Tolvte desember! Vi er i rute igjen. Om sår hals, eggleggende sko og julegaveinnkjøp.


pakkedagenw

.

Jeg er forkjølet! Eller brygger på en halsbetennelse.

Noe sånt.

Jeg har gått rundt med klissvåte sko og det kan nok være årsaken.

Jeg har alltid problemer med sko. Alltid! De som har fulgt meg en stund vet det. Jeg har breie føtter med høy vrist og legger som tømmerstokker. Å kjøpe sko er for meg noe som som oftest ender i tårer. Man vil jo gjerne se litt sivilisert ut, ellers kunne jeg selvfølgelig ha gått i tøfler. Da høsten satte inn for alvor i år, prøvde jeg alle  aktuelle sko i begge skobutikkene våre uten hell. Men her for noen uker siden, fant jeg tilfeldigvis et par skoletter med akkurat passe høy hæl og litt diskret pynt. Jeg så med en gang på dem at de var laget for sånne føtter som mine. På toppen av det hele var de på halv pris! De var et godt kjøp og jeg har brukt dem daglig siden. Men så begynte sålen under den ene hælen å løsne. Det gikk greit å få den på plass igjen, for den var utstyrt med små pinner som passet inn i hull i skoen. Men en dag da jeg kom tilbake fra bytur var begge de små hælsålene borte. Nå er hælene hule, og uten den myke sålen, klikker de noe helt vanvittig når jeg går på harde gulv (som for eksempel i kirka…).

Men det er langt fra det største problemet.

Det virkelige problemet er nemlig at når jeg er ute og går, så pakkes de hule hælene fulle av snø. Skoene blir dermed høyere og høyere og i tillegg livsfarlig glatte, spesielt når man kommer inn igjen. Og så oppstår en nytt problem: Etter hvert smelter det jo litt langs kanten og den sammenpressede snøen faller ut som et lite egg med litt snurrig form. Noen ganger er egget fint og hvitt og omdannes etter hvert til rent vann. Andre ganger, som i dag da det var strødd over alt, blir dammen under kafébordet ganske guffen…

I tillegg tar skoene altså inn vann. Og gjør meg kald og forkjølet.

Men det er de skoene jeg har.

Og jeg har uansett ikke tid verken forkjølelser eller halsbetennelser.

I morgen er det nemlig speiderkafé og på søndag skal jeg på Syng Jula Inn i kirka og på Hobbiten på kino. Det blir mye kultur på en søndag og jeg er litt spent på kombinasjonen.

Vi får se, vi får se…

Først og fremst må jeg bli frisk.

Etter jobb i dag, dro jeg til byen for å julehandle. På vei til byen fikk jeg en telefon fra noen som ville spise middag med meg. Det er alltid hyggelig! Etterpå kastet jeg meg ut i gaveshoppingen. Det var såpeglatt på fortauene og jeg hadde feber og vond hals. Det gikk tregt med julegavene. Veldig tregt! Jeg svettet og frøs om hverandre og lot gladelig butikkpersonalet pakke inn de få tingene jeg fikk kjøpt. Så gikk jeg innom apoteket og ba dem gi meg alt som kunne tenkes å hjelpe. To vennlige og ivrige damer forsynte med med solhattolje og C-vitaminer og to sorter halstabletter. Jeg tok med en pakke paracet også, sånn for sikkerhets skyld.

Etter det innkjøpet fikk jeg motet tilbake og nå tror jeg at jeg har fått de fleste gavene i hus. Nå skal jeg ta en ny dose medisin og skru opp lyden på musikken!

I dag passer denne. Det er en litt uvanlig og litt «mørk» julesang som man sikkert kan tolke slik man vil. Kul er den uansett!

Og så må vi ha et dikt.

Dette handler ikke om jul, men er alltid til trøst på litt slitsomme dager.

Have you been to the land of happy,
Where everyone’s happy all day,
Where they joke and they sing
Of the happiest things,
And everything’s jolly and gay?
There’s no one unhappy in Happy
There’s laughter and smiles galore.
I have been to The Land of Happy-
What a bore

Shel Silverstein

 

Sjette desember. Nesten i rute igjen. Om en fin dag.

sjette desember

.

