Et innlegg uten rød tråd og med mulige trykkfeil om husarbeid, drømmer, reiser og kaker med blåbær i.

twain_edited-1,

Jeg har en deilig og lat formiddag i sofaen. Min indre husmor har vært innom på en liten visitt, men det var ikke så mye futt i henne i dag og dessuten var jeg tom for vaskepulver og det mangler lyspære på soverommet der hun egenlig burde ha satt inn støtet! Jeg får fint besøk i februar og vil gjerne at hele huset skal skinne litt innen det. Det er ikke så ofte hele huset mitt er rent og ryddig på en gang. Jeg skjønner ikke helt hvordan folk får det til?

Men nå er Trine i gang med å bake noe godt med blåbær i og så kommer hun på kaffebesøk om en stund. Det er svært behagelig med kaffegjester som har med kake selv! Og det er viktigere å hygge seg sammen med gode venner enn å rydde i klesskapene. (Håper du er enig, Karin?)

I natt hadde jeg mareritt. Det skjer ikke ofte. Jeg drømte at jeg skulket jobben. Jeg har aldri skulket jobben. Jeg er så heldig at jeg nesten aldri er syk heller. Skolen har jeg nok skulket en gang i blant. Ikke hele dager, men da jeg gikk på gymnaset, var det sånn at hvis man i stedet for å gå av bussen ved skolen (etter en svingete og kjedelig busstur på tre kvarter), ble med noen hundre meter til, ned til  Brandbu sentrum som kalles Brua, så vanket det kaffe og ferskt bakverk på et av bygdas konditorier. Det kunne være farlig fristende hvis man hadde matte eller kristendom i første time.

Men i drømmen skulket jeg altså jobben. Hele dagen og uten å gi noen som helst slags beskjed. Jeg dro på handletur til en by som etter hver ble til Oslo. Det naget meg selvfølgelig at jeg skulket og hele drømmen handlet egentlig om at jeg fortvilet prøvde å få ringt eller kommet meg hjem igjen. Men ingen telefoner virket fordi det bare var et par tall på alle tastaturene og da en venninne skulle hjelpe meg, satte hun meg på en buss til Rikshospitalet fordi hun syntes jeg burde bli kjent på de traktene. Jeg gikk og gikk hele natta uten å finne fram. Hvordan jeg kom meg hjem, husker jeg ikke, men i barnehagen hadde min nestleder (som er en kjernekar som jeg samarbeide utmerkt med), tatt kommandoen og innført et nytt regime. «Når du uteblir, må noen ta ansvar«, sa han strengt.

Jeg vet ikke helt hva Freud ville ha ment om drømmen. Jeg må kanskje låne en bok? Jeg leste faktisk Freud da jeg var ung. Hans bok om drømmetydning var en av dem jeg leste på de nevnte bussturene til gymnaset selv om jeg ble bussyk av det. Så vidt jeg husker betydde ting sjelden det som var mest åpenbart, så jeg velger å tro at drømmen ikke betyr at jeg lengter etter en shoppingdag i Oslo og har dårlig samvittighet for det.

Jeg har nemlig ikke lyst til å reise. Verken til Oslo eller noe annet sted. Lille Annamora mi vil at jeg skal komme til Rissa og besøke henne og lillebror og pappa og resten av familien og alle dyrene (to griser, to katter, to kaniner+ barn, syv høner og en hund, stemmer det?). Min venninnne og kollega vil ha meg med til Alta på kurs. Jeg vil svært gjerne til Rissa og til Alta og til Oslo. Jeg har bare ikke det minste lyst til å fly dit. I hvert fall ikke før til sommeren når været er stabilt.

Så den eneste reisen jeg planlegger foreløpig, er en vårtur til Kongsfjord. Dit kan man reise med buss. Og så kan man drøye reisetiden med en god bok. En av Freud, for eksempel.

I mellomtiden skal jeg nyte sofaen min og guttene og hyggelige kaffebesøk og musikk og bøker og kryssord. Og lyset over Varangerfjorden.

I morgen skal jeg på teater med min ludovenninne. Dit skal guttene også. Det blir fint.

Jeg ser at det fullstendig mangler en rød tråd her. Jeg har ikke tid til å prøve å finne den, for nå kommer Trine snart med et godt bakverk med blåbær i og jeg må koke kaffe.

