Neida, jeg har ikke sluttet å blogge! Om barnebarn,været, onde grever, vakre blomster, sykkelturer, speidermøter, dikt og musikk.

0001

.

Min datter lurte på om jeg hadde sluttet å blogge og antydet at jeg kunne bruke tiden til å strikke i stedet. Jeg har nemlig alltid en ambisjon om å strikke. Det er bare det at jeg egentlig ikke liker å strikke. Så jeg tror jeg satser på bloggen.

Når det er lenge siden man har skrevet, hoper temaene seg litt opp og man vet ikke helt hvor man skal begynne.

Jeg kunne skrive litt om været! Om Vadsøsommeren som er kald og vindfull og ufyselig.

Ikke så mye slik:

.IMG_20140529_160126

.

Mere slik:

.

IMG_20140525_192107

 

Og om ungene som er langt fra ufyselige. Storebror har vært en tur på sykehus og gjort bestemor bekymret, men han er frisk som en fisk igjen nå og mest opptatt av at de i Hammerfest (i motsetning til i Vadsø), har Volvo-taxier! Og av den nye togbanen han fikk da han kom hjem. Når man har vært på sykehus, selv om det bare er et døgn, får man gave:

.

IMG_20140618_155903

IMG_20140618_155430

 .

Vi har hatt fine frokoster sammen:

.

IMG_20140609_094545

.

Og hyggelige sykkelturer:

.

IMG_20140609_114958

IMG_20140609_114829

IMG_20140608_183241

IMG_20140608_182946

 .

Og speidermøter:

.

IMG_20140618_194443

IMG_20140611_190512

IMG_20140611_190158
speidere

speidere 2

.

Og kafébesøk:

.

IMG_20140614_132541

IMG_20140612_170253

 .

Og så har vi sett film. Med og uten paraply:

,

IMG_20140529_201221

IMG_20140530_224137

 .

Og lest masse bøker!

,

IMG_20140614_215502

 .

Så tenkte jeg å skrive litt om farlige barneskjeer: La aldri barnet ditt være alene med skjeene, står det på pakningen til noen myke spesialskjeer i plast som jeg kjøpte inn til barnehagen. Nå lar vi ikke barn i den alderen som trenger denne typen skjeer være alene med noe som helst, men jeg har vanskelig for å se for meg hvordan skjeene skulle kunne bidra til å gjøre situasjonen utrygg??? Jeg lurer på om jeg skal skrive en skummel bok en gang om en skjødesløs mor som lar barnet sitt være alene med skjeene. All verdens ulykker kan jo inntreffe!

,

IMG_20140619_080349

 

skj

 .

Jeg er godt inspirert etter å ha lest de seks første bøkene i serien om Den  Onde Greven. Jeg har lest den første mange ganger før, men så var jeg så heldig å falle over hele serien til en billig penge i min fantastiske bruktbutikk. Ole Jakob og jeg har så vidt begynt på den første sammen til tross for advarsler fra både meg og forfatteren: Hvis du liker historier der alt ender godt, ville det nok vært best om du valgte en annen bok. Denne boken har ingen lykkelig slutt, den har heller ingen lykkelig begynnelse og særlig mye å glede deg over finner du heller ikke i midten… 

«Jeg er tross alt fem år nå, bestemor», sa han. «Og hvis jeg sitter i fanget ditt, tør jeg at du leser den.»

Bøkene er glitrende oversatt av Tor Edvin Dahl, men jeg har likevel lyst til å lese dem på originalspråket.

,

Og så vil jeg skrive om blomster! Selv om Vadsøsommeren ikke er helt som Sørpåsommeren, har vi blomster vi også! Og når en liten Alvin kommer gledesstrålende inn med to lysende soler i de lubne, små hendene sine og sier:«Æ har plukka til dæ, bestemor!», gjør det ikke så mye om hagene sørpå bugner av roser og rhododendron.


IMG_20140614_174724

.

Se der! Nå er jeg nesten ajour!

.

En av grunnene til skriveoppholdet, er at jeg er i gang med å finslipe diktene mine litt. Jeg har plukket ut dem jeg er mest fornøyd med og forbedret noen av dem litt. Nå er jeg i gang med å finne eller lage gode illustrasjoner til dem. Jeg skal få mitt lokale trykkeri til å lage et lite hefte av dem.

