Jeg kan ha nevnt det før…

… men dette er altså den fineste sangen.

Av alle. Ever. Synes jeg.

Er det fordi man påvirkes så mye sterkere av ting når man er yngre?

Som at jeg synes Stellan Skarsgård er kjekk nå fordi jeg var forelsket i Bimbi Bitt da jeg var barn?

Eller var jeg i en spesiell stemning da jeg hørte den på radio for første gang? (jeg var i 14-årsalderen, og det kan være en mulighet for at jeg var lykkelig, eller ulykkelig, forelsket…)

Det fantastiske er at ett eller annet i oss gjør at ulik musikk treffer ulike mennesker. Og at det ikke kan defineres. Jeg liker klassisk musikk også, og alle de andre jeg hørte på i ungdommen (noen av det ligger på bloggen her, klikk på stikkordet «musikk») og Jan Garbarek, og Kari Bremnes, og Vamp og…

Men ingen ting har noen sinde truffet meg sånn som denne sangen.

Har jeg nevnt…

… at dette er den fineste sangen noensinne? Jeg spilte den om igjen og om igjen da jeg var ung. Men jeg må ha hatt den på en kassett ? Jeg mistet i hvertfall tilgang til den helt til jeg oppdaget You Tube (neida, Ingrid, det var ikke i forrige måned…)

Og her er til og med hele pakka med den søte tyggegummityggende gutten live.

Musikk.

Denne hørte jeg masse på på 70-tallet en gang! Jeg tror ikke jeg hadde noen plater med Emerson Lake and Palmer, men vi hadde den kanskje på en opptakskassett? Eller lånte jeg den?

Uansett: Vakkert! Kanskje den vakreste sangen og den vakreste framføringen ever! Jeg husker at jeg spilte den om igjen og om igjen og ikke hadde råd til å legge meg og sove.

Jeg hadde bilder av dem på veggen selv om det egentlig bare var Greg Lake som var søt. Han var faktisk VELDIG søt! Jeg måtte google han for å se hva om han var blitt eldre siden sist. Det var han… 🙂 Men han driver fremdeles med musikk!