.

Noen timer seinere:

terte. spill.

Blåbærterta er den beste jeg har smakt. Trine slo meg med et par runder, men det gjør ingen ting.

Det er fremdeles ingen rød tråd, men lørdagen er fortsatt deilig.

Jeg håper jeg drømmer om blåbær i natt.

,

blåbær_edited-1Ole Jakob på blåbærtur i høst.

.

 

.

Advertisements

Om å stå opp syv stunder før dag.

morning

.

Sju stunder før dag, kalte min mor det når man var nødt til å stå ekstra tidlig opp. Hun likte best å få sove til halv åtte i hvert fall.

Min far sto opp sju stunder før dag hver dag. Han pendlet med tog fra Grua til Oslo. Toget gikk halv seks. Andre ville kanskje ha sovet så lenge som mulig. Ikke min far. Han ville nyte frokost og kaffe og -helt sikkert- minst en sigarett før han gikk til stasjonen, så vekkeklokka hans ringte halv fem.

Han tok seg tid til andre ting også.

For det første måtte han rulle sigaretter til min mor for hele dagen. Hun var ikke så flink til å rulle selv, men ville ikke kjøpe ferdige sigaretter. Jeg aner ikke hvorfor. Røyking vet jeg ingen ting om. Jeg vet bare at han rullet de ti sigarettene min mor skulle ha og la dem i et mørkerønt, lite skrin. Det lå en enkel hverdagskjærlighet i det.

Noen ganger tegnet han svinsedyr til oss ungene og la dem på det gule respatexkjøkkenbordet. Jeg har fortalt om min far og svinsedyrene før, men det gjør ikke noe om jeg forteller det igjen, for svinsedyr var en stor kilde til glede i min barndom. Tegningene i seg selv burde ha vært tatt vare på, for min far var en dyktig tegner. Han var helt selvlært, men han hadde mange bøker om tegning og hadde nok tatt det på alvor. Men hjemme hos oss var ikke økonomien slik at de voksne kunne bruke penger på tegne- og maleutstyr så han tegnet på det som fantes av gamle konvolutter og baksider og linjerte brevark og ingen tok ansvar for å ta vare på de små kunstverkene. Men tegningene var uansett ikke det viktigste. Det var mere det at de viste en side ved min far som jeg elsket.

Svinsedyrene var skapninger med dyrekropper og karikerte menneskeansikter. Hvert dyr hadde sin historie og vi ungene fikk være med på å dikte. Noen var flokkdyr, noen bodde alene i mørke huler, noen bodde der det alltid var snø og is og noen levde av røtter og bær og var venn med skognissene.

.

En morgen var han spesielt kreativ. Vi ungene våknet av at min mor hylte ute på kjøkkenet. Min far hadde støttet langkosten opp mot veggen på kjøkkenet, satt den røde, fine blomstekanna vår av dette slaget vannkanneopp ned på toppen slik at tuten ble en lang nese, tegnet på øyne med tusj, bundet fast en kleshenger med en av sine jakker på og satte en hatt på toppen av det hele. Så da min mor kom ut på kjøkkent for å nyte sin morgenkaffe og en av de nevnte sigarettene før vi ungene skulle opp for å gjøre oss klar til skoledagen, var hun sikker på at det var en mann med skumle hensikter som sto der. Det tok litt tid før hun kom over sjokket. Vi ungene holdt på å dø av latter og ertet henne for det lenge etterpå.

.

Jeg liker også å stå opp sju stunder før dag. Jeg røyker ikke (det har jeg aldri gjort) og jeg har ingen å skremme eller legge igjen tegninger til. Men det er fint å kunne nyte morgenkaffen sin i visshet om at man har god tid.

.

I dag sto både Ole Jakob og jeg opp sju stunder før dag. Vi var oppe før Jake og Mikke Mus og Handy Manny og Doktor Mc Stuffins og alle de andre figurene på Disney Junior hadde stått opp. De lå fredemdeles i sengene sine og snorket da vi slo på tv-en.

Ole Jakob satt fortumlet i den svarte stolen som han mener er Trine sin og spiste druer og skyr og drakk juice. Juice nektet han forresten i etterkant hardnakket å ha fått. Han våknet nok ikke helt før Disneyfigurene ble vekket ble gong- gonger og munter (litt irriterende munter) sang.

