Tiende desember var en onsdag. Om speidere, kokosmakroner, god suppe, kunst, musikk og kanskje litt om engler.

10

.

Jeg liker onsdager!

Dette ble en av disse dagene som får meg til å tenke på engler. Jeg tror ikke på engler. Jeg tror i hvert fall ikke jeg tror på engler. Jeg er ganske sikker på det. Men jeg tror nok at jeg tror på Gud. Sånn stort sett. Og så er det sånn at av og til når oppgavene virker litt store, så kommer det hjelp i uventet og gledelig form. Om det er engler eller Gud eller tilfeldigheter eller bare det at noen vet at de kan gjøre en forskjell jeg ikke. Kanskje er det bare et spørsmål om hvordan man ser det…

Onsdagen min bar preg av at tirsdagen hadde vært lang. Tirsdagen var fin, det var ikke det, men da jeg kom hjem til Annehuset mitt utpå kvelden eller å ha vært på farta siden halv syv, var jeg sliten og utladet og sovnet på sofaen. Når jeg sovner på sofaen altfor tidlig på kvelden, våkner jeg igjen kvart over to. Det slår aldri feil. Kvart over to er et håpløst tidspunkt å være våken på. Det er altfor seint og altfor for tidlig. Jeg er for trøtt til å gjøre, eller tenke, noe konstruktivt og for våken til å sove. Og når jeg endelig klarer å finne søvnen igjen, ringer vekkeklokka. Eller rettere sagt: Mobilen min begynner å spille en veldig myk og veldig irriterende melodi.

På jobb var det nissefest og møtedag og sånn i det hele tatt mye å tenke på.

Mellom jobb og speidermøte rakk jeg å koke en superenkel, men kjempegod suppe til guttene og meg selv. Den ble en variant av Ole Jakobs vanligsuppe:

Jeg kokte opp vann med et fedd finhakket hvitløk, en toppet teskje frisk, revet ingefær, litt hakket chili, et par finhakkede sjalottløk og en halv teskje maldonsalt. Mens dette kokte opp, delte jeg søtpotet, potet, blomkål og pastinakk i biter. Jeg puttet grønnsakene i kokevannet sammen med litt fullkornapasta og skar opp pølser av den typen som er uten skinn og inneholder litt ekstra mye kjøtt. Så lot jeg det hele koke til grønnsakene var møre. Dette ble en varmende og deilig suppe som både bestemor og ungene syntes om. Den tok rundt 15 minutter å lage!

Jeg hadde store ambisjoner for speidermøtet. Vi skulle bake og vi skulle lage ferdig julekrybbekunsten. Vi holder nemlig på med julemerket. Speiderne er flinke og supergreie, men det blir mye rot og mye å holde styr på og denne gangen var de andre speiderlederne forhindret fra å komme. Jeg var litt sliten og litt spent. Jeg tok taxi ned med guttene, for det blåste friskt ute. Da vi kom fram, sto speiderne på trappa og ventet. Og blant dem var en av Rover-jentene som til vanlig er ute i verden og studerer. Jeg ble så glad!

Og så ble alt bare fint! Kakene ble nydelige og bildene vakre.

Her kommer oppskrift på de beste kokosmakronene jeg noen gang har smakt. Nå vet jeg ikke om det er oppskriften, eller mine unge speidere som skal ha æren, men disse kakene var sprø utvendig og mye innvendig og akkurat passe søte.

Oppskriften er slik: 2 egg, 125 gram sukker, 300 gram kokosmasse, 50 gram smeltet, avkjølt smør (vi brukte «ekte» smør), 1 ss hvetemel, 1/2 ts bakepulver.

Lag eggedosis av sukker og egg, rør inn alt det andre. Lag kaker med to skjeer og stek på 200 grader til de blir gyldne (ca 10 minutter). Bruk bakepapir! Ungene lagde kakene litt større enn jeg vanligvis gjør og det kan hende det var derfor de ble så saftige og gode! Jeg skal bake dobbel porsjon selv.

Vi pyntet pepperkaker også. Det var noe Alvin likte. Han satte seg godt til rette midt oppå bordet og jobbet konsentrert. Etterpå, da alle var gått hjem og bestemor ryddet de siste restene av rot på kjøkkenet, var det nok ting som tydet på at enkelte hadde fått litt for mye sukker.

Men altså:

Speidere er helt OK.

Og onsdager er mine favorittdager.

.

speider

IMG_20141210_182935

IMG_20141210_182423

IMG_20141210_182725

IMG_20141210_192212

IMG_20141210_192315

IMG_20141210_192410

IMG_20141210_190531

IMG_20141210_191419

ssss

IMG_20141211_205847

 

Vi tar en liten julesang for onsdagen også. Kanskje den aller, aller fineste.

Åttende desember, nesten i rute.

life has...

.

