Om sorg, glede, savn, nyttige knuter og vafler.

i try to 1n

 

Det har vært litt stille på bloggen min en stund nå. Det er stille i Annehuset også. Guttenes farfar har gått bort og familien er samlet på Nordvestlandet. Når man er vant på å se noen man er glad i nesten hver dag, blir det veldig tomt og rart uten dem. På bursdagsplakaten min på personalrommet i barnehagen, har jeg en tegneseriestripe om en bestemor som blir tvangssendt til avvenningsklinikk for bestemødre fordi hun er for avhengig av barnebarnet. Jeg kjenner meg litt igjen i den.

Men jeg unner så inderlig vel den andre bestemora å få nyte dem nå i disse tunge dagene.

De siste ukene har virkelig vært several days attack me at once-dager. De har vært fulle av sorg, glede, spennende utfordringer, savn, sosialt samvær, gode venner, svært gode nyheter, stress, lange arbeidsdager, konfirmanter, speidere, kurs, bekymringer og mere glede…

Jeg prøver virkelig å ta en dag om gangen, men noen ganger har man lite man skulle ha sagt og har ikke annet valg enn å ta i mot det som kommer og innse at livet kan være litt humpete innimellom.

Men i dag er det onsdag.

Onsdager er gode dager.

På onsdagskvelder har jeg lave skuldre.

I kveld hadde jeg ingen små gutter på sykkel sammen med meg hjem i kveldsmørket etter speidermøtet og de fire kilometerne som lå foran meg føltes litt lange og tunge etter en lang dag. Jeg hadde litt å bære på og hadde kledd på meg en tett og ubehagelig regnbukse fordi jeg ikke rakk å dra hjemom etter jobb for å skifte og nødig ville ødelegge buksa mi med bållukt at vaffelrøre og sot og kvae. Jeg hadde nesten begynt å synes litt synd på meg selv der jeg gikk. Da kom  to helt andre syklister opp bak meg. Det var de to fine nitten-tyveåringene som hadde ledet speidermøtet sammen med meg. De har vært speiderne mine siden de var små, og jeg er oppriktig glad i dem. De stoppet og gikk av syklene og så spaserte vi hjemover sammen. Det var ikke helt det samme som å ha Ole Jakob der, men det var veldig hyggelig.

Jeg er heldig!

På speidermøtet i kveld var det bygging og vaffelsteking på programmet. Speiderne var i alle aldre. Noen har mye erfaring, noen mindre. Og så skjedde noe av dette som gjør at jeg har sånn tro på denne organisasjonen: Min ene, unge makker skulle hjelpe en gruppe konfirmantspeidere med et byggeprosjekt. Han har vær speider i ti år og jeg trodde han kunne sine knuter og surringer. Det kunne han ikke. Han kan mye om kvantefysikk, filosofi, Russisk grammatikk og Shel Silverstein og sånt, men tømmerstikk og dobbel halvstikk og kryssurringer og vinkelsurringer var det dårligere med. Ei av jentene på tretten, derimot, har stålkontroll på disse speiderferdighetene og hun er en dyktig instruktør. På leiren i sommer instruerte hun en far som aldri hadde pionert før og som deretter satte opp en flott portal. På onsdagsmøtene nå instruerer hun to jenter på seks og syv. I kveld ble hun tilkalt for å hjelpe nittenåringen. Sånn blir vi likeverdige som speidere. Vi har alle våre styrker og svakheter, men sammen får vi det til.

Jeg for min del er sterk på vaffelsteking.

Og hvem liker ikke å sitte sammen rundt et bål i høstmørket og spise bålvafler.

vafler_edited-1

 

For ordens skyld, og for eventuelle nye lesere: Dette er pionering:

IMG_20140805_161500

.

I kveld tar vi denne som nattasang.

Reklamer

Om speiderliv, høstbilder, musikk, poesi, Kuala Lumpur og butikkmedarbeidere.


goethe noter 12

 .

Dagene har vært travle. Det er ikke noe nytt. Det er sånn dagene mine er.

«Du må lære deg å si nei», sier folk.

Jeg synes det er greit å si «ja».

Og hvis flere gjorde det, ble det kanskje litt mindre travelhet sånn jevnt over?

Og så er det jo sånn at det som fyller dagene mine er gode ting.