I dag har jeg faktisk fått gjort noe av det jeg hadde tenkt å få gjort. Det er ikke alltid en selvfølge.

Jeg har hengt opp adventstjerner, pakket halvparten av julegavene, kjøpt inn kalkun, vasket gulv, funnet fram adventsstakene, tørket støv…  Dere vet, sånne husmorting som man forventes å gjøre i desember. I tillegg har jeg jeg sett Jul i Flåklypa sammen med guttene for annen gang denne adventen, sett Jul på Månetoppen, løst (tror jeg ) dagens Dolokk Holmes– mysterium (klikk på linken og hiv dere på!), kommet i gang med dagens Rolf Hansen-kryssord, hatt hyggelig middagsbesøk og tatt et glass vin og vært på bytur med lillebror. Vi startet på kafé der han fikk en kokosbolle. Han er veldig glad i kokosboller. Det her e så godt, sa han lykkelig mens han konsentrert spiste opp hele bollen helt alene (han pleier å måtte dele med storebror). Etterpå var han i strålende humør. Jeg vet ikke om det hadde noe med kokosbollen å gjøre. Over alt i butikkene fant han ting han likte. Æ ønsker mæ den her til jul, sa han entusiastisk om smultringer, tegneserieblader, glutenfrie rundstykker (joda, han tåler gluten), sykler, skjøteledninger, shampoflasker, småbiler, ullgarn, svibler og nissefigurer. Og så trillet han den tunge handlevogna for meg på Coop. Han kræsja litt av og til, men det gikk stort sett bra. Det er fint for bestemor å ha en så flink shoppingassistent!

vv

v

vindu

pakker

.

Nå er kvelden på vei over i natt og det er strengt tatt ikke den sjette lenger. Ute båser det opp til storm, men i Annehuset mitt er det lunt og koselig.

Jeg har ting å gjøre i morgen og må komme meg i seng. Men i kveld må vi ha et dikt og en sang.

Denne er vakker ! Det er egentlig en baskisk folketone. Sting har gjort den kjent, men selv om jeg liker Sting, synes jeg denne versjonen er enda finere. Den får meg bare – av en eller annen grunn- til å gråte.

Og så et dikt jeg ofte tenker på når jeg er sammen med barnebarna.

Listen to the Mustn’ts

Listen to the MUSTN’TS, child,

Listen to the DON’TS

Listen to the SHOULDN’TS

The IMPOSSIBLES, the WON’TS

Listen to the NEVER HAVES

Then listen close to me—

Anything can happen, child,

ANYTHING can be.

Shel Silverstein

 

 

Andre desember. Om Goethe, mat, en ung kunstner, snø og poesi.

advent14 2

 

Det er noe merkelig med desember. Det øyeblikket man har snudd kalenderbladet, går dagene så fryktelig fort. Jeg har lært meg å ikke stresse. Nesten i hvert fall. Det er bare dette med julegavene og postgangen. Og det at det ikke er så veldig mange ettermiddager og kvelder å ta av. Men det går nok bra i år også. Når man ikke har kvelder, har man alltids netter.

Bare ikke denne natta. For det har vært en lang dag og nå er jeg sliten.

I kveld har jeg vært i atelieret. Vi har ikke malt, men delt penger etter utstillingen, diskutert om det heter tebriks eller tebirkes og om det i det hele tatt er samme bakverk (for meg, som er halvt dansk, er tebirkes syndefulle, deilige, flakete frokostbrød med altfor mye smør i og rikelig med birkes, eller valmuefrø på toppen), og planlagt fest. Og så har vi snakket om mat, for maten er viktig når vi har fest. Det var bare ikke så enkelt å sette opp noen meny. Nå til dags bør man ikke spise kylling eller kalkun. Ikke oppdrettslaks eller oppdrettsørret heller. Eller ribbe. Kanskje tofu?

De unge har lam fra Skallelv, eggleggende høner i hagen og elg fra skogen. Vi får håpe det er trygg julemat.

