Tiende desember var en onsdag. Om speidere, kokosmakroner, god suppe, kunst, musikk og kanskje litt om engler.

10

.

Jeg liker onsdager!

Dette ble en av disse dagene som får meg til å tenke på engler. Jeg tror ikke på engler. Jeg tror i hvert fall ikke jeg tror på engler. Jeg er ganske sikker på det. Men jeg tror nok at jeg tror på Gud. Sånn stort sett. Og så er det sånn at av og til når oppgavene virker litt store, så kommer det hjelp i uventet og gledelig form. Om det er engler eller Gud eller tilfeldigheter eller bare det at noen vet at de kan gjøre en forskjell jeg ikke. Kanskje er det bare et spørsmål om hvordan man ser det…

Onsdagen min bar preg av at tirsdagen hadde vært lang. Tirsdagen var fin, det var ikke det, men da jeg kom hjem til Annehuset mitt utpå kvelden eller å ha vært på farta siden halv syv, var jeg sliten og utladet og sovnet på sofaen. Når jeg sovner på sofaen altfor tidlig på kvelden, våkner jeg igjen kvart over to. Det slår aldri feil. Kvart over to er et håpløst tidspunkt å være våken på. Det er altfor seint og altfor for tidlig. Jeg er for trøtt til å gjøre, eller tenke, noe konstruktivt og for våken til å sove. Og når jeg endelig klarer å finne søvnen igjen, ringer vekkeklokka. Eller rettere sagt: Mobilen min begynner å spille en veldig myk og veldig irriterende melodi.

På jobb var det nissefest og møtedag og sånn i det hele tatt mye å tenke på.

Mellom jobb og speidermøte rakk jeg å koke en superenkel, men kjempegod suppe til guttene og meg selv. Den ble en variant av Ole Jakobs vanligsuppe:

Jeg kokte opp vann med et fedd finhakket hvitløk, en toppet teskje frisk, revet ingefær, litt hakket chili, et par finhakkede sjalottløk og en halv teskje maldonsalt. Mens dette kokte opp, delte jeg søtpotet, potet, blomkål og pastinakk i biter. Jeg puttet grønnsakene i kokevannet sammen med litt fullkornapasta og skar opp pølser av den typen som er uten skinn og inneholder litt ekstra mye kjøtt. Så lot jeg det hele koke til grønnsakene var møre. Dette ble en varmende og deilig suppe som både bestemor og ungene syntes om. Den tok rundt 15 minutter å lage!

Jeg hadde store ambisjoner for speidermøtet. Vi skulle bake og vi skulle lage ferdig julekrybbekunsten. Vi holder nemlig på med julemerket. Speiderne er flinke og supergreie, men det blir mye rot og mye å holde styr på og denne gangen var de andre speiderlederne forhindret fra å komme. Jeg var litt sliten og litt spent. Jeg tok taxi ned med guttene, for det blåste friskt ute. Da vi kom fram, sto speiderne på trappa og ventet. Og blant dem var en av Rover-jentene som til vanlig er ute i verden og studerer. Jeg ble så glad!

Og så ble alt bare fint! Kakene ble nydelige og bildene vakre.

Her kommer oppskrift på de beste kokosmakronene jeg noen gang har smakt. Nå vet jeg ikke om det er oppskriften, eller mine unge speidere som skal ha æren, men disse kakene var sprø utvendig og mye innvendig og akkurat passe søte.

Oppskriften er slik: 2 egg, 125 gram sukker, 300 gram kokosmasse, 50 gram smeltet, avkjølt smør (vi brukte «ekte» smør), 1 ss hvetemel, 1/2 ts bakepulver.

Lag eggedosis av sukker og egg, rør inn alt det andre. Lag kaker med to skjeer og stek på 200 grader til de blir gyldne (ca 10 minutter). Bruk bakepapir! Ungene lagde kakene litt større enn jeg vanligvis gjør og det kan hende det var derfor de ble så saftige og gode! Jeg skal bake dobbel porsjon selv.

Vi pyntet pepperkaker også. Det var noe Alvin likte. Han satte seg godt til rette midt oppå bordet og jobbet konsentrert. Etterpå, da alle var gått hjem og bestemor ryddet de siste restene av rot på kjøkkenet, var det nok ting som tydet på at enkelte hadde fått litt for mye sukker.

Men altså:

Speidere er helt OK.