Sånt som dette, for eksempel:

.

IMG_20140903_173112

.

IMG_20140903_214723

,

I går syklet guttene og jeg til speidermøte. Eller, rettere sagt, guttene syklet og jeg kom pustende og pesende etter. De har god fart på begge to. Turen til er ganske lett, og det er fint å bruke denne skogstien ned mot veien og gangstien som følger fjorden. Hjemturen er litt tyngre med flere oppoverbakker. Ole Jakob er blitt supersprek, men lillebror var jammen sterk han også! Fra guttenes hus, til speiderhytta og tilbake til Annehuset er det nok seks kilometer. Det er ingen dårlig tur for en liten gutt som ikke er blitt tre år enda. Det er koselig å streve seg hjem sammen mens det langsomt mørkner. Folk man møter på veien smiler og hilser og kommer med oppmuntrende ord til guttene. Og så kan vi prate litt om alt og ingenting. I oppoverbakkene, vel og merke. I nedoverbakker og på flatmark, klarer jeg ikke å holde følge (for ordens skyld: Vi har har gode gangstier i Vadsø. De er ikke alene ute i trafikken).

«Hvor mange speidere finnes det i absolutt hele verden?» spurte Ole Jakob. Han har jo nettopp vært på leir med fem og et halvt tusen av dem. «Det vet nok gudfar Vemund» sa jeg. Gudfar Vemund er egentlig Annas gudfar. Men  ellers er han alle sammen sin. Han og jeg har mange gode speiderminner sammen. Da han dro sørover for å studere, fortsatte han sin speiderkarriere der og havnet etter hvert i landsstyret. Så ble han Youth Advisor for World Scout Committee og er en av de få jeg kjenner som mener det når de sier at de skal til Kuala Lumpur.

Det var en digresjon. Men jeg er veldig glad i- og stolt av denne gutten og han blir sikkert bare akkurat passe flau over å bli omtalt i bloggen min. Poenget skulle være at vi sendte melding til gudfar Vemund og raskt fikk svar. Det er 40 millioner speidere i verden i 162 land. Det er noe å tenke på når vi sitter der rundt bålet i Vadsø og steker vafler og leker «ryggsekk».

På vei hjem gikk vi innom Rema. Ungene hadde spurt fint om å få smoothie som bensin til turen. Vi bestemte oss for å kjøpe inn litt mat også. Ole Jakob ville ha egg, men stoppet opp foran hylla og utbrøt indignert (og ganske høyt). «Koffer har de slutta å ha økologiske egg?!». Jeg sa at han kunne spørre når vi kom til kassa. Vi kjøpte ikke egg, men Alvin fant en ost og en liter Biolamelk. Ole Jakob fant nektariner. Bak kassa satt en søt ungjente som jeg kjente igjen fra et tidligere konfirmantkull. «Nå kan du spørre», sa jeg og Ole Jakob overvant sin vanlige sjenerthet og spurte. «Det er nok fordi det er så mange som har skjønt at det er lurt å kjøpe økologiske egg«, svarte hun. «Det er jo veldig bra at folk gjør det. Men noen ganger vet jo ikke de som kjøper inn til butikken akkurat hvor mye egg folk skal ha. Vi må nok kjøpe inn flere økologiske og ikke så mange av de andre». Vi ble enige om det kanskje var en god ting at det var tomt for de økologiske. Alvin, som ikke er så opptatt av om eggene er økologiske eller ikke, parkerte den lille handlevogna si fint. Jenta gikk bort til handlevognene og fikk på plass noen vogner som andre kunder hadde feilparkert. Så ga hun og Alvin hverandre en high five. Jeg takket henne. Kassadama på Rema kan gjøre en stor forskjell for små gutter og gamle bestemødre på lang sykkeltur. «Nå er jeg blitt kjent med en til som jobber på Rema», sa Ole Jakob glad.

Litt seinere sovnet de hulter til bulter i senga mi.

Jeg tok sofaen.

