Åttende desember, nesten i rute.

life has...

.

Se der! Jeg er i gang med dagens innlegg før midnatt.

I dag fyller en helt spesiell liten gutt fire år. Han sover nok søtt nå. Jeg håper han hadde en fin dag.

Min dag har vært full av overraskelser. Det har vært en av disse dagene da ingen ting blir som man har planlagt, men som er ganske fine likevel.

Og så har jeg laget kjøttrull til jul. En husmorjulestriting kan krysses av!

Jeg kommer dit, sakte men sikkert.

Den mest uventede tingen som skjedde i dag, fører til at jeg får en ganske lang arbeidsdag i morgen.

Så vi gjør det enkelt:

Lytt til denne og tolk den som du vil.

Og les dette:

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle den med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid.

Om fotografering og barndomsminner.

.

Jeg tror det finnes flere tusen bilder av barnebarna mine. De finnes på mobiler, på pc-ene våre, på Instagram og Picasa og blogger og kanskje på Facebook? (Akkurat det siste vet jeg ikke, jeg er ikke på facebook.)

Noen ganger får jeg et voldsomt behov for å lage papirkopier av noen av dem. Ikke bare for å ha dem på veggen eller lage fine album (det blir det uansett aldri tid til). Men for å kunne holde dem i handa.

Det er litt som at jeg hegner om mine gamle lp-plater og gjerne kjøper fler selv om musikken er der på Spotify.

,

I gamle dager, da jeg var lita…

Jada, mamma, det var på den tiden da man delte en halv appelsin på julaften og var fornøyd med det.» Sier min datter da.)

Vi delte ikke en halv appelsin på julaften, vi gjorde ikke det. Men vi levde enkelt i hele desember med bare leverpostei og hjemmelaget ripsgelé på brødskiva (det var helt ok. Mamma lagde god ripsgelé og leverpostei har det aldri vært noe galt med), for å ha råd til å kose oss litt ekstra i jula.

Men dette skulle ikke handle om jul.

Juleminner kan vi ta i desember.

Det skulle handle om fotografering.

Da jeg var lita, hadde mammma og pappa et litt stort, klumpete fotoapparat av hardplast . Det kunne ta bilder i svart/hvitt og hadde ikke blitz, så alle bilder av meg som baby er tatt utendørs. Fotoapparatet (vi brukte ikke ordet kamera, det forbandt vi med filming) eksisterte i mange, mange år etter at det ble tatt ut av bruk blant annet som leke for mine barn. Kanskje det ligger på loftet et sted. Etter hvert kjøpte de et man kunne ta fargebilder med og som hadde en blitz med løse pærer. Det ble kjøpt på postordre fra en katalog og i reklamen sto det at det var «så enkelt at selv mor kan klare det». Derfor ertet vi mamma mye med at det som regel mangler et halvt hode eller en halv person på de bildene hun tok.

Fotografering var ellers alvorlige greier som man ikke kunne tulle for mye med. Det var ikke bare å knipse i vei.

Man måtte ta toget til Gran for å kjøpe film og det måtte gjøres på en av min fars frilørdager. Da ble vi ungene pyntet i helgetøy og mamma måtte tvinge pappa til å ta på seg det hun kalte en presentabel skjorte.

Turer til Gran betydde kafébesøk og kanskje en tur på skobutikken. Kafé var litt stas fordi vi fikk skolebrød (de baker fremdeles verdens beste skolebrød på Gran) og saft fra slike beholdere som sto på disken. Man kunne velge mellom gul og rød, eller blande. Men kafé var også drepende kjedelig fordi mamma og pappa skulle røyke og kose seg med kaffen. Det er rart at vi som var unger i den tiden har berget helsa såpass som vi har. Røyken kunne ligge så tykt i kafelokalet at man knapt kunne se hverandre.

Etter hvert som vi ble eldre, fikk vi lov å gå alene på lekebutikken mens vi ventet. Vi var kjekke, veloppdragne barn og klarte nesten å ikke røre noe.

Hvis vi hadde spart lommepenger, hadde vi kanskje råd til å kjøpe noe. Jeg likte å kjøpe ny hoppestrikk eller glansbilder eller noe til dukkene mine.

Og så måtte man altså til fotografen for å kjøpe film. Man kunne kjøpe ruller med 12 eller 24 bilder. De med 36 kom seinere tror jeg? Ofte kjøpte vi ny film samtidig med at vi hentet bidene som var levert noen uker tidligere. Det var alltid spennende å åpne konvoluttene med bildene i. For av de 12 eller 24 som var blitt knipset var det alltid noen som var uskarpe, noen der toppen på hodet til en av oss var kuttet av og noen der horisonten var skjev.