Min far diktet. Noen av diktene hans sto på trykk. Andre finnes bare i skrivemaskinutgave. Jeg har jobbet med å få samlet dem for de er faktisk gode. Men det er sikkert mange som har gått tapt. Derfor har jeg bestemt meg for å ta vare på mine selv om de akkurat nå betyr mest for meg selv.

.

Vi må ha med litt musikk også. Denne er vakker.

 

Advertisements

God natt!

aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa

“How did it get so late so soon?”

dr. Seuss

.

Det er travle og morsomme dager akkurat nå. Jeg har vært litt til nytte for en person hjeg setter stor pris på og det er godt! Men så blir det seine kvelder. I morgen er det helg igjen og håp om å få ryddet ut jula. Men først skal jeg feire lønningsdagen (og kanskje en ting til) med god mat sammen med en god venninne.

Jeg har forresten tjuvstartet litt på lønningsdagen. Jeg tar lett litt av når Per på Det Hvite Hus har fått inn nye (gamle) varer:

,

bbb

.

Stol til Alvin (fordi storebror har to som er sine her hos bestemor), skattekiste/sparebøsse til Ole Jakob, dukkekopper til meg selv (fordi jeg aldri har kommet helt over at koppene mine fra barndommen ble knust), og et skikkelig nostalgisk bilde.

Om vintervær, støvsugerposer,sovende barnebarn, speidere, retro serviettholdere, bruktfunn og meningen med livet.

snøl_edited-1.

Vinden uler. Nå uler det litt ekstra i Annehuset mitt når spjeldet til ovnen er åpent, men det blåser nok i hvert fall stiv kuling der ute og det er tett snødrev.

Arktisk vær, altså.

Inne er det varmt og godt.

Det er det inni meg også.

Det har vært en fin dag.

.

I formiddag føk jeg bokstavelig talt rundt i byen på leting etter poser til den fine, rosa støvsugeren min som jeg kjøpte for et par år siden. Det finnes veldig mange ulike støvsugerposer og hver pose passer til veldig mange ulike støvsugere. To hyggelige ekspeditører i de to butikken i byen som selger støvsugerposer, gjorde sitt beste for å finne den sorten jeg var ute etter, nemlig:  Phillips FC8232. Det var ingen ting å si på servicenivået. Men for å gjøre en lang historie kort:  I stedet for å komme hjem med poser til min gamle, rosa støvsuger, kom jeg hjem med en ny, orange støvsuger. Den rosa står ute på verandaen i snøstormen. Uten poser er den ingenting verd. Slik produserer vi søppel!

Men så var det selvfølgelig litt morsommere å støvsuge med en helt ny støvsuger i en enda finere farge enn den gamle. Jeg venter egentlig på at de skal begynne å produsere støvsugere med bilde av Johnny Depp på. Gjerne i bar overkropp. Det er helt i orden hvis de ikke skulle finne noen andre bilder å bruke… Da hadde min indre husmor helt sikkert stukket innom litt oftere.

For å kompensere for bruk-og kast- mentalitet når det gjelder støvsugere (bare derfor), stakk jeg innom bruktbutikken. Der fant jeg dette (ikke bildet da, det er av ungene mine for ca tyve år siden):

.

skatter,

Mens jeg var i byen, ringte Ole Jakob for å spørre om jeg ville komme på besøk. Det ville jeg gjerne og den snille pappaen kom for å hente både meg og støvsugeren hjem.

Det var bare det at det nok hadde tatt litt for lang tid før vi kom:

,

sovegutter.

Nå har jeg hatt hyggelig besøk.

Lysene brenner fremdeles i vinduene, kaffen er fremdeles varm og sjela mi er også ganske varm.

Jeg er heldig.

.

I den siste tiden har det skjedd ting som har fått meg til å se klarere at jeg har gjort noen riktige prioriteringer i livet. Jeg har sikkert gjort veldig mange gale også. Men noe har jeg i hvert fall gjort riktig.

Noen brikker har falt på plass og selv om jeg samtidig har fått en hel eske med nye som skal settes sammen, er det en god erkjennelse.

Veldig god.

Livet er ofte fullt av stress og travelhet og krav og forventninger og det kan være vanskelig å sortere det viktige fra det uviktige. Derfor må man nyte sånne små nattestunder der man i hvert fall tror man har skjønt noe.