Så fikk vi på klærne og gikk ut i den vakre, milde septembermorgenen. Lufta var klar og ren. Den lave sola skinte som gammelt gull gjennom bjørkelauvet.

Rogna hos naboen er ensfarget mørkerød, min har alle mulige farger. Nypene er nesten modne for første gang.

Ole Jakob fant fram sykkelen og vi var glade begge to. Han aller mest, for vi skulle nemlig til Hutrigrutekaia for å ta i mot Nordlys sammen med de andre ungene på gruppa hans i barnehagen. Når han sykler, må jeg jeg gå ganske mye fortere enn vanlig, så det ble en fin og tiltrengt trimtur. Vi brukte 45 minutter på turen og kom fram til kaia akkurat i det skipet kom glidende majestetisk inn.

Han hoppet av glede og klemte hånda mi.

Det var et av disse øyeblikkene da man skjønner hva ordet lykke betyr.

,

Da jeg var barn, ferierte vi i Sandnessjøen annenhver sommer. Da var det å gå på kaia og møte Hurtigruta en eksotisk og spennende opplevelse. Det var dårlig med båter i min lille hjembygd. Mange av vennene mine hadde ikke sett andre båter enn de små robåtene hyttefolkene fra Oslo gjerne hadde på et av de vannene der vi pleide å bade. Hurtigrutene var ikke så store den gangen på 60 og 70-tallet. Men de lignet mer på båter. Ole Jakob har reist med Hurtigruta flere ganger, men han er like begeistret som jeg var den gangen.

.

Nå er det kveld. Kvelder er helt ok de også.

Det skulle bare ha vært mulig å være oppe litt utover natta slik jeg liker og stå opp syv stunder før dag uten at det ble for lite nattesøvn innimellom.

,

morgen

morgen2

morgen3

.

Om god mat og barndomsminner og sånt.

Mitt siste kupp fra «Det Hvite Hus«, er «Gyldedals Nye Store Kokebok» fra 1965. Da var jeg fem år. Boka er -i tillegg til å være en meget grundig lærebok i matlaging- også et stykke kulturhistorie.  Mye har forandret seg siden 1965. Her står det for eksempel om «Oslo-frokosten» som var et gjennomtenkt, lite måltid som barn fikk før skolestart eller i det første friminuttet. Det bestod av grovt brød, kålrot eller appelsin, eple (et halvt eple!) eller gulrot, melk og tran. I noen kommuner fikk ikke barna dette servert på skolen, men det gikk ut direktiver til foreldrene om at de skulle sende med dette hjemmefra. Det var nok omtrent slik min frokost (som jeg spiste hjemme), var sammensatt den gangen. Ikke noe fiksfakserier! Og i matboksen var det brød med banan, servelat eller eller en sjelden gang egg. Det var gjerne på lørdager. Og så en skrellet gulrot! Noen fikk HaPå på matpakkeskivene. Eller Sunda! Mange hadde syltetøy og noen til og med strøsukker. Min mor var glad i søtt, og vi kunne ha slikt pålegg hjemme av og til. Men skolematen skulle være sunn! Det satt hun sin ære i likedan som at vi skulle komme på skolen i rent og helt tøy. Det er forresten ikke helt sant. Når vi hadde besøk fra Danmark, hadde de alltid med brunt sukker som var seigt og klissete og det beste i verden man kunne ha på brødet. Da hendte det jeg fikk kranglet meg til en sammenklappet brødskive med denne delikatessen.

I kokeboka står det ellers om kosthold, krydder, borddekking, vinlegging, babymat, konservering, frysing (på den tiden var det ganske nytt at folk flest hadde fryseboks hjemme) og mye annet.

Og så fant jeg to oppskrifter som vekket gode minner:

Kålrulletter er ikke noe de fleste lager lenger. Det tar litt tid og krever litt arbeid. Min mor var hjemmeværende da jeg var fem og tok seg tid til det rett som det var hvis vi maste litt. Vi kalte retten «julegaver«. Det var min jobb å rive av fine kålblader som ble kokt så vidt myke før de ble pakket rundt en kladd kjøttdeig eller medisterdeig og festet med hyssing. Vi hadde poteter til og saus laget av kokevannet og en skvett fløte. Noen ganger var det litt sukker og eddik i sausen også. Eller karry. Jeg tror jeg må prøve retten ut på guttene en dag.