Jeg hadde forresten en morsom butikkopplevelse i dag også. Jeg var innom Coop bygg for å høre hva det koster for et nytt dusjkabinett. Mitt har vært ødelagt lenge jeg begynner å innse at det kanskje må byttes ut. Den hyggelige mannen viste meg bilde og pris. Det var ikke så avskrekkende. «Ja, men så må jeg jo ha rørlegger» sa jeg. «Rørlegger? Neida. Det trenger du ikke», sa han. «Jeg er singel, sa jeg. Jeg klarer ikke sånt.» «Jammen du er jo mora til Ingrid, er du ikke?» sa han. Det der klarer hun helt fint!» 

Det gjør hun sikkert. Hun er ganske sterk:

.

IMG_20140801_165141

 .

Vi har jo allerede hatt noen fine bilder, men jeg har flere. Det er blitt høst i skogen og på søndag spaserte min ludovenninne og jeg til spøkelseshuset. Vi møtte ingen spøkelser, men fant morsomme fotomotiver.

IMG_20140831_170234

.

IMG_20140831_165204

.

IMG_20140831_160817

.

IMG_20140831_155131

,

IMG_20140831_154604

 

IMG_20140831_152849

 

.

En liten sang?

Jeg tror man må ha et hjerte av stein for å ikke bli påvirket av denne intense framføringen av Bob Dylans gamle sang. Jeg liker musikk som river litt i sjela og det gjør denne.

.

Diktet blir årets første, lille høstdikt:’

(Det aner meg at jeg kan ha skrevet dikt om september før. Det gjør ikke noe. Jeg liker september.)

.

September

I september, når mørket kommer,

tennes en liten, blafrende flamme

et sted dypt inne i meg

Da ser jeg klarere

det som lå i mørke 

mens midnattssola rådet

Og hjertet blir

varmere og mykere

.

Helt til slutt:

Foruten å montere dusjkabinett, er min datter veldig flink til å være mamma og gi guttene sine fine opplevelser. Bare se her.

Om asylpolitikk, muffins og grønnsaker.

Love

.

Noen ganger er det godt å komme alene hjem til Annehuset. Jeg har et lysende hjerte i vinduet på det lille spiserommet mitt. I det vinduet som er nærmest ytterdøra. Hjertet er nok egentlig ment som en juledekorasjon, men det er fint å komme hjem til hele året. Og spesielt nå som kveldene endelig begynner å bli myke og mørke igjen.

Jeg har levd alene i mange år nå. Jeg trives med det og jeg føler meg aldri ensom. Stille kvelder som denne, med musikk på øret og tid til å tenke, er viktige for meg.

Det har vært en rar uke. Når man jobber i barnehage i en liten by med et stort asylmottak, kommer man på innsiden av asylpolitikken. Politikerne diskuterer overordnede linjer. De må de selvfølgelig. Noen må bestemme hvem som får bli og hvem som må dra. Og noen må håndheve reglene. Mange av de familiene som ikke får bli, velger å reise ut med assistanse fra IOM (International Organization for Migration). Da får de både praktisk og økonomisk hjelp og får en litt enklere start når de kommer tilbake til hjemlandet. Men det er fremdeles ikke sånn at assistert retur nødvendigvis betyr frivillig retur. Noen velger bort dette alternativet og klorer seg fast selv om de har fått endelig avslag på sin søknad og vet at det betyr at politiet kommer i natt, eller i neste uke, eller om et par måneder eller et år. Hver kveld går familien til sengs og vet det. Likevel velger de dette alternativet, som også betyr at de må leve på et økonomisk minimum. Jeg tror ikke noen gjør det hvis de ikke har en grunn. I barnehagen handler det ikke om tall og statistikk og økonomi. Der handler det om at unger på alder med mine barnebarn, unger som er integrert og er en selvfølgelig del av venneflokken, plutselig ikke er der lenger. Når de reiser assistert får man vite det og kan i hvert fall samle sammen bilder og sende med tegninger og eiendeler. Når de hentes, får man beskjed i etterkant. Etter hvert blir man blir vant med det på en eller annen måte. Men det gjør fremdeles vondt hver gang. Og det gjør meg skamfull. Jeg tror ikke folk flykter til et iskaldt land langt mot nord for å leve i uvisshet hvis de har det helt greit der de kom fra. Jeg skulle ønske at vi som lever i rikdom og trygghet hadde hatt et større fokus på ungene i disse familiene. Jeg har ikke svar og løsninger. Jeg skulle bare ønske vi kunne finne en bedre måte å drifte denne kloden vår på.