Jeg har sikkert skrevet hundre ganger i bloggen min at jeg ikke tror at livet er ment å være bare lett. Men det er min blogg og jeg kan gjenta det så mange ganger jeg vil.

Jeg tror at livet får mening når vi mennesker kan bety noe for hverandre. Da handler det ikke om å være lykkelig eller ikke. Det handler om å føle seg hel.

Og det er vel det jeg gjør akkurat nå.

Og det er derfor jeg vil tøye denne kvelden bare litt til.

.

Dette ble veldig klissete.

Jeg skulle egentlig bare skrive et innlegg for å vise fram noen av de skattene som dukket opp under ryddeaksjonen i går:

I en eske med lopper som har stått innerst i en krok i mange år, fant jeg denne serviettholderen. Den er veldig retro og veldig kul! Jeg må bare få kjøpt noen ensfargede servietter. Det passer ikke helt  med gule og orange Marimekko– blomster i denne.

.

serviettholder.

Et enda morsommere funn gjorde jeg i en eske merket viktig. Det var en eske jeg selv har pakket, men det er mer enn ti år siden og jeg husket ikke hva den inneholdt. Blant gamle leirhefter, protokoller og diplomer fant jeg dette:

,

speiderting1

speiderting2

speiderting3.

Våren 99 deltok min datter og hennes venninne på KFUM-speidenes patruljeførerting i Fredrikstad. Der ble de småkjendiser! For det første kom de fra Finnmark og for det andre var de jenter. Dette var mange år før fusjonen mellom gutte- og jentespeidere, men i Vadsø var miljøet for lite til å ha to grupper. KFUM-speiderne godtok jentemedlemmer hvis det var kvinnelige ledere med, mens det ikke kunne være gutter i KFUK-gruppene. Dermed var disse to jentene sannsynligvis de eneste på denne samlinga. De har tatt i litt hardt i beskrivelsen av været, men min datter mener at journalisten trodde på dem. (Man kan virkelig aldri stole på pressen!)

En god ting for speiderne våre her i nord, er at de tidlig kommer seg ut og reise. Hvis de skal delta på møter og kurs, er de pent nødt til det.

,

Nå er det tid for å finne senga.

Vi avslutter med litt poesi (?).

,

Oktobestorm.

Vinden herjer med snøen,

med trærne,

med husene,

med fjorden min

og med meg.

,

I morgen

vil alt være

forandret.

Bruktkupp.

Dette er ikke akkurat noen interiørblogg, men jeg ville bare vise dere de to siste kuppene fra Det Hvite Hus.

Pulten kjøpte jeg til storebror. Han er blitt så glad i å tegne og her er det plass til tegnesaker under det store lokket og til linjal, blyanter og blekkhus (!) under det lille. Blekkhuset tror jeg vi står over. Jeg vet ikke om de er å få kjøpt lenger i det hele tatt. Da jeg gikk på barneskolen, lærte vi å skrive skjønnskrift med penn og blekk. Det var et mareritt! Man skulle ha lett trykk på pennen i oppoverbevegelser og hadere trykk på pennen i nedoverbevegelser. Det førte som regel til at oppoverstrekene ble usynlige og nedoverstrekene ble tykke og klumpete. Hvis de i det hele tatt ble streker da, og ikke flekker. Vi skrev i skjønnskriftbøker som het Nytt System. De var små og grå og hadde sirlige bokstaver i rødt som man skulle skrive oppå på en linje før man fikk prøve seg på egen hånd på neste linje. Min far som er 45 år eldre enn meg kunne fortelle at han hadde samme type bøker da han var barn. De het Nytt System da også. Cirka en gang i uka klarte en av de vimsete guttene å velte et blekkhus så blekket sprutet utover pulter og skolesekker og matbokser og stripete hoppetau som lå  pent foldet ved siden av jentepultene. Det gamle, brune, lakkerte tregulvet i klasserommet hadde store, blålilla flekker over alt. Blekket lot seg ikke vaske bort fra noen overflater.

Heldigvis fikk jeg en fyllepenn med patroner etter hvert.