Og så fant jeg oppskrft på den desserten jeg alltid hadde på bursdagen min. I boka heter den «banansopp», vi kalte det «skogbunn» I oppskriften står det at man skal sette bananene i krem, men vi brukte fromasje fra pakke fordi bananene sto stødigere da og så var det jo enda bedre! Jeg elsker fremdeles fromasje, men det kunne ikke falle meg inn å lage det fra pulver lenger.

Altså: Man sprer krem eller fromasje i noen centimeters tykkelse på et fat og setter halve bananer oppi med spissen opp. Så setter man på halve, hermetiske aprikoser eller fersken så det ser ut som sopp og strør over revet sjokolade.

Nam!

.

IMG_20130815_073529

IMG_20130815_073553Kålrulletter! De skal lages av «lettvint kjøttdeig» står det her…

IMG_20130815_075609Banansopp eller skogbunn.

fatJeg må vise fram det vakre Figgjo-fatet jeg fant også!

.

I går ble jeg invitert på makrellmiddag sammen med hyggelige mennesker. Det er ikke så ofte man treffer på makrell i Varangerfjorden. I år har den kommet i store stimer. Jeg har en i fryseren også, som ble til overs da fiskeren ga meg litt av overskuddet fra forrige fangst.

I fryseren har jeg også en stor pose multer som en annen vennlig sjel kom til meg med. Noen liker å plukke bær, andre liker å spise dem…

Om høsten og tråder og meningen med livet. Og om blåbær på strå.

tanke 2.

Det er skumt ute. Høsten nærmer seg og jeg gleder meg uhemmet!

I dag har det vært nok en varm og solrik dag. Jeg tok med guttene på tur. Ole Jakob ville vise meg hvor flink han er blitt til å sykle og Alvin gikk en kilometer eller så på de små beina sine før han sovnet i vogna. Ole Jakob stoppet her og der, tok av seg hjelmen og plukket blåbær. Noen spiste han og noen tredde han på strå for å ha til niste.

Vi hadde det uendelig fint. Det var halvannen time med nitti prosent ren lykke. At lykken ikke var hundre prosent, skyldtes varmen. Jeg prøvde å nyte følelsen av varm sol mot ansikt og kropp slik andre folk gjør. Jeg sverger: Jeg prøvde virkelig! Men jeg ble bare svett og klam og litt mere sliten. Og da vi kom tilbake var jeg jeg glad for at Ole Jakob foreslo å være inne litt.

Nå mørkner det. Etter måneder med sol og varme og lys kommer endelig det deilige høstmørket som vekker liv i meg og får meg til å bli mere glad i meg selv igjen.

Og som gir meg ro til å tenke.

De siste dagene har vært innholdsrike og gode, men jeg har hatt lite tid til meg selv og de store tankene.

Dere vet; om meningen med livet og denslags.

Når jeg prøver å skrive innlegg om meningen med livet, mister jeg alltid den røde tråden og det er ikke alltid jeg finner den igjen. Dette innlegget kommer til å handle om tråder og kanskje en av dem er den røde. Jeg vet ikke. Det er ikke så viktig. Det er uansett fint å ha en blogg der man kan skrive ned forvirrede, usammenhengende , blå tanker en sein søndagskveld mens Mord og Mysterier surrer i bakgrunnen og prøver å overdøve den melankolske musikken min.

En gang trodde jeg at det skulle komme en dag da jeg forsto meningen med livet.

En dag da jeg skulle være trygg og sterk og selvsikker og vite hvem jeg var og hva jeg sto for.

En dag da framtida skulle være forutsigbar og enkel og jeg skulle ha alt under kontroll.

Jeg trodde jeg skulle bli voksen.

En gang på ungdomsskolen skrev jeg en stil om hvordan jeg trodde livet mitt kom til å være når jeg ble tredve. Jeg tror jeg har den stilen på loftet et sted. En gang må jeg lete etter den. Jeg husker at jeg hadde store forventninger. Jeg gledet meg til å bli tredve! Jeg syntes ikke nødvendigvis det var noen dans på roser å være en skoleflink, men sjenert og usikker tenåring som alltid ble valgt sist til basketballaget i gymtimene.

Tredve hørtes fint ut!

