Fjortende desember. Om julemusikk og Whatifer.

advent14_edited-1

.

I går sang vi jula inn i kirka. Jeg tok med meg min ludovenninne og vi koste oss begge to. Det var korps og kor og allsang og solosang og orgelspill. En av mine unge speidere leste juleevangeliet og en annen ungdom, en uvanlig talentfull klarinettspiller, ga meg tårer i øynene og løftet hele dagen min til et annet nivå! Jeg må komme tilbake til akkurat det en annen gang for den gutten kommer vi til å høre mer fra.

Jeg hadde tenkt meg direkte fra kirka til Hobbiten, men innså at å gå fra kirka med Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor. Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord…. surrende i bakhodet, til drager og orker store slag ville blitt litt for mye for mitt fremdeles bitte litt feberslitne hode. Hobbiten må vente til neste søndag.

Denne adventen har vært litt slitsom. Jeg har egentlig blitt flink til å stresse ned og innse at jul ikke handler om å prestere noe som helst. Men på mystisk vis har oppgaver og forplikteleser og litt uforståelige forventninger hopet seg opp helt siden midten av november. Noen ganger blir det litt sånn at man hele tiden er på etterskudd. Whatifer og burdehagjorter kanjeghaglemter har holdt kalas i hodet mitt og ødelagt nattesøvnen. Min datter sier at det er fordi jeg ikke kan si nei. Det er kanskje sant. Jeg har bare ikke lyst til å innrømme det. Jeg har lyst til å synes at det er best å si ja. Uansett: En av de aller mest presserende oppgavene var å få av gårde den store julepakken som skal til familien i Trøndelag. Det er en stor familie og det var blitt mange pakker, fordi jeg også var på etterskudd med bursdagsgaver. Postens aller siste frist nærmet seg faretruende og jeg var på nippet til å gi opp. Men så kom Ole Jakob og mammaen og hjalp til! Å ha et blidt barnebarn i huset jager bort alle masekopper som huserer i hodet og min datter er rolig og metodisk. I løpet av en liten time var alt pakket, og nå er gaven på vei sørover. Nå gjelder det bare å ikke falle for fristelsen og begynne å spore pakken. Det er virkelig til å få grå hår i hodet av. (Nå er for så vidt ikke det noe problem i seg selv ettersom jeg allerede er helt grå i håret.)

Lurer dere på hva en Whatif er? Det er en stund siden vi hadde dette nå:

Last night, while I lay thinking here,
Some Whatifs crawled inside my ear
And pranced and partied all night long
And sang their same old Whatif song:
Whatif I’m dumb in school?
Whatif they’ve closed the swimming pool?
Whatif I get beat up?
Whatif there’s poison in my cup?
Whatif I start to cry?
Whatif I get sick and die?
Whatif I flunk that test?
Whatif green hair grows on my chest?
Whatif nobody likes me?
Whatif a bolt of lightning strikes me?
Whatif I don’t grow tall?
Whatif my head starts getting smaller?
Whatif the fish won’t bite?
Whatif the wind tears up my kite?
Whatif they start a war?
Whatif my parents get divorced?
Whatif the bus is late?
Whatif my teeth don’t grow in straight?
Whatif I tear my pants?
Whatif I never learn to dance?
Everything seems swell, and then
The nighttime Whatifs strike again!

Shel Silverstein

Sånn! Det var søndagen. På godt og vondt. Det er en grunn til at jeg ikke har valgt et bilde med tre adventslys øverst på siden. Hos meg ble det tredje lyset aldri tent. Det får vente til neste søndag det også.

 

 

Tolvte desember! Vi er i rute igjen. Om sår hals, eggleggende sko og julegaveinnkjøp.


pakkedagenw

.

Jeg er forkjølet! Eller brygger på en halsbetennelse.

Noe sånt.

Jeg har gått rundt med klissvåte sko og det kan nok være årsaken.