Julebakst er ikke sunt det heller. Men i år skal jeg prøve meg på disse. Så langt har jeg kjøpt dem på Coop og de smaker vidunderlig. De er ganske harde og kan dyppes i kaffe eller søt vin, da smaker de som en bit av himmelrik. Bare prøv selv!

Det med bakingen blir heller ikke i natt, men kanskje til helga? Hvis jeg får det til, kommer det bilde. Hvis ikke forbigår jeg det i taushet. Jeg blir fryktelig frustrert når jeg mislykkes med mine bakverk.

I natt skal jeg følge Goethes råd og finne et godt dikt og en liten sang før jeg legger meg. Bilder har jeg selvfølgelig sett på i atelieret der det fremdeles henger en del igjen etter utstillingen. Men jeg har lyst til å vise dere veien til denne unge damen! Jenny er Vadsøværing og gikk i barnehagen min da hun var lita. Akkurat det er jeg litt stolt av selv om jeg nok dessverre ikke kan påberope meg noe av æren for hennes talent. Hun hadde stand under kulturdagene og jeg benytte anledningen til å handle gaver!

Så var det sangen. Det må bli denne. For det snør! Og dessuten er det en av de vakreste sangene jeg vet om.

Diktet blir et av Shel Silversteins. Ikke fordi jeg ikke er glad, men fordi dette enkle, lille diktet rommer mye visdom. Det finnes alltid et alvor, en bekymring, en sorg, en ettertanke. Og det er det som er det virkelige livet.

Have you been to the land of happy,
Where everyone’s happy all day,
Where they joke and they sing
Of the happiest things,
And everything’s jolly and gay?
There’s no one unhappy in Happy
There’s laughter and smiles galore.
I have been to The Land of Happy-
What a bore

Bare et lite livstegn helt på tampen av en veldig god dag.



goethevinter3

.

Det har blitt lenge mellom innleggene mine i det siste. Jeg har savnet å skrive og akkurat nå har jeg mye å skrive om. Jeg mangler bare kabelen som er nødvendig for at bildene som skulle illustrere teksten skal komme seg fra mobilen til pc-en. Så alt det jeg har lyst til å skrive om, får jeg skrive i morgen. Her er en liten smakebit.

Kvelden min er på vei inn i natta.

Det har vært en god dag og jeg har lyst til å holde fast ved den så lenge jeg kan. Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt trøtt i morgen tidlig.

.

I dag har jeg hatt gode samtaler som har gitt meg nye tanker.

Jeg funnet musikken min.

Og et godt dikt:

Where the sidewalk ends

There is a place where the sidewalk ends
and before the street begins,
and there the grass grows soft and white,
and there the sun burns crimson bright,
and there the moon-bird rests from his flight
to cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
and the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
we shall walk with a walk that is measured and slow
and watch where the chalk-white arrows go
to the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
and we’ll go where the chalk-white arrows go,
for the children, they mark, and the children, they know,
the place where the sidewalk ends.

Shel Silverstein

.

Jeg har til og med skrevet et selv:

Jeg vet ikke svarene.

Jeg trenger dem ikke heller.

Ikke akkurat nå i kveld.

Denne kvelden

vil jeg vie til

spørsmålene 

og alternativene

og det naive håpet.

.

Så da mangler vi et bilde.

Jeg liker dette. Det er blitt vinter i min lille by. Bildet er fra i fjor sommer.

.

a2

Om sorg, glede, savn, nyttige knuter og vafler.

i try to 1n

 

Det har vært litt stille på bloggen min en stund nå. Det er stille i Annehuset også. Guttenes farfar har gått bort og familien er samlet på Nordvestlandet. Når man er vant på å se noen man er glad i nesten hver dag, blir det veldig tomt og rart uten dem. På bursdagsplakaten min på personalrommet i barnehagen, har jeg en tegneseriestripe om en bestemor som blir tvangssendt til avvenningsklinikk for bestemødre fordi hun er for avhengig av barnebarnet. Jeg kjenner meg litt igjen i den.

Men jeg unner så inderlig vel den andre bestemora å få nyte dem nå i disse tunge dagene.