Tredve ble helt fint. Jeg hadde mann og barn, utdanning og gode venner. Men jeg var fremdeles sjenert og usikker og i min streben etter å bli voksen hadde jeg kanskje lagt vekt på de feile tingene. Jeg syltet og saftet og kokte kjøttsuppe og vasket tak og vegger i alle rom to ganger i året.

Jeg tror aldri jeg har vært mer og mindre voksen enn jeg var i den tiden.

Etter hvert fant jeg ut at meningen med livet ikke var å finne i kjøttgryter og nyskrubbede vegger.

Men så var det andre forventninger man skulle leve opp til. Som mor, som hustru, som yrkesutøver, som venn, som samfunnsborger…

«Når jeg blit førti», tenkte jeg. «Da har jeg nok funnet ut av det!»

.

Nå er jeg treogfemti.

Jeg har ikke funnet meningen med livet, jeg ble aldri mere selvsikker og trygg.

Eller voksen.

Og jeg har definitivt ikke alt under kontroll.

.

Men jeg vet hva som er viktig for meg og hva som gjør meg glad. Jeg vet hva som er verd å kjempe for og hva man kan la ligge. Og jeg vet hvilket parti jeg skal stemme på selv om noen sikkert gjerne vil kalle meg naiv.

Det er kanskje akkurat det jeg har funnet ut:

At jeg heller vil vil være naiv enn kynisk.

Heller usikker enn skråsikker.

Heller myk og sårbar enn hard.

Heller på leting enn framme ved målet.

.

Noen ganger er livet slitsomt. Whatifer og kanjeghaglemter og burdehagjorter overmanner meg og river meg i håret og klorer opp huden min.

Andre ganger (langt oftere) leker livet.

Som oftest er dagene sånn som livets dager sikkert er ment å være: Fulle av små og store opplevelser som danner trådene i livsveven.

Det jeg har skjønt om meningen med livet, er at alle trådene er like viktige. Noen er tynne og grå, noen er mørke og stikkende, noen er myke og fargerike. Noen danner vakre bilder, andre gir ingen mening.

Men alle må være der.

Og jeg har skjønt at det er mye man kan påvirke. Man kan velge å veve med vakre farger. Man kan velge å veve inn gull og sølv også. Ikke alltid, men ofte. Noen ganger er det korthet på det vakre garnet og veven blir mørk og stygg. Det er da man må lete etter de fine fargene og veve dem inn. For de finnes alltid der hvis man bare ser riktig godt etter. Og det er ikke en gang sikkert det er de mest fargerike trådene som er de vakreste. Kanskje det er er like mye skjønnhet i de mørke.

.

Det er kanskje derfor jeg nesten liker høstlauvet aller best når det ligger brunt og vått på bakken og bidrar til det nye livet som skal spire når våren kommer.

.

Se der; jeg fant igjen den røde tråden!

.

IMG_20130811_131606

IMG_20130811_131840

IMG_20130811_141416Ole Jakob tredde blåbær på strå og bandt dem til lillebrors vogn fordi han syklet og ikke hadde noen ledige hender.

.

Antoine de Saint Exupéry skrev et sted:

Aucune circonstance ne réveille en nous un étranger dont nous n’aurions rien soupçonné. Vivre, c’est naître lentement. Il serait un peu trop aisé d’emprunter des âmes toutes faites !

No single event can awaken within us a stranger totally unknown to us. To live is to be slowly born. It would be a bit too easy if we could go about borrowing ready-made souls!

Om pannekaker.

pannekaker.

Før han la seg, spurte jeg Ole Jakob hva han syntes jeg skulle skrive om i bloggen min i dag. «Pannekaker«, sa han.

Så da får jeg prøve å skrive litt om pannekaker.

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i pannekaker og det er noe jeg svært sjelden lager. Da ungene mine var små betydde pannekakemiddag at jeg sto på kjøkkenet gjennom hele måltidet og stekte. Det hjalp ikke hvor tidlig jeg begynte, det ble aldri nok. Selv om vi hadde ertesuppe og flesk til kunne min sønn lett spise åtte! Så mens de andre hygget seg ved matbordet og ble blide og mette, sto jeg ved komfyren og ble sur og svett. Og når det endelig var nok til de andre, orket jeg ikke å steke noen til meg selv. Det endte med at jeg jeg spiste en brødskive ved kjøkkenbenken og syntes synd på meg selv.