Ny film i apparatet ble innviet ved at man tok bilde av familien. Det finnes-naturlig nok- svært få bilder av oss alle fire sammen, for noen måtte jo ta bildet. Her har de nok fått husverten vår til å knipse:

.

,

Resten av filmen rasjonert. Vi tok ofte bilder når vi gikk tur, men ellers er det mest bilder fra julaften og 17. mai og ferieturer i familiealbumet. Det finnes noen få bilder fra hverdagene, men nesten ingen av oss ungene der vi leker.

Dette er et av dem. Jeg leker med Unni-dukka mi som jeg hadde fått til jul. Jeg elsket den fordi den lignet mer på en ekte baby enn de andre dukkene mine. Jeg lekte sjelden med dukkene mine ute så det er nok derfor dette er foreviget. Den fine, lyslilla dukkevogna mi kan skimtes i bakgrunnen.

.

,

Når man ikke har så mange bilder, blir de man har verdifulle.

De vekker minner.

Men det betyr ikke at jeg ikke er glad for at det finnes mange bilder av barnebarna mine.

Jeg vet ikke om det kan bli for mange.

.

Jeg kan ikke skrive om utvikling av fotograferingskunsten uten å ta med dette:

.

,

Det er et bilde av min mor som ung, fotografert i Danmark. Min mor er født i 1920 og er nok i tyveårene på dette bildet. Det spesielle med det, er at det er fargelagt for hånd av en venn av min mor. Det er nydelig utført og på originalen kan man se strekene fra fargebyantene.

Om julestri, julepynt, Josef, Inger Hagerup og kjærlighet.

I dag skulle jeg pynte til advent.

Men så ble jeg invitert på et lite kveldsbesøk til Ole Jakob og Alvin.

Ole Jakob hadde julestri på sin måte: Han ryddet sofaputer. Den lilla med kuer på kunne ligge på bordet. Det store svarte under hylla på salongbordet (selv om det ble litt trangt). Den grønne under TV- bordet og den lille fra IKEA under lekebenken. Den som bestemor har sydd fikk plass under sofaen.

Det ble riktig ryddig og julefint!

Det jeg har gjort, er å dra fram gardiner, adventsstake, stjerne og pynt og plassere det midt på stuebordet.

Da vet jeg at resten blir gjort i morgen.

En slikt nivå av rot kan ikke en gang jeg leve med.

Jeg pynter bare litt i adventen. Julepynten kommer opp lille julaften.

Men en av de tingene jeg tar fram tidlig, er julekrybba mi som jeg sydde en gang i tiden da jeg hadde tid til denslags. Jeg sydde faktisk tre! En ble loddet ut og en gitt bort.

Figurene er helt selvkomponerte og jeg er faktisk litt stolt av dem.

Det finnes en engel også som ikke er med på bildet.

Jeg har prøvd å få fram kontrasten mellom Josef og Marias enkle klesdrakter og kongenes prakt. Jeg har en stall også. Men den er ikke hentet fram enda.

Mens jeg stilte figurene opp til fotografering, og satt Josef og Maria nært hverandre og nært barnet sitt, kom jeg til å tenke på Inger Hagerups dikt:

,

Hymne til Josef.

Den unge Maria vandret

engang til Betlehem by

forteller den gamle legende

som alltid er like ny.

.

Det var ikke rom i herberget.

Men stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin første sønn

støttet av Josefs arm

.

Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hvs tenkte den mørke Josef

som aldri mælte et ord?

,

Gjennomstrålet av himmelsk glans

lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef

som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnet og moren-

Slik vernet han ordløs menneskets drøm,

den hellige Josef av Jorden.

,

Inger Hagerup, fra Strofe med Vinden 1958

,

Jeg er veldig glad i dette diktet. Jeg har alltid vært opptatt av skikkelsen Josef. Denne mannen som valgte å tro på noe det var umulig å tro på, og bli hos, og støtte sin Maria. Det er en vakker fortelling om stor kjærlighet.

Men Klaus Hagerup forteller i sin biografi om moren «Alt er så nær meg»  at diktet også er en kjærlighetserklæring til hennes mann Anders. Slik Klaus beskriver det, hadde de ikke noe enkelt ekteskap. Det var krangel og utroskap og de var nær ved å gå fra hverandre mange ganger. Hun var den store dikteren og tok mye plass. Anders var lektor, barnebokforfatter og oversetter, men en svakere person som levde litt i skyggen av sin mer berømte kone. Klaus beskriver foreldrene sine og ekteskapet deres ærlig, men med varme og stor respekt og kjærlighet til dem begge.