Jeg har alltid problemer med sko. Alltid! De som har fulgt meg en stund vet det. Jeg har breie føtter med høy vrist og legger som tømmerstokker. Å kjøpe sko er for meg noe som som oftest ender i tårer. Man vil jo gjerne se litt sivilisert ut, ellers kunne jeg selvfølgelig ha gått i tøfler. Da høsten satte inn for alvor i år, prøvde jeg alle  aktuelle sko i begge skobutikkene våre uten hell. Men her for noen uker siden, fant jeg tilfeldigvis et par skoletter med akkurat passe høy hæl og litt diskret pynt. Jeg så med en gang på dem at de var laget for sånne føtter som mine. På toppen av det hele var de på halv pris! De var et godt kjøp og jeg har brukt dem daglig siden. Men så begynte sålen under den ene hælen å løsne. Det gikk greit å få den på plass igjen, for den var utstyrt med små pinner som passet inn i hull i skoen. Men en dag da jeg kom tilbake fra bytur var begge de små hælsålene borte. Nå er hælene hule, og uten den myke sålen, klikker de noe helt vanvittig når jeg går på harde gulv (som for eksempel i kirka…).

Men det er langt fra det største problemet.

Det virkelige problemet er nemlig at når jeg er ute og går, så pakkes de hule hælene fulle av snø. Skoene blir dermed høyere og høyere og i tillegg livsfarlig glatte, spesielt når man kommer inn igjen. Og så oppstår en nytt problem: Etter hvert smelter det jo litt langs kanten og den sammenpressede snøen faller ut som et lite egg med litt snurrig form. Noen ganger er egget fint og hvitt og omdannes etter hvert til rent vann. Andre ganger, som i dag da det var strødd over alt, blir dammen under kafébordet ganske guffen…

I tillegg tar skoene altså inn vann. Og gjør meg kald og forkjølet.

Men det er de skoene jeg har.

Og jeg har uansett ikke tid verken forkjølelser eller halsbetennelser.

I morgen er det nemlig speiderkafé og på søndag skal jeg på Syng Jula Inn i kirka og på Hobbiten på kino. Det blir mye kultur på en søndag og jeg er litt spent på kombinasjonen.

Vi får se, vi får se…

Først og fremst må jeg bli frisk.

Etter jobb i dag, dro jeg til byen for å julehandle. På vei til byen fikk jeg en telefon fra noen som ville spise middag med meg. Det er alltid hyggelig! Etterpå kastet jeg meg ut i gaveshoppingen. Det var såpeglatt på fortauene og jeg hadde feber og vond hals. Det gikk tregt med julegavene. Veldig tregt! Jeg svettet og frøs om hverandre og lot gladelig butikkpersonalet pakke inn de få tingene jeg fikk kjøpt. Så gikk jeg innom apoteket og ba dem gi meg alt som kunne tenkes å hjelpe. To vennlige og ivrige damer forsynte med med solhattolje og C-vitaminer og to sorter halstabletter. Jeg tok med en pakke paracet også, sånn for sikkerhets skyld.

Etter det innkjøpet fikk jeg motet tilbake og nå tror jeg at jeg har fått de fleste gavene i hus. Nå skal jeg ta en ny dose medisin og skru opp lyden på musikken!

I dag passer denne. Det er en litt uvanlig og litt «mørk» julesang som man sikkert kan tolke slik man vil. Kul er den uansett!

Og så må vi ha et dikt.

Dette handler ikke om jul, men er alltid til trøst på litt slitsomme dager.

Have you been to the land of happy,
Where everyone’s happy all day,
Where they joke and they sing
Of the happiest things,
And everything’s jolly and gay?
There’s no one unhappy in Happy
There’s laughter and smiles galore.
I have been to The Land of Happy-
What a bore

Shel Silverstein

 

Om sorg, glede, savn, nyttige knuter og vafler.

i try to 1n

 

Det har vært litt stille på bloggen min en stund nå. Det er stille i Annehuset også. Guttenes farfar har gått bort og familien er samlet på Nordvestlandet. Når man er vant på å se noen man er glad i nesten hver dag, blir det veldig tomt og rart uten dem. På bursdagsplakaten min på personalrommet i barnehagen, har jeg en tegneseriestripe om en bestemor som blir tvangssendt til avvenningsklinikk for bestemødre fordi hun er for avhengig av barnebarnet. Jeg kjenner meg litt igjen i den.

Men jeg unner så inderlig vel den andre bestemora å få nyte dem nå i disse tunge dagene.