Ole Jakob tegner med tusj og fargeblyanter og skriver store Eer med mange, mange streker når han signerer tegningene sine. Jeg vet ingen ting om hvordan unger lærer å skrive pent nå til dags. Men jeg regner med at Nytt System hører hjemme på museum nå. Kanskje jeg har en av de gamle bøkene på loftet et sted.

Ole Jakobs fine tegnepult skulle stå på rommet der han har senga og lekene sine, men når han er hos bestemor, liker han å være der jeg er så pulten har fått plass midt i stua der den bidrar til den generelle stilforvirringen.

.

pult.

Det neste kuppet er en liten vegghylla som jeg fikk for en femtilapp eller noe sånt. Den har fått plass på spiserommet og passer perfekt til noen av de søte, små muggene jeg samler på. Den med rose på er arveods, de to andre er fra bruktutikken. Den lille sopplysestaken har jeg også kjøpt der. Den skulle kanskje bare ha vært framme til jul, men jeg liker den så godt at den får være framme året rundt. Eplebildet sydde jeg for mange, mange år siden. Det er selvkomponert og jeg synes faktisk det er ganske fint. Dukka er håndlaget i Russland.

.

hylle

Feriedag!

barn_edited-1.

Jeg nyter en lat morgen sammen med guttene. Jeg har omsider klart å presse inn en etterlengtet feriedag. En av kollegaene mine så litt undrende på meg da jeg fortalte at jeg ville bruke dagen sammen med barnebarna, men dette er min feriedag som jeg skal nyte sånn som jeg aller helst vil nyte den. Og selv om jeg liker å være alene, er det enda finere å være sammen med noen man er glad i.

Guttene ser på Art Attack og tegner. Ole Jakob tegner en bil med skarpt lys, Alvin tegner er stor krussedull som strekker seg over tre ark og litt av salongbordet.

Jeg drikker kaffe. Seinere i dag skal vi i kirka en tur. Alvin skal døpes på søndag og vi skal se på døpefonten og kanskje hilse på presten så han (Alvin altså, ikke presten) er litt forberedt på hva som skal skje. At det blir kaker og pakker virker det som han har forstått.

Og så skal vi på kaffefé og på Det Hvite Hus.

Og i kveld skal Ole Jakob og de andre speiderne lage mat på bål i høstmørket.

Det blir en fin dag.

Akkurat en sånn feriedag som jeg har ønsket meg.

Den kommer nok bare til å være litt for kort.

.

Og så vil jeg minne om at denne gutten snart kommer med ny plate, denne gangen på norsk. Plata inneholder blant annet  denne sangen som er en av de vakreste jeg vet. Teksten er av dikteren Helge Stangnes.

.

kkk

Om historie.

History will teach us nothing, synger Sting.

Det kan man nok filosofere mye over.

Men dette skal ikke bli noe klokt og filosofisk innlegg om hvorvidt eller hvordan fortiden – og vår tolkning av den- innvirker på nåtiden og framtiden.

Det skal bare bli noen usammenhengende ord om mitt forhold til historie.

Jeg har aldri vært flink i historie. På quiz eller når vi spiller spill, er det et område der jeg ofte må melde pass. Jeg tror det henger litt sammen med min fobi for tall.

Joda, jeg kan noen tall. Noen få: Stamford Bridge 1066, Stiklestad 1030, Norges grunnlov 1814…

Men historie handler jo egentlig mest om vanlige menneskers hverdag og det er ikke slik vi lærte det på skolen. Jeg hadde min først historietime i fjerde klasse. Det var da man begynte med disse alvorlige, kjedelige, vanskelige fagene som historie og geografi og samfunnskunnskap og naturfag. Engelsk også forresten. men det var morsomt! I min aller førte geografitime fikk vi utdelt det som kaltes et blindkart  (et kart med bare omrisset av landet) over India og så skulle vi slå opp i atlaset og tegne inn elvene. Med penn og blekk! Det var dømt til å mislykkes. Jeg hatet blindkart.

I min første historietime lærte vi om Ludvig den 14 !

Det er ikke helt sant, forresten, for lenge før det hadde vi lest om Bjørneklo og Dag fra Skogene i lesetimene og laget steinalder- og bronsealderlandskaper i sandkassa i klasserommet i tegnetimene. Det var noe helt annet. Det lærte man noe av. Og jeg elsket det!  Men det het ikke historie.