Det er i det hele tatt en biografi full av kjærlighet. Jeg har lest den mange ganger og den gjør meg varm om hjertet.

l

Her er julekrybba mi. Fargene ble rare i blitzlyset. Josef og Maria er ikke riktig så rødhårete!

.

       

                 

                        

                        

                        

Saker og ting.

Jeg har litt for mange saker og ting.

For mye krimskrams.

Det er kanskje derfor jeg av og til har litt for mye støv også.

Men jeg er glad i krimskramset mitt.

Dette krimskramset står på toppen av den fine bokhylla mi fra IKEA.

Jeg er svak for dukker når ansiktene er gode, og noen ganger får jeg en barnslig forestilling om at jeg må gi gamle, fortapte gyngehester og bamser og dukker et nytt hjem.

Når man først har tenkt den tanken er man fortapt. Da er det ingen vei tilbake.

Den røde narren er kjøpt på et antikvariat i Praha. Den er litt ødelagt og kostet ikke så mye. Den ser vennlig og snill ut og gjør meg glad.

Den russiske dukka er av mange i vårt hjem. Russland er en nær nabo her oppe og det kommer av og til russere og selger krystall og kurver og duker og skrin på torget. Min datter var utvekslingsstudent i Arkhangelsk et år også, og vi har hatt samarbeid med russiske speidere. Dukkene er et typisk souvernir. Men jeg liker dem. Jeg liker håndverket og at de alle har sitt spesielle uttrykk. Denne er spesielt fin synes jeg, og har derfor fått en hedersplass.

De to guttene er svenske og kjøpt på Det Hvite Hus. Jeg skulle bare ha den ene, men da jeg skulle betale den oppdaget vi at den hadde en skade på benet. Per ville jeg skulle kjøpe den andre. Det viste seg at benskjørheten var en familiesvakhet og at den andre også hadde en begynnende skade. Og da kom den barnsligheteten fram. Jeg klarte ikke å la den mest skadde stå igjen.

Alene…

Jeg er en god kunde og Per ga meg begge for prisen av en.

For meg er de akkurat like mye verd med sine dårlige ben.

Jeg har også svake knær.

Duken som krimskramset står på er det mest verdifulle. Min mormor døde i barselseng  i 1927, da min mor var syv år. Hun etterlot seg en mengde vakre broderier. Min mor oppbevarte dem i en skuff. Jeg vet ikke om det var fordi det var for sårt å ta dem fram eller om hun var redd for dem. Men da jeg stiftet hjem, fikk jeg dem og jeg har alltid hatt dem framme.

Teppet på veggen er ett av mange som jeg sydde den gangen døgnet hadde flere timer og lappeteknikk var på moten.

.

Dukkene mine.

Jeg hadde mange dukker da jeg var barn. Men ikke fler enn at alle var barna mine og alle hadde et navn.

Heidi var min første dukke med ordentlig hår. Jeg fikk henne til jul den vinteren jeg fylte fem.

Jeg hadde ønsket meg dukke med ordentlig hår så intenst og så lenge at da jula nærmet seg, gjorde det nesten fysisk vondt å se alle pakkene som i posten fra tanter og onkler som åpenbart ikke inneholdt noen dukke.

Det kom flate pakker som kunne inneholde bøker og spill og det kom myke pakker som kunne inneholde strømpebukser eller votter, men ingen dukkeformede pakker.

Jeg var ikke bortskjemt, og jeg visste at jeg måtte sitte og smile tappert på julaften hvis det ikke dukket opp noen dukke.

Jeg var såpass lita at jeg aldri var alene hjemme og dermed hadde lite mulighet til å grave i skuffer og skap, men da jeg gikk og la meg på lille julaften hadde jeg egentlig gitt opp og gledet meg uansett til å stå opp og se på juletreet.

Mamma og pappa pyntet det alltid etter at vi hadde lagt oss, og så var det så stas å stå opp og se det julaftens morgen.

Jeg må ha sovet dårlig, for jeg våknet midt på natta og ville legge meg i mammas seng sånn som jeg pleide. Men til mitt store sjokk var det ingen mamma i senga. Det hadde hadde aldri skjedd før. Jeg ble hysterisk redd.

Jeg husker at jeg hylte og at mamma som sikkert hadde blitt minst like redd som meg kom stormende inn fra stua for å se hva som var galt. Hun forklarte at det var noe hun måtte gjøre ferdig og forsikret meg om at hun var i stua og jeg roet meg igjen.