De siste ukene har virkelig vært several days attack me at once-dager. De har vært fulle av sorg, glede, spennende utfordringer, savn, sosialt samvær, gode venner, svært gode nyheter, stress, lange arbeidsdager, konfirmanter, speidere, kurs, bekymringer og mere glede…

Jeg prøver virkelig å ta en dag om gangen, men noen ganger har man lite man skulle ha sagt og har ikke annet valg enn å ta i mot det som kommer og innse at livet kan være litt humpete innimellom.

Men i dag er det onsdag.

Onsdager er gode dager.

På onsdagskvelder har jeg lave skuldre.

I kveld hadde jeg ingen små gutter på sykkel sammen med meg hjem i kveldsmørket etter speidermøtet og de fire kilometerne som lå foran meg føltes litt lange og tunge etter en lang dag. Jeg hadde litt å bære på og hadde kledd på meg en tett og ubehagelig regnbukse fordi jeg ikke rakk å dra hjemom etter jobb for å skifte og nødig ville ødelegge buksa mi med bållukt at vaffelrøre og sot og kvae. Jeg hadde nesten begynt å synes litt synd på meg selv der jeg gikk. Da kom  to helt andre syklister opp bak meg. Det var de to fine nitten-tyveåringene som hadde ledet speidermøtet sammen med meg. De har vært speiderne mine siden de var små, og jeg er oppriktig glad i dem. De stoppet og gikk av syklene og så spaserte vi hjemover sammen. Det var ikke helt det samme som å ha Ole Jakob der, men det var veldig hyggelig.

Jeg er heldig!

På speidermøtet i kveld var det bygging og vaffelsteking på programmet. Speiderne var i alle aldre. Noen har mye erfaring, noen mindre. Og så skjedde noe av dette som gjør at jeg har sånn tro på denne organisasjonen: Min ene, unge makker skulle hjelpe en gruppe konfirmantspeidere med et byggeprosjekt. Han har vær speider i ti år og jeg trodde han kunne sine knuter og surringer. Det kunne han ikke. Han kan mye om kvantefysikk, filosofi, Russisk grammatikk og Shel Silverstein og sånt, men tømmerstikk og dobbel halvstikk og kryssurringer og vinkelsurringer var det dårligere med. Ei av jentene på tretten, derimot, har stålkontroll på disse speiderferdighetene og hun er en dyktig instruktør. På leiren i sommer instruerte hun en far som aldri hadde pionert før og som deretter satte opp en flott portal. På onsdagsmøtene nå instruerer hun to jenter på seks og syv. I kveld ble hun tilkalt for å hjelpe nittenåringen. Sånn blir vi likeverdige som speidere. Vi har alle våre styrker og svakheter, men sammen får vi det til.

Jeg for min del er sterk på vaffelsteking.

Og hvem liker ikke å sitte sammen rundt et bål i høstmørket og spise bålvafler.

vafler_edited-1

 

For ordens skyld, og for eventuelle nye lesere: Dette er pionering:

IMG_20140805_161500

.

I kveld tar vi denne som nattasang.

Høstkveld. Om telefonselgere, konfirmanter, speidere og poesi.

enjoy

.

Telefonen ringer. Ukjent nummer. Men jeg har nettopp sendt ut en speidermail og det kan jo være en av foreldrene.

Det er det ikke. Det er en entusiastisk, ung søring:

Hei, er det Anne? Nei så hyggelig! Jeg ringer med gode nyheter til deg. Jeg skal ikke selge deg noe. Du har vel hørt om Firkløveren?

Fem minutter seinere ringer det igjen:

Hei? Ja, er det deg Anne? Nei, så hyggelig! Nå skal jeg bare skynde meg å si helt fort at jeg ikke skal selge deg noe eller mase om noe tigging. Jeg har faktisk en god nyhet til deg. Du er trukket ut blant 2000 andre til å vinne en elektrisk tannbørste (??!?!?!!)

Jeg har tannbørste.

Og jeg synes ikke det er så hyggelig. Mest fordi jeg ikke liker å være uhøflig. Og det er man nesten nødt til å være for å få disse hesblesende selgerne som ikke skal selge noe til å tie stille lenge nok til at man på en vennlig måte kan si takk, men nei takk. Det er jeg ikke interessert i. Men ha en fin kveld. Det som irriterer meg mest er at de lyver. Jeg tror ikke det finnes noe firma i hele verden som ansetter unge menn til å jobbe på kveldstid med å ringe til folk for å forære bort elektriske tannbørster. Det er jo fullstendig meningsløst. Og så plager deg meg at de bruker navnet mitt på en måte som indikerer at vi er gamle kjente.

Jeg sier beklager jeg er ikke interessert mens de snakker og legger på. Og så sitter jeg igjen med en litt vond smak i munnen. Det er ikke sånn jeg er oppdratt.

Jeg synes selgere skal si: Hei! Det er Per Olsen fra firmaet Hvite Tenner som ringer. Jeg selger elektriske tannbørster. Er det noe du er interessert i ? Det hadde vært mer realt.

.

Egentlig hadde jeg satt meg ned med kaffe og kryssord.

Det er høst. Jeg liker høsten. Jeg har tent levende lys i vinduet og på bordet og funnet fram musikken min. Kveldsmørket er tilbake og en varm ro er i ferd med å innta kroppen blandet med myk, mild sårhet. Slik er det alltid om høsten. Kanskje jeg til og med snart kan dikte igjen!

Telefonselgerne distraherte meg. Nå har jeg skrudd lyden på telefonen av og volumet på musikken opp.

Det har vært en lang dag. I kveld har vi hatt det første møtet med årets konfirmanter og deres foreldre. Vi har fordelt smågrupper og informert. Jeg skal ha en liten kunstgruppe og noen av konfirmantene skal følge speidergruppa. Det er alltid spennende å møte disse ungdommene som man skal ha mye med å gjøre i året som kommer. De virket som en flott gjeng og jeg gleder meg til å bli kjent med dem.

Før møtet skulle vi teste lyden. Min unge «kollega» blåste i mikrofonen. Det hørtes ut som bølger og vind og jeg tenkte umiddelbart på Robert Frost.

Spenn dere fast! Dette er et kraftfullt dikt:

Once by the Pacific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the light was spoken.

 

Sånn kan ikke jeg dikte. Ikke en gang om høsten.

.

Nå skal jeg finne fram bilder fra speiderleiren. I morgen kveld skal vi ha mimrekveld. Jeg må sortere litt, for på ca 95 % av mine leirbilder er det en helt spesiell liten gutt som er hovedmotivet.

20140807_211833
20140807_195819

20140807_170653

20140807_144511

20140805_201321

20140805_193457_1

Om asylpolitikk, muffins og grønnsaker.

Love

.

Noen ganger er det godt å komme alene hjem til Annehuset. Jeg har et lysende hjerte i vinduet på det lille spiserommet mitt. I det vinduet som er nærmest ytterdøra. Hjertet er nok egentlig ment som en juledekorasjon, men det er fint å komme hjem til hele året. Og spesielt nå som kveldene endelig begynner å bli myke og mørke igjen.

Jeg har levd alene i mange år nå. Jeg trives med det og jeg føler meg aldri ensom. Stille kvelder som denne, med musikk på øret og tid til å tenke, er viktige for meg.

Det har vært en rar uke. Når man jobber i barnehage i en liten by med et stort asylmottak, kommer man på innsiden av asylpolitikken. Politikerne diskuterer overordnede linjer. De må de selvfølgelig. Noen må bestemme hvem som får bli og hvem som må dra. Og noen må håndheve reglene. Mange av de familiene som ikke får bli, velger å reise ut med assistanse fra IOM (International Organization for Migration). Da får de både praktisk og økonomisk hjelp og får en litt enklere start når de kommer tilbake til hjemlandet. Men det er fremdeles ikke sånn at assistert retur nødvendigvis betyr frivillig retur. Noen velger bort dette alternativet og klorer seg fast selv om de har fått endelig avslag på sin søknad og vet at det betyr at politiet kommer i natt, eller i neste uke, eller om et par måneder eller et år. Hver kveld går familien til sengs og vet det. Likevel velger de dette alternativet, som også betyr at de må leve på et økonomisk minimum. Jeg tror ikke noen gjør det hvis de ikke har en grunn. I barnehagen handler det ikke om tall og statistikk og økonomi. Der handler det om at unger på alder med mine barnebarn, unger som er integrert og er en selvfølgelig del av venneflokken, plutselig ikke er der lenger. Når de reiser assistert får man vite det og kan i hvert fall samle sammen bilder og sende med tegninger og eiendeler. Når de hentes, får man beskjed i etterkant. Etter hvert blir man blir vant med det på en eller annen måte. Men det gjør fremdeles vondt hver gang. Og det gjør meg skamfull. Jeg tror ikke folk flykter til et iskaldt land langt mot nord for å leve i uvisshet hvis de har det helt greit der de kom fra. Jeg skulle ønske at vi som lever i rikdom og trygghet hadde hatt et større fokus på ungene i disse familiene. Jeg har ikke svar og løsninger. Jeg skulle bare ønske vi kunne finne en bedre måte å drifte denne kloden vår på.

Helga har hatt et helt annet fortegn. Den har vært fylt av glede og av folk jeg er glad i. Jeg har drukket vin med en god venninne, hatt en lang prat med den unge gitaristen som er ferdig i militæret, hatt besøk av den unge familien som kom spaserende fra Røde Kors- hytta med blåbærspann og blåbærblå hender og tenner og klær, spilt spill med to unge venner, hatt to fine barnebarn på overnatting, vært hos min ludovenninne og vært på Ole Jakobs butikk.

Den skal jeg fortelle mer om:

Ole Jakobs mamma liker å få ting til å vokse og gro. Spesielt ting som kan spises. I år har Ole Jakob også hatt sin egen lille grønnsakshage. I hele sommer har han planlagt butikk der han skulle selge grønnsaker, bær, blåbærmuffins og kaffe. I dag var det store dagen endelig her. Guttene sov hos meg og vi var tidlig oppe for å bake, skrive plakater og plukke solbær. Muffinsene ble veldig gode! Glasuren også. Og Ole Jakob hadde god greie på rimelige priser: Kaffe og Muffins kostet tjue kroner. Hvitløk kostet ti for en og tjue for fem. Det er en grei kvanumsrabatt. Butikkgutten dro hjem for å plukke grønnsaker, skrubbe dem og rigge butikk og kafé.

Store og små venner kom innom og salget gikk strykende. Men det var fremdeles varer igjen da jeg kom etter støttekontaktjobben. Jeg kjøpte hvitløk, løk, poteter, gulrøtter, rødbeter, vårløk, sukkererter, kaffe og muffins. Det ble 104 kroner til sammen. Ingen upris!

Den samlede inntekten ble 412 kroner. De havnet på sparegrisen. Han sparer til en traktor. Eller noe annet…

Da han skulle legge seg, holdt han på å sovne på badegulvet etter å ha kombinert avkledning og avansert yoga. Han var dødssliten og fullstendig lykkelig. Det var lillebror også, forresten. Vi leste om Tommy og Elefanten og så sang Alvin seg selv i søvn (ro, ro til fiskeskjær, mange fisker får vi der. En til bestemor og en til besta og en til mamma…), Ole Jakob måtte ha et eventyr for å finne roen. Det er spennende å være butikkmann.

Akkurat passe spennende for en femåring.

Han er en heldig femåring.

Jeg skulle ønske alle femåringer var like heldige.

IMG_20140824_092407

Muffinsproduksjon! Det er viktig å smake på røra. Den ble for øvrig bakt på speltmel. Halvparten av melka ble byttet ut med blåbæryoghurt og så var det masse deilige blåbær i dem.

IMG_20140824_105618

Glasuren ble laget av blåbær som vi presset gjennom en sikt, smør, eggehvite og melis. Den smakte veldig godt!

IMG_20140824_112603

Ole Jakob lagde plakater selv: BUTIK. MUFINS ÅG KAFE KÅSTER 20.  

IMG_20140824_112521

Solbær plukket vi i bestemors hage.

IMG_20140824_112356

Og så rakk vi å hvile litt med Jake og Sjørøverne før han skulle i gang med grønnsakene. Legg merke til den fine T- skjorta med speidermotiv.

142408_2211

Ole Jakob hadde dyrket kule gulrøtter i ulike farger og fasonger. Aldeles økologisk!

142408_2210

Og poteter, fenikkel, rødbeter, løk, hvitløk, sukkererter… Ting vokser ikke så fort her i nord og avlingene blir ikke så store. Men det er ikke kvantiteten det kommer an på.

but

Bestemor kom litt seint, men det var enda noen varer igjen.

bu

 

Om Goethe, nyheter, musikk, poesi og photoshop. Og en stor takk!

goethe ny23_edited-1

Bare så det er sagt, sånn helt til å begynne med: Jeg har hatt en strålende dag. Jeg savner ungene, men bortsett fra det, en strålende dag.

Det var bare det at jeg ville ha med meg nyhetene.

ABC nyheter kunne i kveld blant annet by på artikler om: Sport, Syria, Teknologi, Terror, Tester, Tippeligaen, Trafikkulykke, Trening, Ukraina og Verden …

Og da er det at jeg trenger denne. Eller denne.

Eller noe sånt som dette:

Once by the Pasific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the Light was spoken.

Robert Frost

.

Bare for å stålsette meg litt før jeg begynner å lese.

Og så har jeg sett på Fødeavdelingen. Det hjelper også, av en eller annen merkelig grunn.

Det er kanskje en idé å finne en annen nyhetskilde…

,

Noen ganger vil man ikke vite hva som skjer der ute i verden. Noen ganger har man lyst til å krype opp i sofaen med en kopp kaffe og et godt kryssord og ikke tenke på noe annet enn Rolf Hansens finurlige ord. Dere vet, sånne som raggsokkelskerfavorittårstid og tverrfløytesolistkollega.

I en vanskelig verden er godt at det finnes folk som skriver dikt og bøker for oss andre og lager musikk og kryssord. Og filmer om trollmenn og drager og detektiver og den store kjærligheten.

Jeg tenker ofte på om de skjønner det? Hvor mye de betyr i vanlige menneskers liv?

For de fleste av oss trenger noe å balansere og fylle ut hverdagene og realitetene med. Noe som hjelper oss til dypere forståelse eller til glemsel og adspredelse.

Eller begge deler.

Det gjør i hvert fall jeg.

Så nok en gang: Takk! Fra dypet av mitt hjerte; takk. Til Rolf og Greg og Neil og Robin og Pål og Robert og Inger og Joanne og John Ronald Reuel og Tim og Peter og alle dere andre som bidrar til å gjøre livet mangfoldig og fargerikt.

Og fullstendig utholdelig også når det røyner på litt.

 

Og så kan man selvfølgelig leke litt med photoshop:

spli

hus

hus2

hus5
hus79
husp

Jeg vet ikke hvem som fant opp photoshop. Men takk til deg også.

 

Om, speidere, barnebarn, musikk, telefoner og en vandring langs fjorden.

every man y

Livet er merkelig. Dagene er en blanding av frykt, uforbeholden glede, savn, travelhet, håp og små frustrasjoner.

Sånn er det.

Jeg har fått meg ny telefon. Det er traumatiske greier. Jeg takler ikke endringer så veldig godt. Jeg bestakk min datter med quiche for å få hjelp til å aktivere sim-kort og få Ruzzle og Spotify og WordPress og Gmail og alle andre nødvendige ting til å fungere. Bakgrunnsbilder og lyder og denslags som må til for at telefonen skal føles som min, klarer jeg selv.

Det tok en times tid med forhøyet puls.

Min datter blir lettere frustrert : «Mamma, nå gjør du deg dum», sier hun da. Og vrenger øyenbrynene. Eller. «Nå høres du ut som mormor». Min mor pleide å unngå ting hun ikke hadde lyst til å lære eller gjøre ved å si at hun «ikke hadde forstand» på det. Jeg vet at jeg høres ut som min mor når jeg skal sette meg inn i ting som er vanskelige for meg og som jeg ikke synes er så altfor interessante.

Jeg forstår min mor nå.

En amerikaner ved navn Tom Wilson skal ha sagt:

«Wisdom doesn’t necessarily come with age. Sometimes age just shows up all by itself.»

Heldigvis hadde jeg is. Min kjære datter er glad i is.

.

Jeg er en barnebarnløs bestemor om dagen og det er tomt og kjedelig. En hel uke hadde jeg tre. Nå er Annamora sammen med lillesøster og mamma og for litt siden tikket det inn en mail med en liten film av en svømmende jente. Jeg er så heldig som får dele disse øyeblikkene.

Guttene er på Tustna med pappa. De bader også. Jeg holdes oppdatert med bilder på instagram.

Da mine barn var små, måtte jeg spinke og spare litt på en 24- bilders film, så sende inn filmen og vente et par uker på å få bildene. Som regel var maks halvparten av dem gode og noen ganger ble filmen, eller bildene borte i posten eller hos fotofirmaet. Så måtte man bestemme seg for hvilke bilder som egnet seg for kopiering og distribusjon og sende inn negativene for så å vente i spenning i  nye fjorten dager på å få dem i postkassa. Og måtte man vente på å få ånden over seg til å skrive brev til besteforeldre og tanter og andre som gjerne vill se hvor store ungene var blitt. Det tok gjerne et par uker det også.

Noen teknologiske framskritt er utelukkende av det gode.

.

På onsdag kommer guttene hjem og på fredag drar jeg, storebror og mammaen på speiderleir.

Det blir fint.

Jeg håper bare at det lille landet mitt humper og går på sitt vanlige vis igjen innen det.

Jeg liker ikke når de slemme får ha overtaket. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg. Men jeg er bestemor og jeg blir bekymret. Jeg vil at ungene skal vokse opp i trygghet og fred.

Før vi drar på leir, skal vi vaske speiderhytta. Sist ryddet vi, jeg og de tre fine jentene i Candygirl-patruljen. Jentene fikk blod på tann. Så nå har jeg kjøpt inn beskyttelsesdrakter og støvmasker og bøtter og grønnsåpe. Hytta bærer nemlig fremdeles preg av smågnageråret for et par år siden. Og ellers sånn helt generelt av at den ikke har vært i bruk på en stund. (Det skyldes kommunale forviklinger som jeg kan fortelle om en annen gang. Det er en svært lang historie som foreløpig er uten slutt.)

Jeg skal bringe før– og etter– bilder.

Det blir på onsdag.

.

Det er sommer i Vadsø og helga har vært fin selv om jeg savner ungene.

I går drakk jeg champagne på verandaen hos en god venninne

I dag har min ludovenninne og jeg vært på vår vanlige vandring langs fjorden. Da fikke jeg testet ut mitt nye mobilkamera. Årsaken til et ellers litt unødvendig telefonbytte var nemlig at linsa på det gamle var matt og oppripet etter at mobilen har delt husrom i veska mi med nøkler og lekebiler og fine steiner som Alvin har plukket til meg på vei til speidermøter.

Til den nye har jeg heklet en sokk. Den er ikke så elegant, men det gjør nytten.

 

IMG_20140727_204151

Min kjære ludovenninne og turkamerat.

IMG_20140727_203859

Under kaia.

IMG_20140727_203324

Gravemaskiner har sin egen skjønnhet. Alle kan ikke være roser.

IMG_20140727_202948

Gamle båtmotorer (eller hva det nå er), er også vakre på sitt vis.

IMG_20140727_202808

Og vinduer kan ha sjarm.

IMG_20140727_175622

Utsikt fra Bietilækaia.

IMG_20140727_162212

Og under igjen.

IMG_20140727_174804

Vadsøsommer!

IMG_20140727_161647

Motiv fra Bietilækaia.

IMG_20140727_161805

Dekorativ rust.

IMG_20140727_161943

Sjøbodene er vakrest fra sjøsiden der vind og vær har jobbet med finishen.

IMG_20140727_161454

Kaiene er vakrest fra undersiden.

gravemaskin

Og så den gravemaskina igjen. Det er første gang jeg har sett skjønnheter i en gravemaskin.

hus

Og til slutt det lille sjøhuset jeg har fotografert mange ganger. Jeg må benytte sjansen når det er fjæra sjø for å fotografere det fra denne vinkelen.

.

I dag har jeg hørt på musikk fra min ungdom igjen. Det er lenge siden denne har fått være med.

Previous Older Entries