Fine ting.

Jeg eier mange ting. Alt for mange ting.Ting som samler støv!

Men jeg eier nesten ingen dyre ting. Bortsett fra PC og TV og…

… Det var det tror jeg.

Noen av de fine tingene mine har jeg vist fram før. Den lille saltskjea som sønnen min kjøpte  til meg for en krone. Den nydelige dukka fra Praha som datteren min oppmuntret meg til å kjøpe selv om jeg hadde blitt ranet. Og fine Påskliljan fra det hvite hus!

Men her kommer et lite galleri med noen av de fine tingene mine:

Keramikkflis kjøpt på Portobello Road en fin lørdag sammen med Ingrid

Trekk-opp-ape fra barndommen.

Figurer kjøpt på Det Hvite Hus. Jeg måtte kjøpe begge, så den ene (som har brukket beinet) slapp å bli igjen alene, Per ga meg en fin rabatt!

Praha-dukka. (Som var litt dyr)

Spillet som Trine alltid vinner over meg i!

En gammel og sliten elefant fra Portobello Road.

Den fine lille saltskjea som sønnen min kjøpte til meg for en krone. Les innlegget fra

Saltskjea mi som sønnen min kjøpte til meg for en krone. Les innlegget om de små tingene fra 05.02.

Kan du inte tala? Fra loppemarked.

Fortsettelse følger!

Fine ting og slemme folk!

Denne dukka kjøpte jeg i Praha. Ingrid og jeg hadde en fin ferie der for noen år siden. Jeg hadde sett på den og vurdert fram og tilbake, for den var dyr. Ingrid oppmuntret meg og mente jeg ville angre om jeg ikke kjøpte den, men jeg bestemte meg for å vente. Og så ble jeg ranet på T-banen! Det var en skikkelig ubehagelig opplevelse. Jeg ble omringet av en bande som tydeligvis hadde gjort dette før, og nesten uten at jeg merket det, var pungen med penger og kort borte. Heldigvis holdt Ingrid hodet kaldt. Kort ble sperret og politi kontaktet. Vi tilbragte en selsom kveld på politstasjonen. En kjekk danske flørtet med Ingrid (selv om hun tror det var jeg som fløret med han). Det tok en dag å komme seg. Min snille bror (tidligere nevnt) overførte reservepenger, og Ingrid bestemte at hvis jeg nå lot være å kjøpe dukka, så hadde skurkene vunnet! Dermed står/henger dukka nå i bokhylla og er til glede for meg hver dag 🙂 Hun har selskap av en gammel elefant fra Portobello Road.

Dukker, papirdukker og glansbilder.