De siste ukene har virkelig vært several days attack me at once-dager. De har vært fulle av sorg, glede, spennende utfordringer, savn, sosialt samvær, gode venner, svært gode nyheter, stress, lange arbeidsdager, konfirmanter, speidere, kurs, bekymringer og mere glede…

Jeg prøver virkelig å ta en dag om gangen, men noen ganger har man lite man skulle ha sagt og har ikke annet valg enn å ta i mot det som kommer og innse at livet kan være litt humpete innimellom.

Men i dag er det onsdag.

Onsdager er gode dager.

På onsdagskvelder har jeg lave skuldre.

I kveld hadde jeg ingen små gutter på sykkel sammen med meg hjem i kveldsmørket etter speidermøtet og de fire kilometerne som lå foran meg føltes litt lange og tunge etter en lang dag. Jeg hadde litt å bære på og hadde kledd på meg en tett og ubehagelig regnbukse fordi jeg ikke rakk å dra hjemom etter jobb for å skifte og nødig ville ødelegge buksa mi med bållukt at vaffelrøre og sot og kvae. Jeg hadde nesten begynt å synes litt synd på meg selv der jeg gikk. Da kom  to helt andre syklister opp bak meg. Det var de to fine nitten-tyveåringene som hadde ledet speidermøtet sammen med meg. De har vært speiderne mine siden de var små, og jeg er oppriktig glad i dem. De stoppet og gikk av syklene og så spaserte vi hjemover sammen. Det var ikke helt det samme som å ha Ole Jakob der, men det var veldig hyggelig.

Jeg er heldig!

På speidermøtet i kveld var det bygging og vaffelsteking på programmet. Speiderne var i alle aldre. Noen har mye erfaring, noen mindre. Og så skjedde noe av dette som gjør at jeg har sånn tro på denne organisasjonen: Min ene, unge makker skulle hjelpe en gruppe konfirmantspeidere med et byggeprosjekt. Han har vær speider i ti år og jeg trodde han kunne sine knuter og surringer. Det kunne han ikke. Han kan mye om kvantefysikk, filosofi, Russisk grammatikk og Shel Silverstein og sånt, men tømmerstikk og dobbel halvstikk og kryssurringer og vinkelsurringer var det dårligere med. Ei av jentene på tretten, derimot, har stålkontroll på disse speiderferdighetene og hun er en dyktig instruktør. På leiren i sommer instruerte hun en far som aldri hadde pionert før og som deretter satte opp en flott portal. På onsdagsmøtene nå instruerer hun to jenter på seks og syv. I kveld ble hun tilkalt for å hjelpe nittenåringen. Sånn blir vi likeverdige som speidere. Vi har alle våre styrker og svakheter, men sammen får vi det til.

Jeg for min del er sterk på vaffelsteking.

Og hvem liker ikke å sitte sammen rundt et bål i høstmørket og spise bålvafler.

vafler_edited-1

 

For ordens skyld, og for eventuelle nye lesere: Dette er pionering:

IMG_20140805_161500

.

I kveld tar vi denne som nattasang.

Om dagen i går.

9.

Kalenderen min går fremdeles litt hakkete, men jeg skal prøve å være i rute innen midnatt.

Juleforberedelsene mine går litt hakkete de også, forresten. Men jeg har faktisk ryddet noen skap. Og bakt julekake. Den er riktignok spist opp, men det er ikke så farlig. Tvert i mot! Det at gjestene mine likte den gjør at jeg kommer til å bake neste omgang med enda større glede. Julekake med brunost er godt. Man trenger ikke så mange flere sorter. Gjør man?

Dagen i går var en mandag. En helt vanlig, fin mandag uten juestress eller julestemning eller juletanker. Jeg klarte ikke Sebastians dorullnissegåte en gang! (Det gikk bedre i dag tror jeg.)

Derfor kommer det ikke noen julesang i dette innlegget, men denne.

Og så dette diktet som jeg forstår bedre og bedre (eller tolker mer og mer inn i.)

I asked the Zebra,
are you black with white stripes?
Or white with black stripes?
And the zebra asked me,
Are you good with bad habits?
Or are you bad with good habits?
Are you noisy with quiet times?
Or are you quiet with noisy times?
Are you happy with some sad days?
Or are you sad with some happy days?
Are you neat with some sloppy ways?
Or are you sloppy with some neat ways?
And on and on and on and on and on and on he went.
I’ll never ask a zebra about stripes…again.

