Andre desember. Om Goethe, mat, en ung kunstner, snø og poesi.

advent14 2

 

Det er noe merkelig med desember. Det øyeblikket man har snudd kalenderbladet, går dagene så fryktelig fort. Jeg har lært meg å ikke stresse. Nesten i hvert fall. Det er bare dette med julegavene og postgangen. Og det at det ikke er så veldig mange ettermiddager og kvelder å ta av. Men det går nok bra i år også. Når man ikke har kvelder, har man alltids netter.

Bare ikke denne natta. For det har vært en lang dag og nå er jeg sliten.

I kveld har jeg vært i atelieret. Vi har ikke malt, men delt penger etter utstillingen, diskutert om det heter tebriks eller tebirkes og om det i det hele tatt er samme bakverk (for meg, som er halvt dansk, er tebirkes syndefulle, deilige, flakete frokostbrød med altfor mye smør i og rikelig med birkes, eller valmuefrø på toppen), og planlagt fest. Og så har vi snakket om mat, for maten er viktig når vi har fest. Det var bare ikke så enkelt å sette opp noen meny. Nå til dags bør man ikke spise kylling eller kalkun. Ikke oppdrettslaks eller oppdrettsørret heller. Eller ribbe. Kanskje tofu?

De unge har lam fra Skallelv, eggleggende høner i hagen og elg fra skogen. Vi får håpe det er trygg julemat.

Julebakst er ikke sunt det heller. Men i år skal jeg prøve meg på disse. Så langt har jeg kjøpt dem på Coop og de smaker vidunderlig. De er ganske harde og kan dyppes i kaffe eller søt vin, da smaker de som en bit av himmelrik. Bare prøv selv!

Det med bakingen blir heller ikke i natt, men kanskje til helga? Hvis jeg får det til, kommer det bilde. Hvis ikke forbigår jeg det i taushet. Jeg blir fryktelig frustrert når jeg mislykkes med mine bakverk.

I natt skal jeg følge Goethes råd og finne et godt dikt og en liten sang før jeg legger meg. Bilder har jeg selvfølgelig sett på i atelieret der det fremdeles henger en del igjen etter utstillingen. Men jeg har lyst til å vise dere veien til denne unge damen! Jenny er Vadsøværing og gikk i barnehagen min da hun var lita. Akkurat det er jeg litt stolt av selv om jeg nok dessverre ikke kan påberope meg noe av æren for hennes talent. Hun hadde stand under kulturdagene og jeg benytte anledningen til å handle gaver!

Så var det sangen. Det må bli denne. For det snør! Og dessuten er det en av de vakreste sangene jeg vet om.

Diktet blir et av Shel Silversteins. Ikke fordi jeg ikke er glad, men fordi dette enkle, lille diktet rommer mye visdom. Det finnes alltid et alvor, en bekymring, en sorg, en ettertanke. Og det er det som er det virkelige livet.

Have you been to the land of happy,
Where everyone’s happy all day,
Where they joke and they sing
Of the happiest things,
And everything’s jolly and gay?
There’s no one unhappy in Happy
There’s laughter and smiles galore.
I have been to The Land of Happy-
What a bore

Om sorg, glede, savn, nyttige knuter og vafler.

i try to 1n

 

Det har vært litt stille på bloggen min en stund nå. Det er stille i Annehuset også. Guttenes farfar har gått bort og familien er samlet på Nordvestlandet. Når man er vant på å se noen man er glad i nesten hver dag, blir det veldig tomt og rart uten dem. På bursdagsplakaten min på personalrommet i barnehagen, har jeg en tegneseriestripe om en bestemor som blir tvangssendt til avvenningsklinikk for bestemødre fordi hun er for avhengig av barnebarnet. Jeg kjenner meg litt igjen i den.

Men jeg unner så inderlig vel den andre bestemora å få nyte dem nå i disse tunge dagene.

De siste ukene har virkelig vært several days attack me at once-dager. De har vært fulle av sorg, glede, spennende utfordringer, savn, sosialt samvær, gode venner, svært gode nyheter, stress, lange arbeidsdager, konfirmanter, speidere, kurs, bekymringer og mere glede…

Jeg prøver virkelig å ta en dag om gangen, men noen ganger har man lite man skulle ha sagt og har ikke annet valg enn å ta i mot det som kommer og innse at livet kan være litt humpete innimellom.

Men i dag er det onsdag.

Onsdager er gode dager.

På onsdagskvelder har jeg lave skuldre.

I kveld hadde jeg ingen små gutter på sykkel sammen med meg hjem i kveldsmørket etter speidermøtet og de fire kilometerne som lå foran meg føltes litt lange og tunge etter en lang dag. Jeg hadde litt å bære på og hadde kledd på meg en tett og ubehagelig regnbukse fordi jeg ikke rakk å dra hjemom etter jobb for å skifte og nødig ville ødelegge buksa mi med bållukt at vaffelrøre og sot og kvae. Jeg hadde nesten begynt å synes litt synd på meg selv der jeg gikk. Da kom  to helt andre syklister opp bak meg. Det var de to fine nitten-tyveåringene som hadde ledet speidermøtet sammen med meg. De har vært speiderne mine siden de var små, og jeg er oppriktig glad i dem. De stoppet og gikk av syklene og så spaserte vi hjemover sammen. Det var ikke helt det samme som å ha Ole Jakob der, men det var veldig hyggelig.

Jeg er heldig!

På speidermøtet i kveld var det bygging og vaffelsteking på programmet. Speiderne var i alle aldre. Noen har mye erfaring, noen mindre. Og så skjedde noe av dette som gjør at jeg har sånn tro på denne organisasjonen: Min ene, unge makker skulle hjelpe en gruppe konfirmantspeidere med et byggeprosjekt. Han har vær speider i ti år og jeg trodde han kunne sine knuter og surringer. Det kunne han ikke. Han kan mye om kvantefysikk, filosofi, Russisk grammatikk og Shel Silverstein og sånt, men tømmerstikk og dobbel halvstikk og kryssurringer og vinkelsurringer var det dårligere med. Ei av jentene på tretten, derimot, har stålkontroll på disse speiderferdighetene og hun er en dyktig instruktør. På leiren i sommer instruerte hun en far som aldri hadde pionert før og som deretter satte opp en flott portal. På onsdagsmøtene nå instruerer hun to jenter på seks og syv. I kveld ble hun tilkalt for å hjelpe nittenåringen. Sånn blir vi likeverdige som speidere. Vi har alle våre styrker og svakheter, men sammen får vi det til.

Jeg for min del er sterk på vaffelsteking.

Og hvem liker ikke å sitte sammen rundt et bål i høstmørket og spise bålvafler.

vafler_edited-1

 

For ordens skyld, og for eventuelle nye lesere: Dette er pionering:

IMG_20140805_161500

.

I kveld tar vi denne som nattasang.

Om asylpolitikk, muffins og grønnsaker.

Love

.

Noen ganger er det godt å komme alene hjem til Annehuset. Jeg har et lysende hjerte i vinduet på det lille spiserommet mitt. I det vinduet som er nærmest ytterdøra. Hjertet er nok egentlig ment som en juledekorasjon, men det er fint å komme hjem til hele året. Og spesielt nå som kveldene endelig begynner å bli myke og mørke igjen.

Jeg har levd alene i mange år nå. Jeg trives med det og jeg føler meg aldri ensom. Stille kvelder som denne, med musikk på øret og tid til å tenke, er viktige for meg.

Det har vært en rar uke. Når man jobber i barnehage i en liten by med et stort asylmottak, kommer man på innsiden av asylpolitikken. Politikerne diskuterer overordnede linjer. De må de selvfølgelig. Noen må bestemme hvem som får bli og hvem som må dra. Og noen må håndheve reglene. Mange av de familiene som ikke får bli, velger å reise ut med assistanse fra IOM (International Organization for Migration). Da får de både praktisk og økonomisk hjelp og får en litt enklere start når de kommer tilbake til hjemlandet. Men det er fremdeles ikke sånn at assistert retur nødvendigvis betyr frivillig retur. Noen velger bort dette alternativet og klorer seg fast selv om de har fått endelig avslag på sin søknad og vet at det betyr at politiet kommer i natt, eller i neste uke, eller om et par måneder eller et år. Hver kveld går familien til sengs og vet det. Likevel velger de dette alternativet, som også betyr at de må leve på et økonomisk minimum. Jeg tror ikke noen gjør det hvis de ikke har en grunn. I barnehagen handler det ikke om tall og statistikk og økonomi. Der handler det om at unger på alder med mine barnebarn, unger som er integrert og er en selvfølgelig del av venneflokken, plutselig ikke er der lenger. Når de reiser assistert får man vite det og kan i hvert fall samle sammen bilder og sende med tegninger og eiendeler. Når de hentes, får man beskjed i etterkant. Etter hvert blir man blir vant med det på en eller annen måte. Men det gjør fremdeles vondt hver gang. Og det gjør meg skamfull. Jeg tror ikke folk flykter til et iskaldt land langt mot nord for å leve i uvisshet hvis de har det helt greit der de kom fra. Jeg skulle ønske at vi som lever i rikdom og trygghet hadde hatt et større fokus på ungene i disse familiene. Jeg har ikke svar og løsninger. Jeg skulle bare ønske vi kunne finne en bedre måte å drifte denne kloden vår på.

Helga har hatt et helt annet fortegn. Den har vært fylt av glede og av folk jeg er glad i. Jeg har drukket vin med en god venninne, hatt en lang prat med den unge gitaristen som er ferdig i militæret, hatt besøk av den unge familien som kom spaserende fra Røde Kors- hytta med blåbærspann og blåbærblå hender og tenner og klær, spilt spill med to unge venner, hatt to fine barnebarn på overnatting, vært hos min ludovenninne og vært på Ole Jakobs butikk.

Den skal jeg fortelle mer om:

Ole Jakobs mamma liker å få ting til å vokse og gro. Spesielt ting som kan spises. I år har Ole Jakob også hatt sin egen lille grønnsakshage. I hele sommer har han planlagt butikk der han skulle selge grønnsaker, bær, blåbærmuffins og kaffe. I dag var det store dagen endelig her. Guttene sov hos meg og vi var tidlig oppe for å bake, skrive plakater og plukke solbær. Muffinsene ble veldig gode! Glasuren også. Og Ole Jakob hadde god greie på rimelige priser: Kaffe og Muffins kostet tjue kroner. Hvitløk kostet ti for en og tjue for fem. Det er en grei kvanumsrabatt. Butikkgutten dro hjem for å plukke grønnsaker, skrubbe dem og rigge butikk og kafé.

Store og små venner kom innom og salget gikk strykende. Men det var fremdeles varer igjen da jeg kom etter støttekontaktjobben. Jeg kjøpte hvitløk, løk, poteter, gulrøtter, rødbeter, vårløk, sukkererter, kaffe og muffins. Det ble 104 kroner til sammen. Ingen upris!

Den samlede inntekten ble 412 kroner. De havnet på sparegrisen. Han sparer til en traktor. Eller noe annet…

Da han skulle legge seg, holdt han på å sovne på badegulvet etter å ha kombinert avkledning og avansert yoga. Han var dødssliten og fullstendig lykkelig. Det var lillebror også, forresten. Vi leste om Tommy og Elefanten og så sang Alvin seg selv i søvn (ro, ro til fiskeskjær, mange fisker får vi der. En til bestemor og en til besta og en til mamma…), Ole Jakob måtte ha et eventyr for å finne roen. Det er spennende å være butikkmann.

Akkurat passe spennende for en femåring.

Han er en heldig femåring.

Jeg skulle ønske alle femåringer var like heldige.

IMG_20140824_092407

Muffinsproduksjon! Det er viktig å smake på røra. Den ble for øvrig bakt på speltmel. Halvparten av melka ble byttet ut med blåbæryoghurt og så var det masse deilige blåbær i dem.

IMG_20140824_105618

Glasuren ble laget av blåbær som vi presset gjennom en sikt, smør, eggehvite og melis. Den smakte veldig godt!

IMG_20140824_112603

Ole Jakob lagde plakater selv: BUTIK. MUFINS ÅG KAFE KÅSTER 20.  

IMG_20140824_112521

Solbær plukket vi i bestemors hage.

IMG_20140824_112356

Og så rakk vi å hvile litt med Jake og Sjørøverne før han skulle i gang med grønnsakene. Legg merke til den fine T- skjorta med speidermotiv.

142408_2211

Ole Jakob hadde dyrket kule gulrøtter i ulike farger og fasonger. Aldeles økologisk!

142408_2210

Og poteter, fenikkel, rødbeter, løk, hvitløk, sukkererter… Ting vokser ikke så fort her i nord og avlingene blir ikke så store. Men det er ikke kvantiteten det kommer an på.

but

Bestemor kom litt seint, men det var enda noen varer igjen.

bu

 

Påsken er over.

 

Love

 

 

Vi har hatt påskeferie både bloggen og jeg.

Det har vært deilige dager med venner og familie og bøker og kryssord og avslapning. Påsken er en fin tid med rikelig mulighet til å gjøre minst mulig.

Og til å tenke mye.

Og finne noen svar.

Og enda flere spørsmål.

.

I dag er hverdagen tilbake. Vinteren også, forresten, men det er helt ok, for det har lagt seg et et tynt, fint lag med det som Anne Grethe Preus kaller himmelsk korrekturlakk over den skitne og litt feilslåtte vadsøvåren. Det ble mye penere! Og det er uansett mange uker til hagen min er fri for snø.

I kveld har jeg vært i atelieret. Vi har malt litt og snakket mye. Om alderdom og spill og unger og ånder og forsovelser og sånt som man kan snakke med hyggelige folk om. Kongsfjordbildene mine tar form. Det går sakte, men det går framover. Jeg skal snart tilbake dit og hente ny inspirasjon.

.

afs 11

afs22

afs33

afs44.

Nå er det blitt natt og jeg burde sove. Det blir en lang dag i morgen. Og en litt slitsom dag.

En several days attack me at once -dag.

Tror jeg.

.

Men så er det det at jeg ikke er trøtt. Og så hadde jeg lyst til å dikte litt, for det er lenge siden sist.

.

 Et menneske

Hun ville løse det.

Hun ville trøste, bysse, blåse på og plastre

så alle sår kunne gro.

,

Hun ville legge armene mykt rund Angsten og Smerten og lede dem rolig til havna

der det skipet ligger som skal seile ut til det ytterste havet.

Hun ville utstyre dem med livbøye og øsekar

for hun ville dem ikke noe vondt.

Hun ville bare ha dem unna vei en liten stund.

Så alt kunne bli bra.

.

Hun ville rydde opp;

skille lys fra mørke,

barmhjertighet fra kynisme,

kjærlighet fra kulde.

.

Hun ville skape fred i verden

og trygghet

og glede.

.

Men hun var

et menneske.

 .

Og så må jeg ha en nattasang før jeg vil sove.

Snart fem år!

avs

Bildet av nesten-femåringen min med blikket mot stjernene ble tatt da han var mye mindre. Han klatrer i et speiderbyggverk og synes selv han er høyt, høyt oppe.

.

Lillebror sover i storebrors seng. Han hoster litt, men sover godt med Lollo i armkroken.

Storebror har sovnet i min seng. Som regel sovner han nesten før hodet hans har nådd puta. Det gjorde han ikke i kveld. «Jeg vil at du skal være her sammen med meg», sa han. Så jeg la meg inntil han og strøk han over håret til han sovnet.

Tidligere i kveld så vi tegnefilmen om Tarzan sammen. Det er en fin film. En sånn film som får Ole Jakob til å gråte og le og bli litt skremt og veldig rørt. Når vi ser film sammen, sitter han tett inntil meg og følger intenst med. I filmens sluttscene sitter Tarzan på stranda og ser Jane ro ut mot skipet. Hans skjebne er bestemt. Han må være apenes konge og kan ikke bli med henne. Jane er sikker på at hennes liv må være i storbyen. Nesten sikker… Men hjulpet av sin godhjertede og kloke far, tar hun en ny beslutning og vasser i land til sin ventende venn. Og så får vi det store kjærlighetskysset! Da trillet tårene hos Ole Jakob. Han skjønner seg på kjærlighet og vet at det er viktig å være sammen med dem man er glad i. Etter en sånn filmopplevelse blir man litt ekstra emosjonell. Jeg er overbevist om at det er bra for sjela.

Ole Jakob fyller fem år på tirsdag. Han gleder seg! Men vi har kanskje mast litt mye om den bursdagen. Og om det å bli fem år og klare alt det femåringer forventes å klare og mestre. Oppførselsting og sånt. Da han hadde lagt seg, snakket vi litt om bursdagen igjen. «Tenk, i overimorgen er du femåring!» sa jeg. «Ja» sa han glad. Men så kom tårene. «Men jeg kommer til å savne å være fireåring», gråt han.

Det hadde jeg ikke tenkt på. Det er veldig fint å være fire år. Ole Jakob har vært en lykkelig fireåring i et helt år! Han kan alt om å være fireåring og mestrer det fullkomment.  Femåringstilværelsen er ny og ukjent. Han gleder seg til bursdagen sin, men kanskje han egentlig ikke har det så travelt med å bli så veldig stor?

«Mamma sier at hun har lest i en bok om barn at femåringer ikke pleier å ligge på gulvet og hyle«, sa han da vi hadde holdt rundt hverandre en stund og jeg hadde forklart at jeg også kom til å savne fireåring-Ole Jakob litt. «Men sant bestemor, de som skriver bøker kan ikke vite alt mulig om andre mennesker.»

Det er sant, lille venn. Helt, helt sant! Husk det, alle dere forståsegpåere. Ingen kan vite alt mulig om andre mennsker.

Jeg måtte gråte litt jeg også. Helt stille i mørket. Jeg tror ikke han oppdaget det. Så fortalte jeg han at for mamma og pappa og bestemor og lillebror og alle andre som er glad i han, er det ikke så viktig hvor mange år han er eller om han av og til ligger på gulvet og hyler. Det viktigste er at han er vår Ole Jakob. «Ja, og så at man prøver å være grei mot andre mennesker«, tilføyde han og tørket tårene. «Og det er jeg jo.»

Det er han. Den kloke, fine lille gutten.

Så snakket vi litt om hvorfor armhulen heter armhulen og om at elefanter er kule dyr. Og så smilte han lykksalig: «Det viktigste er å ha bursdag. I morgen er det bare en dag!»

I morgen skal jeg ikke si et eneste ord til han om hva man må huske på når man er femåring. I morgen skal han få nyte den siste fireåringsdagen sin.

Livet blir tidsnok preget av krav og forventninger.

.

Om min gode venninne.

januar 14 j

Det er få ting i livet som gleder meg så mye som når noen vil spille spill med meg.

Selv om jeg taper.

Det har vært en fin kveld.

.

Men akkurat nå har jeg brukt litt tid på reflektere, slik man ofte må når man leser nyheter.

Jeg strever med dette.

Det har ikke noe med abortlov eller reservasjonsrett å gjøre. Abort er kvinnens valg og leger må gjøre jobben sin. Sånn må det være, det er jeg helt sikker på. Men jeg blir sint når noen kaller meg aborttilhenger. For det er jeg ikke. I en ideell verden skulle alle svangerskap har vært møtt med glede og alle barn skulle vært velkomne. Alt liv har verdi. Og abort er aldri en enkel og lettvint løsning. Det er vanskelig og trist.

Men nå er det altså slik at ni av ti fostre med Downs Syndrom aborteres og det er en helt annen diskusjon. Igjen: Det må være kvinnens valg og jeg ønsker ikke å dømme noen. Å få et funksjonshemmet barn er en stor og krevende oppgave. Jeg forstår at det for mange kan virke som en for stor belastning. Jeg vet ikke hva jeg selv ville ha gjort.

En av mine aller beste venner har Downs syndrom. Jeg har kjent henne i snart tyve år og i de siste tretten årene har jeg vært sammen med henne to ganger i uka. Hun er glad i meg og tar vare på meg. Hun koker kaffe til meg og henter pledd og ullsokker til meg når jeg fryser på beina. Hun har en livsglede og en selvtillit jeg ikke har møtt maken til hos noen andre og er en ukuelig optimist. Hun spiller ludo med et klart mål om å vinne hver gang og gir ikke opp om hun ligger under med flere runder. Hun har drømmer og planer for framtiden. Hun elsker musikk og pene popstjerner og superhelter og Disneyprinser. Hun har en livskvalitet mange andre bare kan drømme om. Hun betyr utrolig mye for meg og hun har lært meg mye.

Hun er en  svært nær venn.

Det er ikke viktig for meg hvilke sider av hennes personlighet som er der på grunn av- eller på tross av at hun har et annet antall kromosomer enn det jeg har. Hun er seg selv og er like unik som alle andre mennesker.

Sånn er det.

Jeg vet ikke hva løsningen er. Men jeg vet at jeg ikke ønsker meg et sorteringssamfunn der bare de strømlinjeformede og «vellykkede» individene skal passe inn.  Det må aldri, aldri bli slik at kvinner føler seg presset til abort fordi barnet de bærer kan komme til å koste samfunnet for mange penger.

.

I helga lot jeg meg røre av dette. Jeg er normalt ikke noe kjempefan av noen av dem, men må kanskje revurdere?

Blå kveld.

blå n n.

Noen dager er ganske fulle av ganske mye. Ikke bare gjøremål, men ting som det er nødvendig å reflektere over og sortere og forstå. Og ting som krever avgjørelser og handlinger. Det har vært en god dag, men definitivt en litt sånn several days attack me at once-dag.

Det er på tampen av slike dager at jeg ønsker meg en bankkonto med ekstra tid som jeg kunne ha puttet inn mellom kveld og natt. Da skulle jeg ha skrevet noe annet enn pludrete blogginnlegg. Noe større og viktigere. Og så skulle jeg ha funnet løsninger og strategier og vært mere til nytte.

Det hadde vært fint..

Men jeg har dessverre ikke noen slik konto. Og jeg må nok innse at jeg ikke kan ordne opp i alle utfordingene akkurat i kveld.

Jeg tror faktisk at jeg skal prioritere å komme meg i seng til rett tid i kveld sånn at jeg har overskudd til å ta fatt på oppgavene i morgen.

En og en av dem. Hvis det går, da. Det gjør det sjelden.

Jeg rekker ikke å skrive noe klokt og viktig i kveld.

Men jeg rekker litt poesi. Selv om det ikke er høst.

.

Blått dikt.

Livet er ikke en landevei.

Livet er en smal og kronglete sti

som fører meg opp bratte, steinete skrenter

Forbi farlige stup

Mot sildrende bekker med leskende vann

Ut på åpne egner

der blomster i gult og hvitt og fiolett duver i sval sommervind

Gjennom svart granskog i piskende, rensende regn

Over tunge myrer som lokker meg

og lar meg synke ned en stund i myk stillhet

for å hvile litt

Før neste stigning

oppover mot toppen der

jeg får utsikt over himmel, hav og horisont

og forstår litt mer.

.

k20.

Når tankene trenger litt balsam, er det godt med musikk.

I kveld har jeg funnet fram denne. Jeg «fant» denne artisten i går. Jeg er sikker på at han for lengst har funnet seg selv, men for meg var han et helt nytt og svært hyggelig bekjentskap. En av sangene hans var bakgrunnsmusikk til en morsom (og litt krevende) hukommelsestest. Den kan jeg sikkert finne igjen en annen gang. Robin Adams er nå behørlig innlemmet i spillelista mi på Spotify. Jeg vet ikke så mye annet om han enn at han er fra Glasgow og har langt hår.

Previous Older Entries