vi kartlegging av barn. Vi har en rammeplan full av områder barn skal lære noe om og av hva som skal vektlegges. Det er ikke så rent lite. Nylig kom ordet danning også inn. Jeg liker det. Danning er noe annet og noe mer enn sosial kompetanse eller oppdragelse. Danning handler om utviklingen mot å bli et helt menneske med evne til å reflektere over sine egne verdier, holdninger, handlinger… Og så liker jeg at barns rett til medvirkning også er tydelig nedfelt i både loven og rammeplanen. Det skulle bare mangle. Det står i Barnekonvensjonen.

Men noen ganger suges vi voksne inn i behovet for å lære barna alt det med antall, rom og form, kunst og kreativitet, språk, filosofi, nærmiljø, etikk, teknikk… Dere uinnvidde kan lese selv her. Vi lager planer og dokumentasjon. Og så får vi det av og til for travelt til å ha tid til å bare være sammen med barna og se ting med deres øyne. Og så undervurderer vi dem kanskje.

Vektleggingen av ordene danning og barns medvirkning sier mye om synet på barn. Og det sier mye om at det viktigste vi som barnehage skal gi barna med på veien er umulig å kartlegge.

Men så vil vi gjerne kartlegge litt likevel. Vi vil sikre oss at de barna som har litt større utfordringer enn andre på enkelte områder, får hjelp og støtte. Ikke for at alle skal bli like, men for at alle skal få utnyttet sitt individuelle potensiale så godt som mulig.

Jeg har bare til gode å se et kartleggingssystem som fungerer på den måten. Og som ikke får meg til å føle at jeg begår et etisk overtramp.

Her om dagen dukket det opp et gammelt ark på et møte. Det hadde overskriften JEG KAN. Jeg tolket det som et ark man kunne sette seg ned sammen med en unge på Ole Jakobs alder og fylle ut. Ole Jakob var med på å være prøvekanin. Vi har gjort sånt før og han er ganske trygg på at han kan det aller meste av det han selv synes han bør kunne. Punktene på arket var sånt som: Rime, skrive navnet mitt, gå på do selv, kle på meg, klippe, perle, vite hva en sirkel og en trekant er, hoppe, hinke, klatre, åle, vite forskjell på tung og lett og over og under, sortere, beskrive ting, konsentrere meg, bruke datamus, navn på ukedager…

Nederst i hjørnet var det gjort plass til tre stakkars spørsmål av typen jeg liker.

Ole Jakob liker ikke å danse og han kan ikke klappe navnet sitt. Og så går det litt i surr med ukedagene. Ellers var vi helt enig om at han kunne alt det andre på arket.

Han var fornøyd.

Det var jeg også.

Med Ole Jakob. Ikke med arket.

Og jeg tror ikke vi gidder å øve på å klappe navnet. Han synes det er morsommere å øve på å hinke.

.

Så vi spilte tre omganger UNO i stedet. Det ble to-null til Ole Jakob. Og jeg ble ikke sur.

Da vi hadde pakket bort spillet, kom Ole Jakob med et ark og en blyant. Nå skal æ spørre dæ, bestemor:

Er du sterkere enn Hulken? Kan du se en bie uten briller hvis bien er i Kirkenes? Kan du klatre i trær? Kan du ligge opp ned? Kan du spille spill uten å bli lei deg når du taper? (Han sa lei deg, ikke sur. Det fikk meg til å tenke litt…), Kan du sy noe med en gammel symaskin? Liker du å gå på ski? Kan du lage honning? Kan du turne? Kan du hinke? kan du tulle?

Jeg kom ikke så godt ut på den kartleggingen. Jeg kan tulle. Og jeg kan tape i spill nesten helt uten å bli lei meg. Ellers sto det ikke så bra til.

Etter all kartleggingen hadde vi en lang lesestund i senga sammen med lillebror. Vi leste fra en bok av Neil Gaiman som heter Heldigvis hadde jeg melka. Det er en sprudlende og vrøvlete bok om en pappa som skal ut for å kjøpe melk, bruker litt lang tid og kommer hjem til barna sine med litt av en historie. Ole Jakob lyttet intenst. Alvin turnet. Alvin er nemlig veldig flink til å turne når han skal sove.

Så var vi klare for et nytt spill. Det heter Kaleidos og går ut på å finne ting på bilder som begynner på en spesiell bokstav. Det er egentlig et spill for eldre barn, men vi bare endret litt på reglene. Her var vi jevngode, Ole Jakob og jeg. Bare at han var mer kreativ. Da han ikke fant flere ting på I, sa han: Fiskene er jo i veska. Det blir i, bestemor. Ja visst blir det det!

Da Ole Jakob skulle legge seg, hadde Alvin sovnet. Ole Jakob strøk lillebroren sin over kinnet og kysset han på panna. Han er mykere når han sover, sa han med litt skjelvende stemme.

Ole Jakob er også myk når han sover.

Nå er de lys våkne begge to og ser på barne-tv i pysj mens jeg skriver. Etterpå skal vi sykle til byen og til museet der det skal være konsert og kafé i dag.

.

Det er blitt høst ute og det har styrtregnet hele natt.

Men nå lysner det.

Og vi skal ha en fin dag, guttene og jeg.

Helt uten kartlegging!

Jeg skal bare føye til et punkt på arket for femåringer: Kan lage kartleggingsverktøy for bestemødre.

.

ark

 

 

Previous Older Entries