Shel Silverstein

Blå tanker en sein kveld. Om travelhet, uforbeholden kjærlighet, trær, nissevenner og poesi.

if we cannot be clever m

,

Jeg kom nettopp hjem etter en lang dag. Det blir ofte sånn på denne tiden av året. Jeg har litt for mye å gjøre og jeg er ikke helt sikker på om jeg har full oversikt heller.

Det vil vise seg…

I morgen skal jeg skrive lister.

I kveld vil jeg skrive poesi!

Så får vi se hva som hjelper best.

Alt jeg har det travelt med er fine og hyggelige ting som jeg gjerne vil fylle dagene mine med. Det er bare det at det er for få timer i døgnet og for få døgn i uka.  Det er ikke alltid så lett å balansere det. Men jeg skal ikke klage. Jeg er så heldig som har gode og meningsfulle ting i livet mitt og hyggelige folk å tilbringe det sammen med.

Når livet mitt blir hektisk, er et viktig å holde fokus på hva som er viktig for meg. Og da pleier jeg gjerne å ty til min gamle helt, rockepoeten Shel Silverstein. Han var en klok mann. Han har blant annet laget denne filmen. Jeg har boka også. Den egner seg godt som et lite nattaeventyr for både store og små. Dette med uforbeholden og uselvisk kjærlighet er noe å reflektere over i disse dager da de fleste er opptatt av å realisere seg seg selv og mange er er lite villige til å gjøre noe hvis det ikke ligger en fordel for dem selv i det. Jeg mener ikke at det er riktig å la seg tråkke på. Jeg tror ikke det er det Shel Silverstein mente heller. Men jeg tror virkelig oppriktig at det å være glad i noen og ha mulighet til å gjøre andre glad er en av de viktigste verdiene i livet. Og når jeg klarer å holde litt fast på den tanken, blir det faktisk lettere å sortere det viktige fra det uviktige.

I dag trakk vi «nissevenn» i barnehagen. Det fungerer slik at alle trekker en lapp med navnet på en kollega og så skal man prøve å glede denne personen litt ekstra nå i disse travle ukene før jul. Det er ikke alle som liker slike opplegg, men jeg synes det har noe for seg. Man blir opptatt av hva man kan gjøre for å glede og lette dagene for en annen. Og ikke for en hvilken som helst annen, men for denne helt spesielle personen som man har trukket ut. I en ideell verden skulle det ikke være nødvendig, men man trenger av og til noen slike, enkle påminnelser om å ta litt bedre vare på hverandre og bli litt mindre opptatt av seg selv.

Tror jeg…

Jeg vil faktisk heller prøve å bli litt snillere enn å prøve å bli litt flinkere og mere vellykket. Og det gir meg ro å tenke slik fordi det å bli litt snillere føles mer innenfor rekkevidde enn mye annet jeg kanskje burde ha strukket meg etter.

.

Jeg skulle skrive poesi.

Jeg har ikke så lett for det når høsten han gått over i vinter, men jeg skal prøve.

.

Alt kan du klare, sa de.

Bare du vil.

Bruk vårt program sa, de.

Så blir du lykkelig.

Og sterk.

Og framgangsrik.

Les bøkene våre, sa de.

Så finner du svarene.

Jeg vil ikke klare alt, sa jeg.

Jeg vil bare klare noe.

Er det greit?

Kan jeg få hvile meg litt en stund

og bare være bra nok

sånn som jeg er?

Kan jeg få være svak

og på leting

bare en liten stund?

Jeg er litt sliten

og vet ikke om jeg vil framover akkurat nå.

Og jeg er ikke klar for svarene.

Jeg har for mange spørsmål.

Da er du ikke i vår målgruppe, sa de.

Og ikke på høyde med tiden.

Og forventningene.

Og kravene.

Beklager.

Det blir på eget ansvar.

Jeg beklager også.

sa jeg.

Men denne kvelden

tar jeg sjansen.

Previous Older Entries