Da jeg selv var barn, var ikke pannekaker noe vi hadde til middag. Det var noe min far en sjelden gang lagde til søndagskaffen, gjerne etter at han og vi ungene hadde vært på tur i skogen. Min barndoms søndagsturer var av to ulike typer: Spaserturer langs veien i pent søndagstøy med hele familien eller turer i skogen uten min mor. Min mor var -og er- bydame. Etter mer enn femogfemti år på Hadeland er hun fremdeles det og ikke ti ville hester (som hun selv ville uttrykt det), kunne få henne med på tur i skogen. Det er forresten ikke helt sant. En gang lokket vi ungene henne med på blåbærtur. De andre mødrene plukket blåbær og lagde syltetøy som kunne brukes på pannekaker. Min bror og jeg skammet oss litt ovet at ikke vår mor også gjorde det og la litt press på henne. Hun ville gjerne være en god mor og ga etter. Det ble ingen vellykket tur for å si det det sånn. Hun vekslet mellom å være indignert over de norske skogers beskaffenhet og på grensen til hysterisk. Min mor er fra Vejle og er vant med bøgeskov som er noe ganske annet enn gammel hadelandsk granskog. Vi ungene lokket og oppmuntret og prøvde å la være med å le.  Det ble ikke noe syltetøy, men det ble nok blåbær til dessert med vaniljesaus den dagen.

Min far -som strengt tatt også er bygutt- trivdes godt i skogen og vi tre hadde det alltid hyggelig på tur selv om han var en omfangsrik mann med dårlig kondis. Eller kanskje det var nettopp derfor. Vi gikk aldri fort og det ble mange hvilepauser med tid til gode samtaler fordi han skulle få igjen pusten (og ta seg en røyk). Vi ungene var bedre kjent i skogen enn han og kunne vise vei til våre favorittsteder. Og så var det altså sånn at etter en fin formiddag i skogen, så kunne han få lyst til å gjøre dagen enda mer perfekt med sine pannekaker.

Min fars pannekaker var noe for seg selv. Det kan være at jeg bare forgyller et barndomsminne, men jeg tror faktisk de var helt spesielt gode. De var flortynne og hadde det han kalte blondekant. Han brukte fløte og mye smør for å få dem sånn. De ble drysset med sukket og rullet sammen og så ble de servert på fat ved salongbordet med kaffe til de voksne og appelsinsaft til oss.

.

Den neste pannekakehistorien handler om en helt annen type pannekaker. Og om å se løsninger. Ole Jakob hadde blåbær og jeg hadde lovet pannekaker. Men så fantes det ikke noe fint hvetemel. I skapet var det grov, sammalt hvete, byggmel og havregryn. «Da kan jeg ikke lage pannekaker» sa jeg. «Nå har jeg en god idé» sa han. «Du kan jo lage noe annet, som ligner på pannekaker.» Så da gjorde jeg det. Nestenpannekakene ble laget av egg, melk og det jeg hadde tigjengelig av mel og gryn. De ble kjempegode og ganske sunne med masse usukrede blåbær til.

Til slutt kan jeg jo anbefale en riktig god bok om pannekaker. Pannekakerøre av Sven Nordqvist er en av de fornøyelige bøkene i serien om den eksentriske Gubben Pettersen og den kverulantiske katten Findus. Boka er et oppkomme av fortellerglede og humor og har illustrasjoner fulle av overaskelser. Dette er en bok som passer både for voknse og barn og som under all humoren også handler om vennskap og om å stå på, se løsninger og ikke gi opp.

Ole jakob så en litt skummel film i kveld.

.

oj4

oj2n

oj.

Og så har det vært sjørøverfest i barnehagen! Denne utgaven Jack Sparrow er enda kjekkere enn Johnny!

,

Jack

Han var litt mer rufsete ved hentetid. Men sånn er det når man er sjørøver.

.

jack2

Om en glad og trist dag. Og om flipperspill, hestesko og en vemodig nattasang.

første ma1,

Det er godt at det er flere arbeidsdager i uke 30. Denne gikk med til å administrere skattejakter og rundvask.