Moderne barn har for mange leker. Det er et faktum. Vi bestemødre bidrar. Jeg hadde selvfølgelig også leker. Først og fremst hadde jeg dukker. Liv Hege var min første dukke. Hun var laget av celloliod og jeg trillet henne i en liten kurvvogn. Mange år seinere knallet jeg hodet hennes inn i et dørhåndtak. Hun fikk brudd på hjerneskallen og var like umulig å reparere som et knust egg. Men jeg tapet henne sammen og satte på henne en lue. Etter hvert havnet hun på loftet. En gang da jeg var 15-16 år, hadde min ordentlige mor kommandert meg på loftet for å rydde og kaste. Liv Hege havnet i en søppelsekk. Jeg har fremdeles ikke kommet over det. Jeg anbefaler at alle som har tenkt å kaste gamle leker ser «Toy- story 3» og tenker seg om en gang til. Heidi hadde lyse krøller og brune øyne. Mamma hadde plukket henne ut og syntes hun var så nydelig. Jeg fikk henne til jul sammen med en komplett garderobe som mamma hadde strikket og sydd. Jeg tror aldri jeg har blitt så glad for noen gave hverken før eller senere.  «Dukke med ordentlig hår» hadde stått øverst på ønskelisten lenge. Heidi sitter på telefonbordet mitt nå. Unni var av hardplast og lignet mer på en baby. Hun hadde et gult strikkesett og øyne som falt bakover i hodet og måtte repareres ved at pappa splittet hele hodet hennes i to med en skarp kniv. Før jeg fikk Unni hadde jeg fått ny dukkevogn. Den var pepitarutet i lys lilla og hvit, og veldig fin. Birgit fikk jeg i julegave av tante Gusta som var mammas gamle patruljefører fra speidertiden i Danmark. Mammas speideropplevelser fra den tiden besto blant annet av at de syklet til stranda der de gjorde linjegymnastikk! Det har ikke noe med dukkene å gjøre. Jeg måtte bare nevne det. Da jeg fikk Birgit i julegave, fikk min kjære storebror en lommelykt eller noe sånt. Jeg syntes forferdelig synd på han, men det viste seg at tante Gusta hadde vunnet Birgit i et lotteri og dermed ikke hadde betalt noe for henne.  Det var bra at tante Gusta ga Birgit til meg, for jeg var en omsorgsfull dukkemamma. Birgit var litt større enn Heidi, men med de samme lyse krøllene. Hun var så stor at hun kunne bruke ekte babyklær, og jeg brukte noen av ukepengene mine på en rosa sparkebukse, brillebukser (som sikkert ingen vet hva er lenger, i pastellfarget frotté) og en babytrøye med rosa blonde. Jeg var så fornuftig at jeg tenkte det var bedre å kjøpe babytøy som kunne brukes seinere i stedet for dukketøy. Både trøya og sparkebuksa ble faktisk brukt på Ingrid! Mikael var en liten babydukke i et slags tykt og litt mykt materiale. Han var oppkalt etter min fetter i Danmark. Mikael var en litt robust dukke som jeg fikk lov til å ta med meg ut. Der vi bodde til leie var det et stort uthus med flere rom. De midterste rommet var vårt vedskjul. Inn til vedskjulet var det en høy dørstokk som var slitt og avrundet og god å sitte på. Derfor var det fint å leke der. En dag hadde jeg på en eller annen måte lurt min bror til å leke med dukker sammen med meg. Ole var legen, Mikael pasienten og jeg den bekymrede moren. Legen tok pasienten med seg inn på legekontoret (vedskjulet), mens mor satt på venterommet (tidliger nevnte dørstokk). Da pasienten kom ut etter konsultasjonen hadde legen pusset han på magen med sandpapir! Dukke – Mikael ble ikke den samme etter det. Jeg tok godt vare på lekene mine og en dukke med oppskrapt mage var ikke like fin lenger. Jeg var indignert i årevis! Spesielt fordi jeg ikke syntes min bror fikk den irettesettelsen jeg mente han fortjente. Den dag i dag vet jeg ikke om han gjorde det for å forsikre seg om at jeg ikke skulle be han om å leke med dukker flere ganger, eller om han faktisk var oppslukt av leken og grep til det som var for hånden for å helbrede det syke barnet. Jeg hadde også en  dukke som het Arne Bendiksen. Det var egentlig en slags bamse med ansikt av plast. Jeg må ha snappet opp navnet Arne Bendiksen og ment at det var et passende navn for en slaskete beige bamse med store ører. Jeg husker fremdeles hvor flau jeg ble da jeg forsto at Arne Bendiksen var den irriterende mannen som sang «jeg vil ha en blå ballong» (Arne Bendiksen, mannen altså- ikke dukka- ble forretsen tatt inn i varmen mange år seinere da han forsvarte pop-musikk i et debattprogram på TV).

Dette inlegget skulle egentlig handle mest om papirdukker og glansbilder. Hele poenget skulle være at det enkle og billige ofte er det beste.  Men nå nærmer vi oss 800 ord igjen. Så konklusjonen får komme i morgen.

Dukke av samme type som stakkars Liv Hege

Next Newer Entries