Helga har hatt et helt annet fortegn. Den har vært fylt av glede og av folk jeg er glad i. Jeg har drukket vin med en god venninne, hatt en lang prat med den unge gitaristen som er ferdig i militæret, hatt besøk av den unge familien som kom spaserende fra Røde Kors- hytta med blåbærspann og blåbærblå hender og tenner og klær, spilt spill med to unge venner, hatt to fine barnebarn på overnatting, vært hos min ludovenninne og vært på Ole Jakobs butikk.

Den skal jeg fortelle mer om:

Ole Jakobs mamma liker å få ting til å vokse og gro. Spesielt ting som kan spises. I år har Ole Jakob også hatt sin egen lille grønnsakshage. I hele sommer har han planlagt butikk der han skulle selge grønnsaker, bær, blåbærmuffins og kaffe. I dag var det store dagen endelig her. Guttene sov hos meg og vi var tidlig oppe for å bake, skrive plakater og plukke solbær. Muffinsene ble veldig gode! Glasuren også. Og Ole Jakob hadde god greie på rimelige priser: Kaffe og Muffins kostet tjue kroner. Hvitløk kostet ti for en og tjue for fem. Det er en grei kvanumsrabatt. Butikkgutten dro hjem for å plukke grønnsaker, skrubbe dem og rigge butikk og kafé.

Store og små venner kom innom og salget gikk strykende. Men det var fremdeles varer igjen da jeg kom etter støttekontaktjobben. Jeg kjøpte hvitløk, løk, poteter, gulrøtter, rødbeter, vårløk, sukkererter, kaffe og muffins. Det ble 104 kroner til sammen. Ingen upris!

Den samlede inntekten ble 412 kroner. De havnet på sparegrisen. Han sparer til en traktor. Eller noe annet…

Da han skulle legge seg, holdt han på å sovne på badegulvet etter å ha kombinert avkledning og avansert yoga. Han var dødssliten og fullstendig lykkelig. Det var lillebror også, forresten. Vi leste om Tommy og Elefanten og så sang Alvin seg selv i søvn (ro, ro til fiskeskjær, mange fisker får vi der. En til bestemor og en til besta og en til mamma…), Ole Jakob måtte ha et eventyr for å finne roen. Det er spennende å være butikkmann.

Akkurat passe spennende for en femåring.

Han er en heldig femåring.

Jeg skulle ønske alle femåringer var like heldige.

IMG_20140824_092407

Muffinsproduksjon! Det er viktig å smake på røra. Den ble for øvrig bakt på speltmel. Halvparten av melka ble byttet ut med blåbæryoghurt og så var det masse deilige blåbær i dem.

IMG_20140824_105618

Glasuren ble laget av blåbær som vi presset gjennom en sikt, smør, eggehvite og melis. Den smakte veldig godt!

IMG_20140824_112603

Ole Jakob lagde plakater selv: BUTIK. MUFINS ÅG KAFE KÅSTER 20.  

IMG_20140824_112521

Solbær plukket vi i bestemors hage.

IMG_20140824_112356

Og så rakk vi å hvile litt med Jake og Sjørøverne før han skulle i gang med grønnsakene. Legg merke til den fine T- skjorta med speidermotiv.

142408_2211

Ole Jakob hadde dyrket kule gulrøtter i ulike farger og fasonger. Aldeles økologisk!

142408_2210

Og poteter, fenikkel, rødbeter, løk, hvitløk, sukkererter… Ting vokser ikke så fort her i nord og avlingene blir ikke så store. Men det er ikke kvantiteten det kommer an på.

but

Bestemor kom litt seint, men det var enda noen varer igjen.

bu

 

Endelig høst!

today

.

Det er høst. Det er mørkt og det har regnet og blåst i hele dag.

Og så er det onsdag.

Og i senga mi sover det en småskitten og sliten liten gutt. Han sovnet med et smil om munnen.

Det er på sånne kvelder at livet i helt ok.

I sommer har vi hatt speidermøter hver onsdag, og de som har hatt lyst og anledning har kommet. Jeg har hatt lyst og anledning hver gang og det har stort sett Ole Jakob også. I dag syklet og gikk vi begge veier. Det foregår slik at han sykler foran og jeg halser etter. Det er en fin måte å mosjonere gamle bestemødre på. Fra Ole Jakobs hus til speiderhytta og tilbake til Annehuset, er det noe sånt som seks kilometer.