Ettermiddagen har jeg tilbragt med en av dem jeg aller helst vil tilbringe en ettermiddag med. Han spurte allerede i morges om det kanskje passet at han kom. Det passet veldig godt. Med et skravlete barnebarn i huset blir det lite tid til til stillhet og ettertanke. Men nå, når han sover og jeg sitter her og kjenner i hver eneste fiber i kroppen hvor heldig jeg er, kommer de blå tankene likevel på denne dagen.

Det er to år nå siden den umulige dagen som endret alt. Livet går videre for alle oss som ikke mistet noen av våre aller nærmeste. Men jeg vet ikke om dette såret noen gang kan leges helt for noen av oss.

«Kan man skyte sjørøvere?» Spurte Ole Jakob før han sovnet. «Nei», sa jeg. «Man kan ikke skyte noen mennesker. Uansett hvor slemme de er.» «Man kan egentlig bare skyte gamle ødelagte leker», sa han da og lo litt. «Og dyr, men det er bare hvis man skal spise dem. Og så kan man jo skyte med vannpistol, for da blir ikke folkan død. Da blir de bare våt. Skal æ sprute på dæ når du blir med til syden bæstemor?» «Det kan du, sa jeg». Og så snakket vi mye om syden og om at han vant i memory og om de små babyene vi hadde sett bli født på tv. Han blir myk og tynn i stemmen når han ser babyer. Barnefødsler er kanskje ikke barne-tv, men programmet sto på da han kom for å få en ekstra nattakos etter et nødvendig toalettbesøk og så lot jeg han se. Han syntes det var veldig fint og lurte på om pappaen hans også hadde grått da han ble født. (Det gjorde nemlig pappaene i tv-programmet.)

Jeg hadde ikke lyst til å snakke om skyting. Jeg har ikke lyst til at Ole Jakob skal vite hva det er å skyte i det hele tatt. Jeg skulle ønske vannpistoler ikke trengte å være pistoler.

I barnehagen har jeg ansvar for mange lettpåvirkelige små mennesker. Mange barn synes det er morsomt å leke skyteleker. Det gjorde vi da jeg var lita også: «Pang, pang, du er død!» Og så måtte man telle til ti før man ble levende og kunne  være med i leken igjen. Men det var så mye mer uskyldig den gangen. Den eneste skytingen vi kjente til var den i Cowboyfilmer på tv og vi visste godt at det ikke var på ordentlig. Hjemme hos oss var lekevåpen bannlyst. Min bror fikk ikke ha kruttlappistoler sånn som de andre guttene og vi fikk aldri leke at vi siktet på noen med noe som helst så lenge min far så på.

Nå vet jeg ikke hvordan man best kan forholde seg til dette. Lekevåpen er ikke lov i barnehagen heller, men unger lager seg raskt pistoler av lego og pinner. Jeg prøver instinktivt å stoppe all slik lek, eller eventuelt å sende dem på jakt etter elg eller ryper. Men jeg vet ikke om det er riktig eller om foreldrene vil være enige. Gutter har alltid lekt på den måten, sier noen.

Men det finnes vel andre ting å leke?

,

I dag har Ole Jakob hjulpet meg med å spikre opp en hestesko utenfor døra. En hestesko for hell og lykke. Vi fant den på Det Hvite Hus for ti kroner. Han mente vi skulle legge igjen ute hammeren sånn at folk kan bruke den til å banke på hesteskoen med når de kommer på besøk. Da hører han det godt og kan løpe i full fart ut for å se om det er mamma eller pappa eller lillebror.

.

hh2

hh5.

Kveldens nattasang er Ole Jakobs nye favoritt. Jeg sang den for lillebror for en stund siden fordi storebror ville jeg skulle synge på et annet språk. Jeg har kunnet den utenat siden den gangen den sto i skolens visebok fra 1973 og jeg har flere plater med Donovan fra den tiden.

Jeg spilte denne versjonen for Ole Jakob i kveld og han fikk tårer i øynene. «Det er den du sang for lillebror!» Og da jeg la han, ba han om den sangen som den mannen sang.

Vi måtte forresten lete opp en annen gammel perle på YouTube også. På Det Hvite Hus fant vi nemlig ikke bare en hestesko og andre fine småsaker, men et gammelt flipperspill også. Ole Jakob var nysgjerrig og jeg prøvde å forklare, for spillet er ikke i drift. Flipperspill er en del av min ungdom og jeg hadde lyst til at han skulle se det for seg! Jeg fant ut at dette kunne være en enkel  og morsom måte å forklare det på. Det syntes gutten også.