Og onsdager er mine favorittdager.

.

speider

IMG_20141210_182935

IMG_20141210_182423

IMG_20141210_182725

IMG_20141210_192212

IMG_20141210_192315

IMG_20141210_192410

IMG_20141210_190531

IMG_20141210_191419

ssss

IMG_20141211_205847

 

Vi tar en liten julesang for onsdagen også. Kanskje den aller, aller fineste.

Syvende desember. Bare at det var i går. Om gudstjenester, løse tenner, julekake, ludo og en uvanlig vakker sang.

advent7_edited-1

.

I går var det andre søndag i advent. Og det ble en skikkelig søndag med gudstjeneste sammen med to av de fine speiderne mine, tradisjonell ludoettermiddag hos min gode venninne og adventsbesøk av guttene. Jeg hadde fersk julekake og kakao! Den ene sov seg igjennom besøket mens den andre vekslet mellom å vri på sin meget løse tann (som kom ut seinere på kvelden) og å spise veldig mange stykker julekake med smør. Det var en fin dag.

Det ble ikke noe biscottibaking denne helga. Men neste helg! Da er det helt sikkert, kanskje litt bedre tid.

Vi tar en svært vakker og svært kirkelig sang til ære for dagen i går.

Tredje desember (sånn omtrent). Om nissetelling, julekrybber, en litt alternativ middag og en fin sang.

.advent 22

,

Det gikk ikke så voldsomt bra det der med å skrive et innlegg for hver dag i adventen. De er ikke den tredje lenger, knapt nok den fjerde for den saks skyld. Det er det jeg sier; desemberdagene går fortere enn alle ande dager i året.

Men det er lov å jukse litt. Dette er min blogg og jeg lager reglene!

Etter barnehageslutt i dag (eller altså-i går, eller omvendt), tok jeg med meg guttene til Europris. Mest fordi den ligger vegg i vegg med Kiwi der man kan kjøpe middagsmat til to sultne unger og en bestemor, men litt fordi jeg visste at det var nisser der. Da Ole Jakob var liten, var han litt redd for nisser. Og da var de akkurat passe store som var å finne rundt omkring på Europris fine å øve seg på. Alvin er ikke redd for nisser, men han syntes det var veldig morsomt å telle dem. De var over alt i butikken i år også og det gikk fint med tellingen så lenge vi holdt oss til de som sto på gulvet. Vi var kommet til sånn atten, nitten da vi kom til nisseavdelingen. Da ga lillebror opp. Storebror fortsatte til han kom til hundreogtjuetre eller noe sånt. Nissetelling tar litt tid, og vi skulle på speider, så vi ble enige om å gå for kald middag. Guttene fikk velge litt hver og da ble det falukorv, brie, serranoskinke, tomater, eple, yoghurt og kiwi. Det var slett ikke noe dårlig måltid selv om Gordon Ramsey kanskje ville rynket litt på nesen!

På speidermøtet jobbet vi med julemerket, og ungene ble satt i gang med å lage julekrybbebilder.

Ole Jakob var ivrig. Han tegnet en høygravid Maria på vei til stallen sammen med Josef og et bitte lite esel. I stallen ville han ha en gris. «Sant ingen kan vite hvordan grisen i stallen så ut, bestemor?» sa han. Og så klippet og tegnet han en med prikker og skjegg. Jeg er ikke så helt sikker på det med grisen, men det er Ole Jakobs julekrybbe han lager reglene! To av de eldste speiderne og bestemor assisterte med å lime papirbiter på bildet. De to patruljene begynte også på hvert sitt bilde. Dere skal få se alle de ferdige produktene neste onsdag.

Alvin og Trine lagde en helt alternativ krybbe.

Da vi kom hjem, så vi litt av Jul i Flåklypa. Så var det lesetid og nattasangtid og så sovnet både store og små. Dermed ble det ikke noe blogginnlegg. Jeg rakk ikke en gang å sende inn svaret på Sebastians kriminalmysterium enda jeg hadde løst det.

.

IMG_20141203_211743

IMG_20141203_212014

IMG_20141203_212612.

Vi må ha en liten sang. Denne er vakker.

 

Advent! Om dorulldetektiver, historieforedrag, julemesser, allsang, fredslys, sovende barn og kunst.

nissen kommer_edited-1

.

I dag tikket det inn melding om at Sebastian er på plass med årets dorullkalender. I år handler det om kriminalmysterier og det er sånt som jeg liker.

Og så ble det en påminnelse til meg om å begynne å skrive igjen. Det har vært stille på bloggen min lenge nå og jeg har savnet den!

Adventen er en gylden anledning til å komme i gang igjen.

Her i Vadsø er kulturuka nettopp avsluttet. Det er fine, travle dager. I år ble det travlere enn jeg hadde forventet, men det skal vi ikke dvele ved her. For mest av alt var det fine dager! Speiderne har hatt kafeer og Atelier Fri Strek har hatt utstilling. Jeg har vært på foredrag med Einar Niemi om Finnmark og 1814 og på allsangkveld med Mannskoret sammen med min ludovenninne. Der sang jeg for første- og forhåpentligvis siste gang «Blue Hawai» i full offentlighet. Det er en sang jeg ellers ikke en gang ville sunget i dusjen. Men det var  litt koselig. Jeg må innrømme det. Allsang er fint. Og vi sang andre sanger også. Sånn som «Nordnorsk Julesalme» og «Lys og Varme» og «Kjærlighetsvisa». Sånne sanger som det er helt ok å synge sammen med kjente og ukjente i byens storstue.

Jeg har handlet julegaver på julemessa og og snakket med masse folk. Og så har jeg vært på lysmesse med speiderne mine, på julegrantenning og på korpsets adventskonsert. Akkurat sånn som jeg gjør det hvert år.

Men i år var det en ting som helt spesielt, og som står igjen som det sterkeste og fineste minnet fra kulturdagene: Kvart på syv søndag morgen, troppet en gruppe store og små speidere opp på hurtigrutekaia for å ta i mot fredslyset fra Betlehem. Dette er en flamme som opprinnelig ble tent fra den evige flammen som brenner i Fødselskirken i Betlehem. Flammen ble bragt til Europa på åttitallet og er spredt rundt i verden som et symbol og en påminnelse om å arbeide for fred. Ole Jakob, to av de litt større speiderguttene og jeg bar lykta fra hurtigrutekaia, over øybrua og opp til kirka gjennom en mørk og stille by. Det var en god opplevelse. Etterpå slo Ole Jakob meg i Vadsøspill, og så sov han på magen min i to timer. Det tar på å stå opp klokka seks og delta på et så viktig oppdrag! På lysmessa ble alle lysene som speiderne bar, tent fra fredsflammen.

Julestri?

Tjah!

Jeg har kjøpt julegaver. Og så har jeg kjøpt tynnlefser på julemesse, fått multer av en kollega og verdens beste, lekre flortynne krumkaker av en tidligere kollega. Hun er en voksen dame godt oppe i syttiårene, men hun baker til meg hvert år mot en flaske vin. Det er en god handel.

Og i morgen er det endelig meldt snø!

Så da blir det nok jul i år også.

Og hvis jeg skynder meg litt nå, så rekker jeg nesten å poste dette innlegget mens det fremdeles er 1. desember.

Men vi må ha med noen bilder:

IMG_20141130_080759«Nordlys» kommer.

IMG_20141201_003937Og legger til kai

IMG_20141130_080946Med fredslyset.

IMG_20141130_084229Noen hadde klart å stå opp.

IMG_20141130_081048Ole Jakob var med på å bære lyset over brua…

IMG_20141130_235249og opp til kirka.

IMG_20141130_084844Etterpå slo han meg i Vadsøspill.

IMG_20141130_122333Før han sovnet på magen min.

IMG_20141130_130226Etterpå var han opplagt og klar for lysmesse!

fri strek

fri strek 2Og så noen glimt av årets bilder på utstilling!

Og helt til slutt, denne. Ingen kulturuke uten!

Om sorg, glede, savn, nyttige knuter og vafler.

i try to 1n

 

Det har vært litt stille på bloggen min en stund nå. Det er stille i Annehuset også. Guttenes farfar har gått bort og familien er samlet på Nordvestlandet. Når man er vant på å se noen man er glad i nesten hver dag, blir det veldig tomt og rart uten dem. På bursdagsplakaten min på personalrommet i barnehagen, har jeg en tegneseriestripe om en bestemor som blir tvangssendt til avvenningsklinikk for bestemødre fordi hun er for avhengig av barnebarnet. Jeg kjenner meg litt igjen i den.

Men jeg unner så inderlig vel den andre bestemora å få nyte dem nå i disse tunge dagene.