Se der! Jeg er i gang med dagens innlegg før midnatt.

I dag fyller en helt spesiell liten gutt fire år. Han sover nok søtt nå. Jeg håper han hadde en fin dag.

Min dag har vært full av overraskelser. Det har vært en av disse dagene da ingen ting blir som man har planlagt, men som er ganske fine likevel.

Og så har jeg laget kjøttrull til jul. En husmorjulestriting kan krysses av!

Jeg kommer dit, sakte men sikkert.

Den mest uventede tingen som skjedde i dag, fører til at jeg får en ganske lang arbeidsdag i morgen.

Så vi gjør det enkelt:

Lytt til denne og tolk den som du vil.

Og les dette:

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle den med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid.

Bare et lite livstegn helt på tampen av en veldig god dag.



goethevinter3

.

Det har blitt lenge mellom innleggene mine i det siste. Jeg har savnet å skrive og akkurat nå har jeg mye å skrive om. Jeg mangler bare kabelen som er nødvendig for at bildene som skulle illustrere teksten skal komme seg fra mobilen til pc-en. Så alt det jeg har lyst til å skrive om, får jeg skrive i morgen. Her er en liten smakebit.

Kvelden min er på vei inn i natta.

Det har vært en god dag og jeg har lyst til å holde fast ved den så lenge jeg kan. Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt trøtt i morgen tidlig.

.

I dag har jeg hatt gode samtaler som har gitt meg nye tanker.

Jeg funnet musikken min.

Og et godt dikt:

Where the sidewalk ends

There is a place where the sidewalk ends
and before the street begins,
and there the grass grows soft and white,
and there the sun burns crimson bright,
and there the moon-bird rests from his flight
to cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
and the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
we shall walk with a walk that is measured and slow
and watch where the chalk-white arrows go
to the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
and we’ll go where the chalk-white arrows go,
for the children, they mark, and the children, they know,
the place where the sidewalk ends.

Shel Silverstein

.

Jeg har til og med skrevet et selv:

Jeg vet ikke svarene.

Jeg trenger dem ikke heller.

Ikke akkurat nå i kveld.

Denne kvelden

vil jeg vie til

spørsmålene 

og alternativene

og det naive håpet.

.

Så da mangler vi et bilde.

Jeg liker dette. Det er blitt vinter i min lille by. Bildet er fra i fjor sommer.

.

a2

Tirsdager er helt ok! Og om skumle ulver, modige guder, slitne nisser, kunst og en vakker sang.

the most,

I går var jeg litt sliten. I dag har gjort noen gode prioriteringer og har gjort det som var viktigst å gjøre. Da føles det mye bedre. Juletreet kan stå en dag eller to til… Nissene også. Selv om mange av dem strengt tatt ikke står lenger. Eller sitter for den saks skyld, men mere ligger litt strødd utover etter siste besøk fra en liten toåring. De ser ut som de trenger er lang ferie etter en alt for travel jul.

.

nisser,

Tirsdager er helt ok.

Det finnes ingen sanger og sitater om tirsdager tror jeg. Ikke noe poesi heller. Med unntak av diktet om mandagsbarn og alt det der, da (tirsdagsbarn blir lett på tå… Jeg vet ikke hvilken ukedag jeg er født på, men jeg er neppe noe tirsdagsbarn). Jeg burde nok dikte et tirsdagsdikt en gang. Jeg må tenke litt på det. Et tirsdagshaiku kanskje?

Tirsdagen har navn etter den norrøne guden Ty. Ty var et råskinn! Det var han som overlistet Fenrisulven. Ulven kunne ikke holdes av noen lenke, men til slutt smidde alvene lenken Gleipne som var tynn, men sterkere enn alle andre lenker. Den ble smidd av fiskens pust, kvinneskjegg, fuglens spytt, fjellets røtter, lyden av kattepoter og bjørnens sener. Alvene må ha brukt alt de kunne finne, for dette er jo materiale som er vanskelig å få tak i nå til dags. Da lenka var smidd, var problemet å få lagt den om halsen på den fryktinngydende ulven. Ulven forlangte at hvis den  skulle få en lenke rundt halsen, så måtte noen putte hånda inn i kjeften hans. Ty var en modig kar og meldte seg til oppgaven. Ulven beit og Ty mistet hånda. Men lenka holdt og så stakk de et sverd inn i ulvegapet med spissen opp så den aldri kunne bite mer. Sikkelet til ulven ble til en hel elv hvis jeg husker historien riktig.

Her burde det være rikelig med inspirasjon til poesi!

.

Min tirsdag har ikke inneholdt så mye dramatikk bortsett fra at jeg nesten forsov meg i dag. Jeg, som alltid våkner klokka seks, bråvåknet i åttetiden og fikk en litt vel hektisk start på dagen. Jeg må kanskje prøve å komme meg litt tidligere i seng i kveld.