.

Her er noen andre funn fra bruktbutikken. Ikke alt fra i dag.

.hh4Biografi om Ernest Hemingway skrevet av hans bror rett etter hans død i 1961. Kr 10,-.

hh3Del av kasse med Freia Selskapschokolade og stor boks. Kanskje en kjeksboks? kr 65,- og kr 85,-

hh1Blomstrete fat og fløtesett fra Figgjo og fat fra Stavangerflint.

Om unger og fysisk fostring og romferder.

ojIMG_20130710_164531.

Jeg har ferie, men dagene mine er -om mulig- enda mere preget av unger enn de vanligvis er.

Det er veldig, veldig hyggelig. Men jeg er vant med å være mye alene i Annehuset mitt med bøkene mine, musikken min og tankene mine og jeg må innrømme at det er litt deilig at de to guttene som skal overnatte i natt har sovnet nå. De har hatt en aktiv dag og jeg trodde de skulle slokne før hodet nådde hodeputa. Men de er blitt gode kompiser og hadde veldig mye de skulle snakke om og leke og flire av før de kunne sove.

Ole Jakob har gått og løpt godt over en mil i dag og han inntok kveldsmaten liggende i en lenestol med beina rett opp. «Æ e så sliten bæstemor! Kan æ få litt mere mat?»

I Ole Jakobs barnehage er det sommersportsuke denne uka og i dag var det friidrett. Ole Jakob tok umiddelbart poenget med løpebanen og løp fire og en halv runde med en liten pust i bakken mellom rundene. Etterpå løp han sekstimeter og hoppet lengde og kastet liten ball. Feriegjesten deltok med stor iver han også.

Det fylte meg med glede å se den lille gutten med vind i håret på den andre siden av banen. Han løp fordi han hadde lyst til å løpe og var stolt av seg selv etterpå.

Jeg håper idrettsarrangementer vil fortsette å gi så mye glede som dette svært uhøytidlige første møtet med en idrettsbane. Ole Jakob går på træning i åpen hall der alle kan gjøre det de har lyst til og han er med når barnas turlag arrangerer turer. Han elsker det!

Jeg hatet alle idrettsarrangementer (og de fleste gymtimer). Jeg var en kløne og en klodrian og kunne verken løpe fort, hoppe høyt eller kaste langt. De årlige friidrettsstevnene som alle måtte delta på var et mareritt. Det eneste jeg hadde igjen etter disse dagene var total nederlagsfølelse. Man skulle nemlig oppnå visse krav for å få et merke. Disse kravene var langt utenfor min rekkevidde uansett hvor mye jeg øvde og trente og sammen med de spreke og flinke følte jeg meg fullstendig verdiløs. Jeg var flink til å svømme, jeg gikk sannsynligvis lengre og tyngre turer i skog og mark enn mange av de andre og jeg klarte distansemerket i gull på ski flere vintre på rad, men det var til liten trøst når man sto der på idrettsbanen med den dumme ballen.

Jeg håper det ikke er slik lenger. Jeg håper at skolen legger opp til at det skal være morsomt for alle å bevege seg. Jeg håper at kroppsøving i skolen er blitt noe som skal fremme både fysisk og psykisk helse hos ungene.

.

øya33I mål etter fjerde runde!

øya9960 meter!

øya999Lengde!

øya9Og en velfortjent pust i bakken.

Jeg hadde lovet guttene et lite kafebesøk etter idrettsdagen. De skravlet og var blide. Jeg drakk kaffe og var blid i stillhet.

øya8

øya7

Og så brukte vi resten av dagen på den typen fysisk aktivitet som jeg forstår meg på og alltid har likt. Vi spaserte over på Øya der det finnes gress, stier, steiner og berg, massevis av kråkeboller og krøkebær å plukke, den spennende luftskipsmasta og en fin gapahuk der man kan dele en kurv jordbær.

At ungene også hadde vært på tur med romskipet sitt til superheltlandet som ligger over verdensrommet, fikk jeg ikke med meg før ved middagen. Jeg må ha snudd ryggen til et lite øyeblikk.

-‘

øya1

øya2

øya3

øya4

øya5

øya6

Previous Older Entries