Å være barn på 60-tallet…

… var ganske fint.

Verden var ikke så farlig da. Vi fikk ferdes fritt og visste hvilke «fylliker» og gruvehull vi skulle passe oss for og hvilke som var harmløse.

Vi hadde en TV-kanal og så på Pernille og Tøffe og Kanutten. Og på Bombi Bitt! Men det har jeg fortalt om før.

Flesk (som smaker som seigmenn, bare bedre, men ligner på bacon), var favorittgodteriet.

Våre helter var Beatles, Fred Anton Maier og Bjørn Wirkola.

Og så var det at uten sladrepresse og internett, visste man stort sett bare det fine om folk. Og det var helt i orden.

Men egentlig handler dette innlegget om en sang.

Jeg har skrevet før om mitt møte med Beatles i et bursdagsselskap, og om hvordan det var med på å åpne sjela mi (tror jeg) for musikk. Jeg også gjentatt (sikkert til kjedsommelighet ) hvordan «still you turn me on» løftet mitt forhold til musikk til en ny dimensjon på 70-tallet.

Men det er en sang til som jeg husker.

Husker med hele kroppen!

Jeg fant den på you-tube igjen for noen måneder siden. Men har spart litt på den…

Jeg ble litt sjokkert over å se at den er fra 1967. Da var jeg syv år???

Men den kan jo ha blitt spilt på radio i flere år framover. Jeg hadde den aldri på plate, men min bror kan jo hatt den på kassett?

Jeg sier at jeg husker den med kroppen. Jeg forbinder den med den følelsen det ga meg å se Stellan Skarsgård som Bombi Bitt. (Mer om det hvis du trykker på Bombi Bitt i stikkordskyen)

Om gamle TV-serier og min første kjærlighet.

Min familie fikk TV i huset omtrent samtidig som de fikk en ny baby (meg). Vi var -slik jeg har fått det fortalt- familie nummer to i bygda til å få TV. Jeg husker godt at naboungene kom for å se «Vi På Saltkråkan» og «Pippi» hos oss. Seriene fra Astrid Lindgrens bøker er udødelige og sendes fremdeles på TV med jevne mellomrom. Men den serien som gjorde sterkest inntrykk på meg, har jeg aldri sett i reprise. Det var serien» Bombi Bitt och jag» med en meget ung Stellan Skarsgård i hovedrollen. Serien var basert på en bok av Fritiof Nilsson Piraten (vet jeg nå). Den handlet om de to guttene Bombi Bitt og Eli og deres opplevelser sammen gjennom en sommer. Handlingen ligner mye på handlingen i Mark Twains bøker om Tom Sawyer og Bombi Bitt ligner mye på Huckelbury Finn.  Han er en døgenikt som ikke vil gå på skolen og ha sko på beina,  en fri sjel som ingen får bestemme over. Eli er hans trofaste kamerat. Jeg var nok ganske ung da serien ble sendt (den kom ut i 1968,  jeg husker ikke når den ble sendt i norge), men jeg var rett og slett forelsket i Bombi Bitt. Selv var jeg et irriterende, veloppdragent barn som var opptatt av gjøre som læreren hadde sagt. Jeg drømte om at jeg skulle ta den stakkars foreldreløse gutten under mine beskyttende vinger og lære han gleden ved å gå på skolen og lære ting. Jeg synes fremdeles Stellan Skarsgård er veldig kjekk. Ikke helt på høyde med Johnny Depp riktignok, men kjekk. Jeg vet ikke om det henger sammen med at han var min aller første forelskelse, men kanskje. Barndomsopplevelser setter spor på en helt annen måte enn det man opplever som voksen. Sånn er det i hvert fall for meg. Jeg håper det ikke bare er fordi det er så mye mer av alt nå. Nå går seriene hver dag, og det er TV hele dagen. Serien om Bombi Bitt hadde fem episoder (vet jeg nå). Jeg husker at jeg gledet meg hele dagen, og sørget da serien var slutt.  Slik jeg husker det varte den i årevis. Det gjorde den altså ikke. Men mens den gikk , var det det man så på, og det man lekte. Jeg vil at Anna-Nikoline og Ole Jakob og Tor- Gunnar også skal ha slike minner med seg.

Stellan Skarsgård/ Bombi Bitt som papirdukke