I dag kom det to fine elleveåringer i tillegg til oss og vi bestemte oss for å starte arbeidet med vinterveden. De store kappet og foreslo raskt at Ole Jakob kunne stable. De jobbet hardt alle tre. Jeg jobbet ikke så mye når sant skal sies. Jeg sto mest på verandaen i ly for regnet og smilte.

Ole Jakob er oppfinnsom og løsningsorientert og fant raskt ut at det var lettere å bære veden opp på verandaen i den baljen vi pleier å hente vann til å slukke bålet med i. Han fant også ut at det var lettere å hoppe ned fra verandaen enn å gå trappetrinnene. Og for å få bedre balanse, tok han baljen som hadde vært full av våt, skitten ved på hodet hver gang han hoppet.

Da guttene følte for en pause gikk vi inn i hytta og undersøkte alderen på gamle bøker og sølvskjeer. Så sang vi speiderbønnen. Guttene hadde allerede tatt på seg sykkelhjelmene så for en gangs skyld beholdt de luene på. Jeg er helt sikker på at Gud så litt stort på det.

Ole Jakob ville sykle med de store ned hytteveien til brua over elva. Jeg tjuvstartet og måtte hoppe opp i lyngen da de kom syklende. Ole Jakobs øyne lyste som stjerner i det svarte, skitne fjeset der han syklet side om side med de to store, snille guttene gjennom søledammer på størrelse med små innsjøer.

Det regnet hele veien hjem også.

Og det begynte å skumre.

Det var en fin tur.

Sånn er det.

Det er sånt jeg liker.

.

IMG_20140820_175502

,

Mens vi ventet på de store, nøt Ole Jakob følelsen av regn i ansiktet og kokte fiskekaffe. En femåring med tilgang til regnvann trenger svært lite annet for å ha det fint.

.

IMG_20140820_175855

IMG_20140820_213314

IMG_20140820_184040

IMG_20140820_182924

.

Helga var forresten også fin. Den nøt jeg sammen med lillebror. Vi gikk til byen der vi spiste is og lekte på lekebutikken. Og vi gikk søndagstur i skogen sammen med min ludovenninne.

.

IMG_20140816_122107

IMG_20140816_133428

IMG_20140816_200201

IMG_20140817_114410

IMG_20140817_161659

IMG_20140817_152119

Sommerferie!

NONE ARE n.

Det er mange ting man kan bruke ferien sin på. Det viktigste er å gjøre noe man liker.

For meg kan det være sånt som å vaske muselort på speiderhytta sammen med fem fine unger.

Speiderhytta vår har en historie som «søsterhytte». Den var et sted der byens (gjerne tilflyttede) søkesøstre kunne møtes når de hadde fri. Et sted litt utenfor byen der de drikke kaffe, skravle og nyte naturen. Hytta ligger nært er nydelig turterreng og er fint utgangspunkt for spaserturer. «Søstrene» bodde kanskje på små hybler der det ikke var så mye rom for sosialt samvær. Jeg kan levende forestille meg at det var mye latter og mange gode samtaler innenfor disse hytteveggene.

Sykepleiere i våre dager har nok ikke så stort behov for en liten hytte  der de kan samles og speiderne har disponert hytta i rundt femten år. Vi har tatt godt vare på den utvendig. Innvendig var det blitt litt så som så. Ovnen ryker inn og vi har hatt besøk av smågnagere.

Nå er det rent og pent igjen og vi kan begynne å henge opp våre ting på veggene sammen med det nusselige barndomsportrettet av prinsesse Ragnhild.

Sånt husarbeid forstår jeg meg på!

 

20140730_181253

vann

20140730_185818

20140730_181723

20140730_181729

20140730_181652

20140730_185828

20140730_191650

20140730_191700

20140730_182120

.

Men gårsdagens høydepunkt var likevel å være med på flyplassen for å hente ungene som har vært ferie med pappa!

De var bokstavelig talt hoppende glade for å se mamma igjen. Koffertene måtte åpnes på flyplassen for at gaver skulle deles ut og Ole Jakob var full av historier om badeliv og skarpe skjell og leiebiler med tanklokket på feil side og isspising og bilturer i regn…

20140730_205609

 

I morgen tidlig reiser han, mammaen og jeg på speiderleir. 