Historie var Ludvig den 14. og etterhvert kongerekker og kriger og noe om Inkaene som var litt morsommere. Men historieundervisningen fenget meg aldri. Den angikk meg ikke og jeg kunne ikke fatte hva jeg skulle bruke kunnskapen til.

Dette er i seg selv en liten bit skolehistorie. Jeg håper jeg kan bruke lærdommen (ikke om historie, men om undervisningsmetoder) i jobben min i barnehagen til å gi ungene forståelse av fortiden på en litt bedre måte.

Mange år seinere, noen år inn i min karriere som speiderleder, fant jeg på at jeg ville finne ut noe om speiderhistorien i Vadsø. Jeg tilbragte mange kvelder på biblioteket med lokalavisa på mikrofilm. Det var et møysommelig arbeid, for speiderne var ikke akkurat nevnt i hvert eneste nummer. Men jeg fant ut at det i hvert fall har vært speiderarbeid her siden 1928. Da dro gruppa nemlig på leir til Åndalsnes. De var borte en hel måned. Jeg fant også ut at speiderarbeidet faktisk kun har ligget helt nede her i byen under krigen. Det er en motivasjon i seg selv til å holde det gående. Historien kan lære oss noe. Men å snurre mikrofilm ga meg selvfølgelig ikke bare innblikk i speiderhistorien. Det lærte meg mye annet om byens historie også. Det sto om travløp og boksekamper, og verdenssamfunn og storpolitikk ble grundig kommentert og debattert. Annonsene var også morsomme. Gullsmedforretningen kunne ved en anledning lokke med en «ekte neger» i butikken for de som ville komme innom på lørdagen.

Noen mange år etter deltok jeg et lite, samlingsbasert studium om geologi, arkeologi og historie i Varangerområdet og fikk lærere som kunne formidle på en helt annen måte enn mine folkeskolelærere som sikkert gjorde sitt beste de også. Vi dro på eksursjoner og kunne se for oss hvordan folk levde her i området rett etter istiden. For første gang ble historie som fag morsomt selv om studiet var i overkant krevende for meg og jeg endte opp med en litt middelmådig C på eksamen.

De siste dagene har jeg studert historie på en av de måtene jeg liker aller best. Jeg har lest i gamle kokebøker og ukeblader. På Det Hvite Hus fikk jeg tak i en kokebok fra sekstitallet som jeg har fortalt om før, og en bunke dameblader fra midt på femtitallet. Dette var akkurat på den tiden da min mor giftet seg og fikk barn og stiftet hjem. Bladene er i aller høyeste grad kulturhistorie! Her kan man lese om mat, innredning, design, mote, kjendiser, kongehus, musikk og film.  I ett av bladene er det for eksempel en presentasjon av filmen Ni Liv og av Henny Moan. Dameklærne var lekre på den tiden og kvinnene hadde smale midjer! I hvert fall de i ukebladene. Innredningsstilen var praktisk og stilren. Folk hadde begynt å kjøpe vaskemaskiner med vrimaskin (en sånn som vi hadde hjemme) og ellers bakset folk med mye av de samme som vi gjør i dag. Det står om husmødre som ønsker mer hjelp av far i huset, om ungdommer som synes mor og far bestemmer for mye og om håpløse svigermødre. En  artikkel hadler om en mann i England som så sitt barn ble født, en annen tar opp temaet kontaktannonser og en tredje handler om hvor mye ungdommer bør betale for seg hjemme. Den fantastiske barnebokforfatteren Aimée Sommerfelt (hun som har skrevet Veien til Agra som jeg elsket da jeg var barn), har en spørrespalte om barn og barneoppdragelse der hun svarer klokt og viser at hun har tro på barna.

I dag har guttene og jeg vært på Bietilækaia og spist matpakke og vafler.

Der kan man også studere historie. Jeg kan ikke så mye om båter og fiske og denslags. Men det er fint å være der og suge inn stemningen. Kanskje jeg kan bidra til å plante et lite frø til en historieinteresse hos barnebarna ved å ta dem med på museer, lese bøker for dem og fortelle dem om hvordan ting var i gamle dager. Det hadde vært fint om de kunne få et bedre forhold til faget enn jeg hadde på skolen.

