Bare et lite livstegn helt på tampen av en veldig god dag.



goethevinter3

.

Det har blitt lenge mellom innleggene mine i det siste. Jeg har savnet å skrive og akkurat nå har jeg mye å skrive om. Jeg mangler bare kabelen som er nødvendig for at bildene som skulle illustrere teksten skal komme seg fra mobilen til pc-en. Så alt det jeg har lyst til å skrive om, får jeg skrive i morgen. Her er en liten smakebit.

Kvelden min er på vei inn i natta.

Det har vært en god dag og jeg har lyst til å holde fast ved den så lenge jeg kan. Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt trøtt i morgen tidlig.

.

I dag har jeg hatt gode samtaler som har gitt meg nye tanker.

Jeg funnet musikken min.

Og et godt dikt:

Where the sidewalk ends

There is a place where the sidewalk ends
and before the street begins,
and there the grass grows soft and white,
and there the sun burns crimson bright,
and there the moon-bird rests from his flight
to cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
and the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
we shall walk with a walk that is measured and slow
and watch where the chalk-white arrows go
to the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
and we’ll go where the chalk-white arrows go,
for the children, they mark, and the children, they know,
the place where the sidewalk ends.

Shel Silverstein

.

Jeg har til og med skrevet et selv:

Jeg vet ikke svarene.

Jeg trenger dem ikke heller.

Ikke akkurat nå i kveld.

Denne kvelden

vil jeg vie til

spørsmålene 

og alternativene

og det naive håpet.

.

Så da mangler vi et bilde.

Jeg liker dette. Det er blitt vinter i min lille by. Bildet er fra i fjor sommer.

.

a2

Advertisements

Blå kveld.

blå n n.

Noen dager er ganske fulle av ganske mye. Ikke bare gjøremål, men ting som det er nødvendig å reflektere over og sortere og forstå. Og ting som krever avgjørelser og handlinger. Det har vært en god dag, men definitivt en litt sånn several days attack me at once-dag.

Det er på tampen av slike dager at jeg ønsker meg en bankkonto med ekstra tid som jeg kunne ha puttet inn mellom kveld og natt. Da skulle jeg ha skrevet noe annet enn pludrete blogginnlegg. Noe større og viktigere. Og så skulle jeg ha funnet løsninger og strategier og vært mere til nytte.

Det hadde vært fint..

Men jeg har dessverre ikke noen slik konto. Og jeg må nok innse at jeg ikke kan ordne opp i alle utfordingene akkurat i kveld.

Jeg tror faktisk at jeg skal prioritere å komme meg i seng til rett tid i kveld sånn at jeg har overskudd til å ta fatt på oppgavene i morgen.

En og en av dem. Hvis det går, da. Det gjør det sjelden.

Jeg rekker ikke å skrive noe klokt og viktig i kveld.

Men jeg rekker litt poesi. Selv om det ikke er høst.

.

Blått dikt.

Livet er ikke en landevei.

Livet er en smal og kronglete sti

som fører meg opp bratte, steinete skrenter

Forbi farlige stup

Mot sildrende bekker med leskende vann

Ut på åpne egner

der blomster i gult og hvitt og fiolett duver i sval sommervind

Gjennom svart granskog i piskende, rensende regn

Over tunge myrer som lokker meg

og lar meg synke ned en stund i myk stillhet

for å hvile litt

Før neste stigning

oppover mot toppen der

jeg får utsikt over himmel, hav og horisont

og forstår litt mer.

.

k20.

Når tankene trenger litt balsam, er det godt med musikk.

I kveld har jeg funnet fram denne. Jeg «fant» denne artisten i går. Jeg er sikker på at han for lengst har funnet seg selv, men for meg var han et helt nytt og svært hyggelig bekjentskap. En av sangene hans var bakgrunnsmusikk til en morsom (og litt krevende) hukommelsestest. Den kan jeg sikkert finne igjen en annen gang. Robin Adams er nå behørlig innlemmet i spillelista mi på Spotify. Jeg vet ikke så mye annet om han enn at han er fra Glasgow og har langt hår.

God morgen, november! Om loppemarked, snø, musikk og poesi

ny kaffe

,

Oktober har takket for seg. Hun lot til å gjennomgå en alvorlig identitetskrise i år, så det er kanskje greit at hun hviler seg nå og får samlet seg litt før hun skal i ilden igjen neste år.

November starter forholdsvis selvsikkert med kuldegrader og vindstille. Et mykt snølag er i ferd med å legge seg beskyttende over de harde og skitne sporene etter hvit nedbør fra  oktober.

Det er litt sånn julestemningvær!

Det har -som vanlig- vært en hektisk uke. I ettermiddag og kveld skal jeg, for første gang denne uka, ingen verdens ting som jeg vet om eller må. Det kommer sannsyligvis til å føre til at jeg sovner på sofaen…

Morgendagen, derimot, har jeg store planer for! Da skal speiderne ha loppemarked. Loppemarked er hektisk. Men ungene liker seg i selgerrollen, så vi voksne har god anledning til drikke kaffe og kose oss.

.

Det skal jeg forresten gjøre i ti minutte til nå også, før jeg må på jobb. Drikke kaffe og kose meg, altså!

Og så skal jeg høre på denne som er uendelig vakker!

Og kanskje skrive et dikt? Hvis det er gjort på ti minutter?

,

Om å dikte om store ting på ti minutter

Et bitte lite morgendikt

hvisker meg i øret.

Jeg vil handle om de store tingene i livet:

Om kaffe

og snø og musikk.

Og om mennesker.

Om gode mennesker.

Du vet, de som gjør så godt de kan

og prøver

også når det er vanskelig.

.

Man kan ikke dikte

om de store tingene i livet

på ti minutter

svarer jeg.

,

Men når jeg stiller opp ordene

på denne måten

ser det ut som et dikt.

.

Og hvis det til og med rimer litt?

Snøen daler

snøfnugg maler

alt det skitne hvitt.

Kaffen varmer

mine tarmer

og mitt sinn?

,

Ok.

Kankje ikke rim.

Det er ikke min styrke.

(Og tarm har aldri vært et ord som passer i poesi.)

.

Kanskje heller noe sånt:

Morgenkaffe i november:

Mørk og myk

er morgenkaffen

som varmer opp

de blå novembertankene

mens verden males ensfarget

hvit, lys og kald der ute.

,

Måtte det rene og kjølige aldri

 vinne kampen om

menneskesinnet.

La det alltid være rom

for det mørke, grumsete

og ikke helt perfekte.

La bare kulden få overtaket

der ute

i noen måneder.

Så lenge varmen vinner

kampen om hjertene.