Det er også en fin ting å bruke ferien på!

Her er leirsangen.

.

I dag har jeg fri. Jeg skal pakke, spasere i regnet, kjøpe inn allergimedisin, levere lønnspapirer, rydde plassen min i atelieret før utstillingen og forhåpentligvis drikke kaffe med noen hyggelige mennesker.

Men akkurat nå nyter jeg en sein  morgenkaffe, kryssord og denne.

 

Om Goethe, nyheter, musikk, poesi og photoshop. Og en stor takk!

goethe ny23_edited-1

Bare så det er sagt, sånn helt til å begynne med: Jeg har hatt en strålende dag. Jeg savner ungene, men bortsett fra det, en strålende dag.

Det var bare det at jeg ville ha med meg nyhetene.

ABC nyheter kunne i kveld blant annet by på artikler om: Sport, Syria, Teknologi, Terror, Tester, Tippeligaen, Trafikkulykke, Trening, Ukraina og Verden …

Og da er det at jeg trenger denne. Eller denne.

Eller noe sånt som dette:

Once by the Pasific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the Light was spoken.

Robert Frost

.

Bare for å stålsette meg litt før jeg begynner å lese.

Og så har jeg sett på Fødeavdelingen. Det hjelper også, av en eller annen merkelig grunn.

Det er kanskje en idé å finne en annen nyhetskilde…

,

Noen ganger vil man ikke vite hva som skjer der ute i verden. Noen ganger har man lyst til å krype opp i sofaen med en kopp kaffe og et godt kryssord og ikke tenke på noe annet enn Rolf Hansens finurlige ord. Dere vet, sånne som raggsokkelskerfavorittårstid og tverrfløytesolistkollega.

I en vanskelig verden er godt at det finnes folk som skriver dikt og bøker for oss andre og lager musikk og kryssord. Og filmer om trollmenn og drager og detektiver og den store kjærligheten.

Jeg tenker ofte på om de skjønner det? Hvor mye de betyr i vanlige menneskers liv?

For de fleste av oss trenger noe å balansere og fylle ut hverdagene og realitetene med. Noe som hjelper oss til dypere forståelse eller til glemsel og adspredelse.

Eller begge deler.

Det gjør i hvert fall jeg.

Så nok en gang: Takk! Fra dypet av mitt hjerte; takk. Til Rolf og Greg og Neil og Robin og Pål og Robert og Inger og Joanne og John Ronald Reuel og Tim og Peter og alle dere andre som bidrar til å gjøre livet mangfoldig og fargerikt.

Og fullstendig utholdelig også når det røyner på litt.

 

Og så kan man selvfølgelig leke litt med photoshop:

spli

hus

hus2

hus5
hus79
husp

Jeg vet ikke hvem som fant opp photoshop. Men takk til deg også.

 

Om, speidere, barnebarn, musikk, telefoner og en vandring langs fjorden.

every man y

Livet er merkelig. Dagene er en blanding av frykt, uforbeholden glede, savn, travelhet, håp og små frustrasjoner.

Sånn er det.

Jeg har fått meg ny telefon. Det er traumatiske greier. Jeg takler ikke endringer så veldig godt. Jeg bestakk min datter med quiche for å få hjelp til å aktivere sim-kort og få Ruzzle og Spotify og WordPress og Gmail og alle andre nødvendige ting til å fungere. Bakgrunnsbilder og lyder og denslags som må til for at telefonen skal føles som min, klarer jeg selv.

Det tok en times tid med forhøyet puls.

Min datter blir lettere frustrert : «Mamma, nå gjør du deg dum», sier hun da. Og vrenger øyenbrynene. Eller. «Nå høres du ut som mormor». Min mor pleide å unngå ting hun ikke hadde lyst til å lære eller gjøre ved å si at hun «ikke hadde forstand» på det. Jeg vet at jeg høres ut som min mor når jeg skal sette meg inn i ting som er vanskelige for meg og som jeg ikke synes er så altfor interessante.

Jeg forstår min mor nå.

En amerikaner ved navn Tom Wilson skal ha sagt:

«Wisdom doesn’t necessarily come with age. Sometimes age just shows up all by itself.»