Og så kom forklaringen neste kveld.

Jeg fikk dukke med ordentlig hår.

Jeg fikk Heidi som var det nydeligste jeg noen gang hadde sett. Mamma hadde plukket henne ut fordi hun syntes det var så pent med det lyse håret og de brune øynene. Og sammen med henne fikk jeg en komplett garderobe som mamma hadde sydd og strikket. Det var to kjoler som den hun har på, en grårutete kåpe med røde, strikkede detaljer, pysjamas, en sydd selskapskjole og en strikket ulldress. Det var siste innspurt på dette prosjektet som hadde forhindret min mor fra å komme seg i seng til rett tid.

Jeg lekte med dukker lenge.

Da jeg omsider vokste fra det, ga jeg bort dukkevogna mi og flere av dukkene.

Men ikke Heidi.

Hun har aldri vært på loftet en gang.

Nå sitter hun på telefonbordet mitt sammen med den lille dukka som heter Anne (ikke etter meg, men etter min yngre kusine).

.


Life has taught us…

Life has taught us that love does not consist in gazing at each other, but in looking outward together in the same direction.

Antoine de Saint-Exupery

Om å være (litt) syk.

Lille Ole Jakob-skatten er syk. Han har feber og nesten ingen stemme. Men han klager ikke! Han orket å pusle puslespill med bestemor før han sov en liten dupp i fanget mitt. Etterpå fikk han sitte i sofaen med mammas PC-pute som bord og spise pai.

Jeg husker hvordan det var å være syk da jeg var liten. Jeg husker nok ikke tilbake til jeg var to år. Men veldig godt til jeg var fire-fem. Da var det faktisk litt stas å være syk.

Jeg husker at jeg fikk ha en liten bjelle ved senga som jeg kunne bruke for å tilkalle mamma. Og at hvis jeg var flink og turde å være alene hjemme mens mamma var på butikken, så kom hun kanskje tilbake med gave!

Min barndoms butikk er den butikken Anne Cath Westly beskriver i bøkene om Knerten og lillebror. Kanskje var alle landhandlerier omtrent slik på den tiden. Han som drev butikken het Dokken (tror jeg). Han hadde glattslikket hår og butikkfrakk. I motsetning til butikkmannen i Knerten, hadde han leilighet i samme etasje som butikken. Og i motsetning til butikkmannen i Knerten hadde han kone og barn.

Men det var butikken:

Den var ikke så stor, men hadde et vareutvalg som omfattet klær, fluefiskeutstyr, leker, hjulvisper, musefeller, trehjulssykler, barnevogner (på bestilling), maling, tommestokker, kjøkkenduker og selvfølgelig mat. Og kaffe som ble malt i en maskin som sto på disken og spredte vidunderlig duft i det lille butikklokalet.

Mamma påstod alltid at Dokken kunne gå fri for mel og poteter, men aldri for fiskekroker. Det kan nok ha vært riktig. Han var visst en ivrig laksefisker.

Jeg skulle fortelle om å være syk, og om å få gave fra butikken.

Noen ganger kunne det være en lakrispipe eller en lekeklokke.

Men en gave glemmer jeg aldri! Jeg husker at det var vinter og at mamma hadde snø på nylonskautet da hun kom inn på soverommet. Hun tok fram en pakke og jeg så at hun gledet seg til å gi den til meg.

Den inneholdt en plastdukke med sykesøsterutstyr (jada, det het sykesøster den gangen…), og to små babydukker med hver sin lille seng. Sengene kunne også settes oppå hverandre som køyesenger.

Lykke!

Jeg kunne ikke fatte at det var mulig å få en slik gave når det hverken var jul eller bursdag.

Det var ikke så ille å være syk når man kunne ligge i senga og leke med disse vidunderlige lekene! Jeg lekte selvfølgelig at jeg var sykesøstenen som pleiet de to små pasientene og til slutt adopterte dem fordi de var foreldreløse.

Jeg husker at jeg forsto at mamma var glad for at jeg ble så glad for gaven. Jeg husker at jeg tenkte på hvordan hun hadde skyndt seg litt ekstra på hjemveien fordi hun gledet seg til å gi den til meg. Akkurat som når det var parirdukke i Allers.

Det var en fin dag.

Nå er det ikke morsomt å være syk lenger. Det kommer ingen med pakke. Jeg kunne sikkert ha funnet fram en bjelle, men jeg vet ikke helt hvem jeg skulle ha tilkalt?

Heldigvis er jeg sjelden syk.

Previous Older Entries