.

Ole Jakob har også hatt en fin dag. I barnehagen i dag var han med på å lage et stort, fint kunstverk med vintermotiv. Her er hans figur, en skiløper på full fart ned en bakke. Jeg synes den er fabelaktig fin!

.

kunst.

Det har snødd tett i dag.

Da passer denne. Dette er poesi på et høyt plan.

Om Finland, mat, dans, kunst, spøkelser og YouTube.

bær praha

.

Den er den 7. i dag. Jeg vet det. Denne kalenderen min går litt hakkete. Igår kveld hadde jeg to veldig våkne gutter på besøk (lillebror sovnet i bilen hjem fra barnehagen) og da var det hyggeligere å kose seg med dem enn å skrive.

Men 6. desember var også en fin kalendergave.

Da lillebror endelig var i seng etter at vi hadde sunget Bæ, Bæ lille Lam for han 14 ganger (to par strømper til bitte lille Alvin-bror), skiftet bleie en gang til og funnet fram Lollo, diktet Ole Jakob og jeg et eventyr om en kattunge og noen skumle spøkelser. Da blir han nesten litt redd helt på ekte. «Ikke fortell skummelt, da bestemor!» Og så så vi på et YouTube -klipp fra en dansk dropsfabrikk. Ole Jakob kom nemlig på at han aldri hadde vært på en fabrikk og ikke hadde sett en heller. Dette er kanskje ikke noen vanlig fabrikk, men det var morsomt å se dropsene bli til. Jeg sa ikke til Ole Jakob hva det skulle bli og han gjettet på mye rart før dropsene endelig kom trillende.

Etterpå ville Ole Jakob se på noen som danset og jeg fant fram Eirik Søftelands showdans fra finalen i «Skal vi Danse».  Og så sa jeg at Ole Jakob kanskje kunne bli like flink til å danse når han blir stor.Ole Jakob er stolt av det lange håret sitt (jeg er også lit svak for langt hår på gutter) og la med engang merke til at denne flinke artisten hadde enda lengre hår enn han. Han så alvorlig på og så ble han rød og blank på øynene. «Gråter du?» spurte jeg. «Neida», sa han, «Men det var artig. Så flink kommer æ nok aldri til å bli, men æ lover å prøve. Kan vi se på en gang til?». Etterpå måtte vi noen Idol-klipp også av den samme gutten med det lange håret. Han er flink! Jeg har ikke fulgt med på Idol på mange, mange år, men i år ar jeg kanskje gått glipp av noe.

YouTube- klipp er morsommere når man kan dele dem med barnebarn.

I går var det Finlands uavhengighetsdag. For oss er Finland er svært nært naboland og en stor del av byens befolkning er av finsk avstamning (les mer om dette her), derfor blir denne dagen alltid markert i barnehagene. Vi lager lykter, synger finske barnesanger, ser Mummifilm og spise finskinspirert mat. I går sto en god fiskesuppe på menyen. Til dem bakte jeg «finsk rugbød«. Jeg har bakt disse i årevis og har mistet oppskriften, så det blir forskjellige fra gang til gang, men det er omtrent slik: Jeg lager deigen av grov sammalt rug, siktet rug, sammalt spelt og siktet hetemel, cirka like mye av hver sort. Som deigvæske skal det være kulturmelk eller kefir. Tilsett gjær, litt salt, en klype sukker og en ss olivenoljeolje. Og så det viktigste av alt: Karve! Karve er ikke sterkt men smaker mye, så ikke overdriv. En liten tesje er nok til en porsjon bakt på en kilo mel. La deigen heve godt. Trykk så ut flate, runde kaker, ca to cm tykke. Jeg gjør plass til tre på bakebrettet, da blir de passe store. Stikk så ut hull i midten med et lite glass og prikk kakene med gaffel. Etterhev og stek på 225 gradet til de er gyldne (15-20 minutter). Brødet deles i «kakebiter» og skjæres så over som et rundstykke. Ungene i barnehagen elsket brødet og det skal definitivt bakes oftere heretter. Det smakte veldig godt til suppe, men er også et utmeket matpakkebrød. Det er spesielt godt med brunost på, synes jeg.

Et annet, typisk finsk (eller rettere sagt, karelsk) bakverk er Karelske Piroger. Det har jeg oppskrift på:

Ingredienser
3 dl rugmel
2 dl hvetemel
1,5 tsk salt
50 g margarin
2 dl vann
risgrøt /kokt ris

Bland mel, salt og margarin. Tilsett vann og kna til en deig. Rull deigen til en pølse og del i ca 20 små boller. Kjevle bollene helt tynt. Legg ris/risgrøt i midten av hver leiv. Brett deigen inn og form til med fingertuppene (se bildet). Stek på 275-300 grader i ti minutter. Pensle med smørvann mens de er varme. Server dem som de er, eller med hakket egg blandet med smør. De er kjempeenkle å bake og smaker nydelig. De kan serveres til lunsj eller kvelds og smaker godt til te.

.

.

Vi må ha en julesang i dag også. Eller to.

Denne er med fordi den er finsk og ganske søt.

Denne er med fordi den er veldig vakker. Veldig!!

,

Og så litt kunst. Ole Jakob tegnet en katt på et ark. Jeg tok bilde av den med mobilen og åpnet bildet i photoshop så han kunne leke videre med det der.

.

katten2

katten,

Bildet øverst på siden er tatt i Praha og har ingen ting med Finland å gjøre, men det blå og hvite minnet meg om det finske flagget.

God morgen!

noen ganger leker livet snø.

.

Jeg har hatt guttene her et par netter denne uka. Da starter den nye dagen med at Ole Jakob roper «er det mooooorrrrrrrraaaa?» Og så sitter vi tett sammen i sofaen og ser Jake og Sjørøverne.

I dag er jeg alene. Det er ikke like koselig, men det er fint det også.

Det er godt å få en rolig start på dagen og reflektere litt. 

Det har skjedd triste ting i den lille byen min. En ulykke har rammet to familer hardt. Det er i det hele tatt veldig mye vondt og vanskelig  i nyhetene om dagen. Det går ikke an å ikke ta dem inn over seg. Det handler om mennesker og man blir berørt. Man blir sint, frustrert, trist og redd. Sånn må det være, tror jeg. Ellers kan man ikke være et helt menneske.

Men i går brukte jeg for mye tid på makroer. Og på å bekymre meg over ting som ikke var noe å bekymre seg over. Derfor rakk jeg ikke helt å ta inn over meg de mange svært hyggelige tingene gårdagen hadde å by på for meg.

Nå har jeg drysset dem i morgenkaffen og rørt godt rundt. Og så nyter jeg dem mens musikken fyller rommet.

Og kjenner at balansen gjenopprettes.

Livet er som sebraen. Ikke svart med hvite striper, eller hvitt med svarte striper. Det bare er. Og akkurat nå er det vedig, veldig godt.

God morgen, november! Om loppemarked, snø, musikk og poesi

ny kaffe

,

Oktober har takket for seg. Hun lot til å gjennomgå en alvorlig identitetskrise i år, så det er kanskje greit at hun hviler seg nå og får samlet seg litt før hun skal i ilden igjen neste år.

November starter forholdsvis selvsikkert med kuldegrader og vindstille. Et mykt snølag er i ferd med å legge seg beskyttende over de harde og skitne sporene etter hvit nedbør fra  oktober.

Det er litt sånn julestemningvær!

Det har -som vanlig- vært en hektisk uke. I ettermiddag og kveld skal jeg, for første gang denne uka, ingen verdens ting som jeg vet om eller må. Det kommer sannsyligvis til å føre til at jeg sovner på sofaen…

Morgendagen, derimot, har jeg store planer for! Da skal speiderne ha loppemarked. Loppemarked er hektisk. Men ungene liker seg i selgerrollen, så vi voksne har god anledning til drikke kaffe og kose oss.

.

Det skal jeg forresten gjøre i ti minutte til nå også, før jeg må på jobb. Drikke kaffe og kose meg, altså!

Og så skal jeg høre på denne som er uendelig vakker!

Og kanskje skrive et dikt? Hvis det er gjort på ti minutter?

,

Om å dikte om store ting på ti minutter

Et bitte lite morgendikt

hvisker meg i øret.

Jeg vil handle om de store tingene i livet:

Om kaffe

og snø og musikk.

Og om mennesker.

Om gode mennesker.

Du vet, de som gjør så godt de kan

og prøver

også når det er vanskelig.

.

Man kan ikke dikte

om de store tingene i livet

på ti minutter

svarer jeg.

,

Men når jeg stiller opp ordene

på denne måten

ser det ut som et dikt.

.

Og hvis det til og med rimer litt?

Snøen daler

snøfnugg maler

alt det skitne hvitt.

Kaffen varmer

mine tarmer

og mitt sinn?

,

Ok.

Kankje ikke rim.

Det er ikke min styrke.

(Og tarm har aldri vært et ord som passer i poesi.)

.

Kanskje heller noe sånt:

Morgenkaffe i november:

Mørk og myk

er morgenkaffen

som varmer opp

de blå novembertankene

mens verden males ensfarget

hvit, lys og kald der ute.

,

Måtte det rene og kjølige aldri

 vinne kampen om

menneskesinnet.

La det alltid være rom

for det mørke, grumsete

og ikke helt perfekte.

La bare kulden få overtaket

der ute

i noen måneder.

Så lenge varmen vinner

kampen om hjertene.

Previous Older Entries