Heldigvis hadde jeg is. Min kjære datter er glad i is.

.

Jeg er en barnebarnløs bestemor om dagen og det er tomt og kjedelig. En hel uke hadde jeg tre. Nå er Annamora sammen med lillesøster og mamma og for litt siden tikket det inn en mail med en liten film av en svømmende jente. Jeg er så heldig som får dele disse øyeblikkene.

Guttene er på Tustna med pappa. De bader også. Jeg holdes oppdatert med bilder på instagram.

Da mine barn var små, måtte jeg spinke og spare litt på en 24- bilders film, så sende inn filmen og vente et par uker på å få bildene. Som regel var maks halvparten av dem gode og noen ganger ble filmen, eller bildene borte i posten eller hos fotofirmaet. Så måtte man bestemme seg for hvilke bilder som egnet seg for kopiering og distribusjon og sende inn negativene for så å vente i spenning i  nye fjorten dager på å få dem i postkassa. Og måtte man vente på å få ånden over seg til å skrive brev til besteforeldre og tanter og andre som gjerne vill se hvor store ungene var blitt. Det tok gjerne et par uker det også.

Noen teknologiske framskritt er utelukkende av det gode.

.

På onsdag kommer guttene hjem og på fredag drar jeg, storebror og mammaen på speiderleir.

Det blir fint.

Jeg håper bare at det lille landet mitt humper og går på sitt vanlige vis igjen innen det.

Jeg liker ikke når de slemme får ha overtaket. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg. Men jeg er bestemor og jeg blir bekymret. Jeg vil at ungene skal vokse opp i trygghet og fred.

Før vi drar på leir, skal vi vaske speiderhytta. Sist ryddet vi, jeg og de tre fine jentene i Candygirl-patruljen. Jentene fikk blod på tann. Så nå har jeg kjøpt inn beskyttelsesdrakter og støvmasker og bøtter og grønnsåpe. Hytta bærer nemlig fremdeles preg av smågnageråret for et par år siden. Og ellers sånn helt generelt av at den ikke har vært i bruk på en stund. (Det skyldes kommunale forviklinger som jeg kan fortelle om en annen gang. Det er en svært lang historie som foreløpig er uten slutt.)

Jeg skal bringe før– og etter– bilder.

Det blir på onsdag.

.

Det er sommer i Vadsø og helga har vært fin selv om jeg savner ungene.

I går drakk jeg champagne på verandaen hos en god venninne

I dag har min ludovenninne og jeg vært på vår vanlige vandring langs fjorden. Da fikke jeg testet ut mitt nye mobilkamera. Årsaken til et ellers litt unødvendig telefonbytte var nemlig at linsa på det gamle var matt og oppripet etter at mobilen har delt husrom i veska mi med nøkler og lekebiler og fine steiner som Alvin har plukket til meg på vei til speidermøter.

Til den nye har jeg heklet en sokk. Den er ikke så elegant, men det gjør nytten.

 

IMG_20140727_204151

Min kjære ludovenninne og turkamerat.

IMG_20140727_203859

Under kaia.

IMG_20140727_203324

Gravemaskiner har sin egen skjønnhet. Alle kan ikke være roser.

IMG_20140727_202948

Gamle båtmotorer (eller hva det nå er), er også vakre på sitt vis.

IMG_20140727_202808

Og vinduer kan ha sjarm.

IMG_20140727_175622

Utsikt fra Bietilækaia.

IMG_20140727_162212

Og under igjen.

IMG_20140727_174804

Vadsøsommer!

IMG_20140727_161647

Motiv fra Bietilækaia.

IMG_20140727_161805

Dekorativ rust.

IMG_20140727_161943

Sjøbodene er vakrest fra sjøsiden der vind og vær har jobbet med finishen.

IMG_20140727_161454

Kaiene er vakrest fra undersiden.

gravemaskin

Og så den gravemaskina igjen. Det er første gang jeg har sett skjønnheter i en gravemaskin.

hus

Og til slutt det lille sjøhuset jeg har fotografert mange ganger. Jeg må benytte sjansen når det er fjæra sjø for å fotografere det fra denne vinkelen.

.

I dag har jeg hørt på musikk fra min ungdom igjen. Det er lenge siden denne har fått være med.

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries