Åttende desember, nesten i rute.

life has...

.

Se der! Jeg er i gang med dagens innlegg før midnatt.

I dag fyller en helt spesiell liten gutt fire år. Han sover nok søtt nå. Jeg håper han hadde en fin dag.

Min dag har vært full av overraskelser. Det har vært en av disse dagene da ingen ting blir som man har planlagt, men som er ganske fine likevel.

Og så har jeg laget kjøttrull til jul. En husmorjulestriting kan krysses av!

Jeg kommer dit, sakte men sikkert.

Den mest uventede tingen som skjedde i dag, fører til at jeg får en ganske lang arbeidsdag i morgen.

Så vi gjør det enkelt:

Lytt til denne og tolk den som du vil.

Og les dette:

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle den med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid.

Bare et lite livstegn helt på tampen av en veldig god dag.



goethevinter3

.

Det har blitt lenge mellom innleggene mine i det siste. Jeg har savnet å skrive og akkurat nå har jeg mye å skrive om. Jeg mangler bare kabelen som er nødvendig for at bildene som skulle illustrere teksten skal komme seg fra mobilen til pc-en. Så alt det jeg har lyst til å skrive om, får jeg skrive i morgen. Her er en liten smakebit.

Kvelden min er på vei inn i natta.

Det har vært en god dag og jeg har lyst til å holde fast ved den så lenge jeg kan. Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt trøtt i morgen tidlig.

.

I dag har jeg hatt gode samtaler som har gitt meg nye tanker.

Jeg funnet musikken min.

Og et godt dikt:

Where the sidewalk ends

There is a place where the sidewalk ends
and before the street begins,
and there the grass grows soft and white,
and there the sun burns crimson bright,
and there the moon-bird rests from his flight
to cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
and the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
we shall walk with a walk that is measured and slow
and watch where the chalk-white arrows go
to the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
and we’ll go where the chalk-white arrows go,
for the children, they mark, and the children, they know,
the place where the sidewalk ends.

Shel Silverstein

.

Jeg har til og med skrevet et selv:

Jeg vet ikke svarene.

Jeg trenger dem ikke heller.

Ikke akkurat nå i kveld.

Denne kvelden

vil jeg vie til

spørsmålene 

og alternativene

og det naive håpet.

.

Så da mangler vi et bilde.

Jeg liker dette. Det er blitt vinter i min lille by. Bildet er fra i fjor sommer.

.

a2

Om unger og kartlegging og bøker og spill. Og litt om kjærlighet.

Love

Guttene er tilbake fra reisa si og denne helga er det min tur til å nyte dem.

Vi er glad i hverandre alle tre og vi koser oss!

.

I mine fagkretser diskuterer vi kartlegging av barn. Vi har en rammeplan full av områder barn skal lære noe om og av hva som skal vektlegges. Det er ikke så rent lite. Nylig kom ordet danning også inn. Jeg liker det. Danning er noe annet og noe mer enn sosial kompetanse eller oppdragelse. Danning handler om utviklingen mot å bli et helt menneske med evne til å reflektere over sine egne verdier, holdninger, handlinger… Og så liker jeg at barns rett til medvirkning også er tydelig nedfelt i både loven og rammeplanen. Det skulle bare mangle. Det står i Barnekonvensjonen.

Men noen ganger suges vi voksne inn i behovet for å lære barna alt det med antall, rom og form, kunst og kreativitet, språk, filosofi, nærmiljø, etikk, teknikk… Dere uinnvidde kan lese selv her. Vi lager planer og dokumentasjon. Og så får vi det av og til for travelt til å ha tid til å bare være sammen med barna og se ting med deres øyne. Og så undervurderer vi dem kanskje.

Vektleggingen av ordene danning og barns medvirkning sier mye om synet på barn. Og det sier mye om at det viktigste vi som barnehage skal gi barna med på veien er umulig å kartlegge.

Men så vil vi gjerne kartlegge litt likevel. Vi vil sikre oss at de barna som har litt større utfordringer enn andre på enkelte områder, får hjelp og støtte. Ikke for at alle skal bli like, men for at alle skal få utnyttet sitt individuelle potensiale så godt som mulig.

Jeg har bare til gode å se et kartleggingssystem som fungerer på den måten. Og som ikke får meg til å føle at jeg begår et etisk overtramp.

Her om dagen dukket det opp et gammelt ark på et møte. Det hadde overskriften JEG KAN. Jeg tolket det som et ark man kunne sette seg ned sammen med en unge på Ole Jakobs alder og fylle ut. Ole Jakob var med på å være prøvekanin. Vi har gjort sånt før og han er ganske trygg på at han kan det aller meste av det han selv synes han bør kunne. Punktene på arket var sånt som: Rime, skrive navnet mitt, gå på do selv, kle på meg, klippe, perle, vite hva en sirkel og en trekant er, hoppe, hinke, klatre, åle, vite forskjell på tung og lett og over og under, sortere, beskrive ting, konsentrere meg, bruke datamus, navn på ukedager…

Nederst i hjørnet var det gjort plass til tre stakkars spørsmål av typen jeg liker.

Ole Jakob liker ikke å danse og han kan ikke klappe navnet sitt. Og så går det litt i surr med ukedagene. Ellers var vi helt enig om at han kunne alt det andre på arket.

Han var fornøyd.

Det var jeg også.

Med Ole Jakob. Ikke med arket.

Og jeg tror ikke vi gidder å øve på å klappe navnet. Han synes det er morsommere å øve på å hinke.

.

Så vi spilte tre omganger UNO i stedet. Det ble to-null til Ole Jakob. Og jeg ble ikke sur.

Da vi hadde pakket bort spillet, kom Ole Jakob med et ark og en blyant. Nå skal æ spørre dæ, bestemor:

Er du sterkere enn Hulken? Kan du se en bie uten briller hvis bien er i Kirkenes? Kan du klatre i trær? Kan du ligge opp ned? Kan du spille spill uten å bli lei deg når du taper? (Han sa lei deg, ikke sur. Det fikk meg til å tenke litt…), Kan du sy noe med en gammel symaskin? Liker du å gå på ski? Kan du lage honning? Kan du turne? Kan du hinke? kan du tulle?

Jeg kom ikke så godt ut på den kartleggingen. Jeg kan tulle. Og jeg kan tape i spill nesten helt uten å bli lei meg. Ellers sto det ikke så bra til.

Etter all kartleggingen hadde vi en lang lesestund i senga sammen med lillebror. Vi leste fra en bok av Neil Gaiman som heter Heldigvis hadde jeg melka. Det er en sprudlende og vrøvlete bok om en pappa som skal ut for å kjøpe melk, bruker litt lang tid og kommer hjem til barna sine med litt av en historie. Ole Jakob lyttet intenst. Alvin turnet. Alvin er nemlig veldig flink til å turne når han skal sove.

Så var vi klare for et nytt spill. Det heter Kaleidos og går ut på å finne ting på bilder som begynner på en spesiell bokstav. Det er egentlig et spill for eldre barn, men vi bare endret litt på reglene. Her var vi jevngode, Ole Jakob og jeg. Bare at han var mer kreativ. Da han ikke fant flere ting på I, sa han: Fiskene er jo i veska. Det blir i, bestemor. Ja visst blir det det!

Da Ole Jakob skulle legge seg, hadde Alvin sovnet. Ole Jakob strøk lillebroren sin over kinnet og kysset han på panna. Han er mykere når han sover, sa han med litt skjelvende stemme.

Ole Jakob er også myk når han sover.

Nå er de lys våkne begge to og ser på barne-tv i pysj mens jeg skriver. Etterpå skal vi sykle til byen og til museet der det skal være konsert og kafé i dag.

.

Det er blitt høst ute og det har styrtregnet hele natt.

Men nå lysner det.

Og vi skal ha en fin dag, guttene og jeg.

Helt uten kartlegging!

Jeg skal bare føye til et punkt på arket for femåringer: Kan lage kartleggingsverktøy for bestemødre.

.

ark

 

 

Om, speidere, barnebarn, musikk, telefoner og en vandring langs fjorden.

every man y

Livet er merkelig. Dagene er en blanding av frykt, uforbeholden glede, savn, travelhet, håp og små frustrasjoner.

Sånn er det.

Jeg har fått meg ny telefon. Det er traumatiske greier. Jeg takler ikke endringer så veldig godt. Jeg bestakk min datter med quiche for å få hjelp til å aktivere sim-kort og få Ruzzle og Spotify og WordPress og Gmail og alle andre nødvendige ting til å fungere. Bakgrunnsbilder og lyder og denslags som må til for at telefonen skal føles som min, klarer jeg selv.

Det tok en times tid med forhøyet puls.

Min datter blir lettere frustrert : «Mamma, nå gjør du deg dum», sier hun da. Og vrenger øyenbrynene. Eller. «Nå høres du ut som mormor». Min mor pleide å unngå ting hun ikke hadde lyst til å lære eller gjøre ved å si at hun «ikke hadde forstand» på det. Jeg vet at jeg høres ut som min mor når jeg skal sette meg inn i ting som er vanskelige for meg og som jeg ikke synes er så altfor interessante.

Jeg forstår min mor nå.

En amerikaner ved navn Tom Wilson skal ha sagt:

«Wisdom doesn’t necessarily come with age. Sometimes age just shows up all by itself.»

Heldigvis hadde jeg is. Min kjære datter er glad i is.

.

Jeg er en barnebarnløs bestemor om dagen og det er tomt og kjedelig. En hel uke hadde jeg tre. Nå er Annamora sammen med lillesøster og mamma og for litt siden tikket det inn en mail med en liten film av en svømmende jente. Jeg er så heldig som får dele disse øyeblikkene.

Guttene er på Tustna med pappa. De bader også. Jeg holdes oppdatert med bilder på instagram.

Da mine barn var små, måtte jeg spinke og spare litt på en 24- bilders film, så sende inn filmen og vente et par uker på å få bildene. Som regel var maks halvparten av dem gode og noen ganger ble filmen, eller bildene borte i posten eller hos fotofirmaet. Så måtte man bestemme seg for hvilke bilder som egnet seg for kopiering og distribusjon og sende inn negativene for så å vente i spenning i  nye fjorten dager på å få dem i postkassa. Og måtte man vente på å få ånden over seg til å skrive brev til besteforeldre og tanter og andre som gjerne vill se hvor store ungene var blitt. Det tok gjerne et par uker det også.

Noen teknologiske framskritt er utelukkende av det gode.

.

På onsdag kommer guttene hjem og på fredag drar jeg, storebror og mammaen på speiderleir.

Det blir fint.

Jeg håper bare at det lille landet mitt humper og går på sitt vanlige vis igjen innen det.

Jeg liker ikke når de slemme får ha overtaket. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg. Men jeg er bestemor og jeg blir bekymret. Jeg vil at ungene skal vokse opp i trygghet og fred.

Før vi drar på leir, skal vi vaske speiderhytta. Sist ryddet vi, jeg og de tre fine jentene i Candygirl-patruljen. Jentene fikk blod på tann. Så nå har jeg kjøpt inn beskyttelsesdrakter og støvmasker og bøtter og grønnsåpe. Hytta bærer nemlig fremdeles preg av smågnageråret for et par år siden. Og ellers sånn helt generelt av at den ikke har vært i bruk på en stund. (Det skyldes kommunale forviklinger som jeg kan fortelle om en annen gang. Det er en svært lang historie som foreløpig er uten slutt.)

Jeg skal bringe før– og etter– bilder.

Det blir på onsdag.

.

Det er sommer i Vadsø og helga har vært fin selv om jeg savner ungene.

I går drakk jeg champagne på verandaen hos en god venninne

I dag har min ludovenninne og jeg vært på vår vanlige vandring langs fjorden. Da fikke jeg testet ut mitt nye mobilkamera. Årsaken til et ellers litt unødvendig telefonbytte var nemlig at linsa på det gamle var matt og oppripet etter at mobilen har delt husrom i veska mi med nøkler og lekebiler og fine steiner som Alvin har plukket til meg på vei til speidermøter.

Til den nye har jeg heklet en sokk. Den er ikke så elegant, men det gjør nytten.

 

IMG_20140727_204151

Min kjære ludovenninne og turkamerat.

IMG_20140727_203859

Under kaia.

IMG_20140727_203324

Gravemaskiner har sin egen skjønnhet. Alle kan ikke være roser.

IMG_20140727_202948

Gamle båtmotorer (eller hva det nå er), er også vakre på sitt vis.

IMG_20140727_202808

Og vinduer kan ha sjarm.

IMG_20140727_175622

Utsikt fra Bietilækaia.

IMG_20140727_162212

Og under igjen.

IMG_20140727_174804

Vadsøsommer!

IMG_20140727_161647

Motiv fra Bietilækaia.

IMG_20140727_161805

Dekorativ rust.

IMG_20140727_161943

Sjøbodene er vakrest fra sjøsiden der vind og vær har jobbet med finishen.

IMG_20140727_161454

Kaiene er vakrest fra undersiden.

gravemaskin

Og så den gravemaskina igjen. Det er første gang jeg har sett skjønnheter i en gravemaskin.

hus

Og til slutt det lille sjøhuset jeg har fotografert mange ganger. Jeg må benytte sjansen når det er fjæra sjø for å fotografere det fra denne vinkelen.

.

I dag har jeg hørt på musikk fra min ungdom igjen. Det er lenge siden denne har fått være med.

Om tulipaner og roser og femåringer.

 

tanke 2

 

I morgen skal jeg på møte. Kloke pedagoghoder skal tenke høyt sammen. Og vi skal gjøre det til beste for de barna vi så overmodig har påtatt oss ansvar for. Tidlig innsats skal det handle om. Og vi skal snakke om observasjoner og kartlegging. Der er et viktig arbeid. For hvis vi oppdager de barna som sliter litt så tidlig som mulig og kan gi dem en best mulig oppfølging, har de mye større mulighet til å klare seg bra seinere i livet.

Vi skal gi tulipanen et så gunstig miljø at den blir så stor, vakker og velutviklet som den overhodet har muligheter for å bli, men den skal ikke tvinges til å bli en rose”, sa Frøbelhan som regnes som barnehagenes far. Det er både vakre og kloke ord. Og noe å filosofere over en sein kveldstime.

«Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling» sier Rammeplanen.

Samfunnet vil at barna skal vokse opp og bli gode medborgere. De skal være empatiske og sosiale og kreative og de skal være gode til å lese og skrive og regne. Og til å spille fotball- hvis de er gutter. De skal ha folkeskikk og bordskikk og høre etter når de voksne snakker. De skal verken mobbe eller mobbes og ha gode venner.

Jeg vil at barna skal vokse opp og være lykkelige. Akkurat sånn som de er. Men så er det kanskje sånn at det er lettere å være lykkelig hvis man passer sånn noenlunde inn?

Da mine egne barn var små, var jeg nyutdannet og i startgropa av mitt yrkesliv. Jeg leste alt jeg kom over av bøker og artikler om pedagogikk. (Det gjør jeg forresten fremdeles). Jeg trodde jeg hadde forstått ganske mye og at jeg skulle bli en glitrende mor. Det ble jeg ikke. For unger i barnehagen og unger hjemme er ikke det samme. Sånn er det.

Det er tredve år siden jeg tok utdanningen min. Siden den gang har jeg møtt mange barn og lest tusenvis av sider skrevet av kloke menn og kvinner som kan- og mener noe om barn. Og så er jeg blitt bestemor. Det viktigste alle disse erfaringene har lært meg, er at det ikke finnes noen svar og fasiter. Og at man aldri blir utlært.

Derfor er jeg så livredd for alle disse kartleggingene  og testene og nasjonale prøvene.Vi kan ikke og skal ikke kartlegge barn på leting etter avvik som skal rettes opp for at de skal passe inn. Men vi må kunne jobben vår godt nok til å oppdage de barna som har problemer vi kan hjelpe dem med.

Det er bare det at alle kartleggingssystemene jeg har sett er så snevre. Solveig Østrem skriver klokt om dette her.

Jeg håper vi får en fin diskusjon i morgen.

Jeg har en liten gutt som sikkert hadde klart seg seg helt fint i en kartlegging. Han kan både telle og skrive bokstaver og sykle. Og han er snill mot andre og kan sitte nesten helt stille ved matbordet.

Men så kan han så mye, mye annet. Sånt som det aldri spørres etter i kartleggingsverktøy med rundinger man skal skravere  ulike farger.

Et kartleggingshjul som skulle ha favnet hele Ole Jakob, ville ha blitt et vakkert kunstverk i alle regnbuens farger.

Han kan nemlig:

pappa

Gå ganske langt når han har en god pappahånd og en vandringsstav å holde i.

ojIMG_20130710_164531

Og klatre på høye steiner.

sjørøver4

Tegne kule tegninger når han bare gidder.

IMG_20130825_175143

Sykle hele veien hjem fra speidermøter.

speiderkveld8

Klippe over tykke grener med greinsaks.

spikke

Og spikke med kniv.

tegner

Få blåfarge både på arket og hendene når han tegner.

trøtt_edited-1

trøtt3

trøtt2

Slappe av i alle mulige stillinger.

søndag16

Klatre inn gjennom vinduet på speiderhytta.

smør n
Sjekke om smøret er økologisk.

godgutt

 

Smile med hele ansiktet.

IMG_20130624_170014

Skrive navnet sitt i sanda.

søndag3

Dekke frokostbord med nok brødskiver til både seg og lillebror.

Jack

Være en like kjekk sjørøver som Johnny Depp.

hh2

Finne opp- og montere ny dørklokke til bestemor.


IMG_20140320_163829

Finne et uoppdaget fjell på vei hjem fra barnehagen.

jul5

Posere i juletrefestklærne enda han er lei.

jul4

Gi bestemor det blikket som gjør det umulig å si nei. Til noe som helst!

jul2

Bære ved.

hage

Og hjelpe til i hagen.

IMG_20130824_200315

Tape i UNO nesten uten å bli sur.


b15

Vasse i fjæra med sko på.

fri strek

Helt selv plukke ut det perfekte antrekket til bestemors vernissage og drikke brisbrus av glass med stett mens han ønsker seg alle bildene som Pia har malt.

v5

Sykle med lillebror.

blåbær_edited-1

Plukke blåbær.

kunst

Lage kule skiløpere.

blogg4

Fylle bestemor med glede.

blogg3

Gjøre yoga på julaften.

mmm m

Være hundre tusen millioner, over verdensrommet glad i mammaen sin.

loppemarked2

Kose seg med store, snille speiderjenter.

oj2

Gruble på mange ting.

eskeunge

Være opp ned.

kakao2

Nyte en stor kopp kakao og vite at vidunderlig er det rette ordet .

IMG_20140310_173711

IMG_20140310_173125

Nyte en Narnia -film.

IMG_20140502_192709

Finne opp nye leker og alt mulig annet.

Han kan si nei når han ikke vil ha kos og gjøre bestemor oppmerksom på at jeg er litt som Den Onde Greven når jeg ber han rydde rommet sitt. Han kan somle forferdelig når han skal kle på seg og rope veldig høyt. Og så kan han krype mykt og tett inntil meg og bli blank i øynene når han og jeg ser den gamle Peter Pan– filmen for syvende gang og kommer akkurat hit

Han kan mye annet også. Veldig mye. Hundre tusen millioner, over verdensrommet mye.

Måtte det han kan og det han er– og det alle barn i Norge kan og er, aldri bli mindre viktig enn det feltet som ikke kan skraveres til rett tid.

Joda, vi skal jobbe med tidlig innsats. Vi skal hjelpe tulipanen til å bli vakker og velutviklet. Men vi skal ikke tvinge den til å bli en rose.

 

 

Om glede, dovask, speiderliv og framtidsplaner.



juni2nn.

I ettermiddag var begge guttene med på speidermøte. Sky også, forresten. For han har egen speiderskjorte innkjøpt på leir i Danmark. De danske speiderskjortene er fine. Jeg vurderer å kjøpe meg en. Jeg er tross alt halvt dansk.

Sola skinte, bålet varmet og guttene koste seg sammen med speiderne. Ole Jakob kuttet tykke greiner av de sørgelige lauvmakkspiste bjørkene med greinsaks. (Det er faktisk veldig morsomt. Man føler seg skikkelig sterk!). Alvin grillet fiskekaker og gikk til toppen av bakken for å se ut over den flomstore Tomaselva.

Vi voksne fylte ut skjema om hva vi kan tenke oss å bidra med på landsleiren til sommeren. Jeg meldte meg på dovask. Det foregår i sekstiden om morgenen og medfører at man får førsteretten til en privat stund i et gullende rent lite plastavlukke. Jeg tror man må ha vært på leir for å skjønne hvilken glede det er. Dessuten får man en gratis dusj. Det er en enda større glede!

Alvin sovnet i vogna på veien hjem fra speiderhytta og ble varsomt lagt over i senga mi. Han lukter bål, men han får bade i morgen tidlig. Bållukt er en god lukt.

Ole Jakob syklet hele veien uten et eneste ord om at han var sliten. Han fikk være oppe en liten stund og kose seg med en saftis som gjorde godt etter den lange turen. Mens han spiste is, så vi på et program om en familie som bodde i en husbåt. Det var fint og lekkert og moderne. Ole Jakob liker interiør og fulgte interessert med. «Kanskje du skal bo i en husbåt når du blir voksen og får familie?» sa jeg. «Nehei!», sa han. «Jeg skal bo i hagen hos mamma og pappa med kona mi og ungene mine». «Tenk om kona di ikke vil det, da?» spurte jeg. «Tenk om hun vil bo i hagen hos sin mamma og pappa?». «Da får jeg heller få meg en mann», sa han. Og det kan jo selvfølgelig være en helt grei løsning det også.

.

speidere4

speidere

speidere 2

Om gaver. Og livet.

 

hjerte

.

Jeg er en gave livet en gang gav meg, synger Finn Kalvik.

Det er en utrolig vakker setning.

Ole Jakob har nettopp fylt fem. Han har fått mange gaver; biler, klær, spill, hobbypakke fra Øysteins blyant (veldig fin, forresten, anbefales!), lego, termos, grillspyd, vogn med bøtter og spader, prompepute (stor suksess i voksenselskapet!)…

Når man fyller fem, skal man få pakker. Man skal føle seg viktig og verdsatt. Og man skal ha lov nyte alle pakkene selv om man egentlig har ting nok fra før.

Når man han rundet femti, handler gaver om noe helt, helt annet. Det handler om gode dager og om mennesker man er glad i. Og det handler om å sette pris på den livserfaringen man har opparbeidet gjennom de dagene som ikke var bare lette og gode.

Det handler om evnen til å nyte musikk og poesi og litteratur og kryssord og våte vandringer i kaldt høstregn.

Det handler om å lære å godta seg selv som man er.

Og det handler om å se at livet selv er en gave. Akkurat her og nå.

Denne dagen er en ekstra fin gave. Jeg nyter en lat morgen med dumme ting på tv og et langt fra dumt kryssord fra Rolf Hansen. Og kaffe! Jeg kjøpte deilig julekaffe på salg i går. Holdbarhetsdatoen gikk ut før neste jul og dermed var prisen drastisk redusert.

Og musikk. Jeg begriper ikke hvorfor denne gutten ikke er verdensberømt!

Seinere i dag får jeg besøk av noen av de menneskene som er de største gavene i livet mitt.

Jeg er en gavet livet en gang gav meg.

Tusen takk!

 

Previous Older Entries