Kanskje historien kan lære dem noe.

a9Gamle ukeblader !

a8Noen spørsmål er like aktuelle.

a5Andre viser har verden har gått videre.

a7Kjolene var lekre og midjene smale.

a6Møblene var stilige og ikke så forskjellige fra det som er moderne i dag.

a4Storebror utforsket kaiområdet mens lillebror sov.

a3.

a2Etterpå koste vi oss med matpakka.

a1

Om god mat og barndomsminner og sånt.

Mitt siste kupp fra «Det Hvite Hus«, er «Gyldedals Nye Store Kokebok» fra 1965. Da var jeg fem år. Boka er -i tillegg til å være en meget grundig lærebok i matlaging- også et stykke kulturhistorie.  Mye har forandret seg siden 1965. Her står det for eksempel om «Oslo-frokosten» som var et gjennomtenkt, lite måltid som barn fikk før skolestart eller i det første friminuttet. Det bestod av grovt brød, kålrot eller appelsin, eple (et halvt eple!) eller gulrot, melk og tran. I noen kommuner fikk ikke barna dette servert på skolen, men det gikk ut direktiver til foreldrene om at de skulle sende med dette hjemmefra. Det var nok omtrent slik min frokost (som jeg spiste hjemme), var sammensatt den gangen. Ikke noe fiksfakserier! Og i matboksen var det brød med banan, servelat eller eller en sjelden gang egg. Det var gjerne på lørdager. Og så en skrellet gulrot! Noen fikk HaPå på matpakkeskivene. Eller Sunda! Mange hadde syltetøy og noen til og med strøsukker. Min mor var glad i søtt, og vi kunne ha slikt pålegg hjemme av og til. Men skolematen skulle være sunn! Det satt hun sin ære i likedan som at vi skulle komme på skolen i rent og helt tøy. Det er forresten ikke helt sant. Når vi hadde besøk fra Danmark, hadde de alltid med brunt sukker som var seigt og klissete og det beste i verden man kunne ha på brødet. Da hendte det jeg fikk kranglet meg til en sammenklappet brødskive med denne delikatessen.

I kokeboka står det ellers om kosthold, krydder, borddekking, vinlegging, babymat, konservering, frysing (på den tiden var det ganske nytt at folk flest hadde fryseboks hjemme) og mye annet.

Og så fant jeg to oppskrifter som vekket gode minner:

Kålrulletter er ikke noe de fleste lager lenger. Det tar litt tid og krever litt arbeid. Min mor var hjemmeværende da jeg var fem og tok seg tid til det rett som det var hvis vi maste litt. Vi kalte retten «julegaver«. Det var min jobb å rive av fine kålblader som ble kokt så vidt myke før de ble pakket rundt en kladd kjøttdeig eller medisterdeig og festet med hyssing. Vi hadde poteter til og saus laget av kokevannet og en skvett fløte. Noen ganger var det litt sukker og eddik i sausen også. Eller karry. Jeg tror jeg må prøve retten ut på guttene en dag.

Og så fant jeg oppskrft på den desserten jeg alltid hadde på bursdagen min. I boka heter den «banansopp», vi kalte det «skogbunn» I oppskriften står det at man skal sette bananene i krem, men vi brukte fromasje fra pakke fordi bananene sto stødigere da og så var det jo enda bedre! Jeg elsker fremdeles fromasje, men det kunne ikke falle meg inn å lage det fra pulver lenger.

Altså: Man sprer krem eller fromasje i noen centimeters tykkelse på et fat og setter halve bananer oppi med spissen opp. Så setter man på halve, hermetiske aprikoser eller fersken så det ser ut som sopp og strør over revet sjokolade.

Nam!

.

IMG_20130815_073529

IMG_20130815_073553Kålrulletter! De skal lages av «lettvint kjøttdeig» står det her…

IMG_20130815_075609Banansopp eller skogbunn.

fatJeg må vise fram det vakre Figgjo-fatet jeg fant også!

.

I går ble jeg invitert på makrellmiddag sammen med hyggelige mennesker. Det er ikke så ofte man treffer på makrell i Varangerfjorden. I år har den kommet i store stimer. Jeg har en i fryseren også, som ble til overs da fiskeren ga meg litt av overskuddet fra forrige fangst.

I fryseren har jeg også en stor pose multer som en annen vennlig sjel kom til meg med. Noen liker å plukke bær, andre liker å spise dem…

Previous Older Entries