De siste ukene har virkelig vært several days attack me at once-dager. De har vært fulle av sorg, glede, spennende utfordringer, savn, sosialt samvær, gode venner, svært gode nyheter, stress, lange arbeidsdager, konfirmanter, speidere, kurs, bekymringer og mere glede…

Jeg prøver virkelig å ta en dag om gangen, men noen ganger har man lite man skulle ha sagt og har ikke annet valg enn å ta i mot det som kommer og innse at livet kan være litt humpete innimellom.

Men i dag er det onsdag.

Onsdager er gode dager.

På onsdagskvelder har jeg lave skuldre.

I kveld hadde jeg ingen små gutter på sykkel sammen med meg hjem i kveldsmørket etter speidermøtet og de fire kilometerne som lå foran meg føltes litt lange og tunge etter en lang dag. Jeg hadde litt å bære på og hadde kledd på meg en tett og ubehagelig regnbukse fordi jeg ikke rakk å dra hjemom etter jobb for å skifte og nødig ville ødelegge buksa mi med bållukt at vaffelrøre og sot og kvae. Jeg hadde nesten begynt å synes litt synd på meg selv der jeg gikk. Da kom  to helt andre syklister opp bak meg. Det var de to fine nitten-tyveåringene som hadde ledet speidermøtet sammen med meg. De har vært speiderne mine siden de var små, og jeg er oppriktig glad i dem. De stoppet og gikk av syklene og så spaserte vi hjemover sammen. Det var ikke helt det samme som å ha Ole Jakob der, men det var veldig hyggelig.

Jeg er heldig!

På speidermøtet i kveld var det bygging og vaffelsteking på programmet. Speiderne var i alle aldre. Noen har mye erfaring, noen mindre. Og så skjedde noe av dette som gjør at jeg har sånn tro på denne organisasjonen: Min ene, unge makker skulle hjelpe en gruppe konfirmantspeidere med et byggeprosjekt. Han har vær speider i ti år og jeg trodde han kunne sine knuter og surringer. Det kunne han ikke. Han kan mye om kvantefysikk, filosofi, Russisk grammatikk og Shel Silverstein og sånt, men tømmerstikk og dobbel halvstikk og kryssurringer og vinkelsurringer var det dårligere med. Ei av jentene på tretten, derimot, har stålkontroll på disse speiderferdighetene og hun er en dyktig instruktør. På leiren i sommer instruerte hun en far som aldri hadde pionert før og som deretter satte opp en flott portal. På onsdagsmøtene nå instruerer hun to jenter på seks og syv. I kveld ble hun tilkalt for å hjelpe nittenåringen. Sånn blir vi likeverdige som speidere. Vi har alle våre styrker og svakheter, men sammen får vi det til.

Jeg for min del er sterk på vaffelsteking.

Og hvem liker ikke å sitte sammen rundt et bål i høstmørket og spise bålvafler.

vafler_edited-1

 

For ordens skyld, og for eventuelle nye lesere: Dette er pionering:

IMG_20140805_161500

.

I kveld tar vi denne som nattasang.

Om speiderliv, høstbilder, musikk, poesi, Kuala Lumpur og butikkmedarbeidere.


goethe noter 12

 .

Dagene har vært travle. Det er ikke noe nytt. Det er sånn dagene mine er.

«Du må lære deg å si nei», sier folk.

Jeg synes det er greit å si «ja».

Og hvis flere gjorde det, ble det kanskje litt mindre travelhet sånn jevnt over?

Og så er det jo sånn at det som fyller dagene mine er gode ting.

Sånt som dette, for eksempel:

.

IMG_20140903_173112

.

IMG_20140903_214723

,

I går syklet guttene og jeg til speidermøte. Eller, rettere sagt, guttene syklet og jeg kom pustende og pesende etter. De har god fart på begge to. Turen til er ganske lett, og det er fint å bruke denne skogstien ned mot veien og gangstien som følger fjorden. Hjemturen er litt tyngre med flere oppoverbakker. Ole Jakob er blitt supersprek, men lillebror var jammen sterk han også! Fra guttenes hus, til speiderhytta og tilbake til Annehuset er det nok seks kilometer. Det er ingen dårlig tur for en liten gutt som ikke er blitt tre år enda. Det er koselig å streve seg hjem sammen mens det langsomt mørkner. Folk man møter på veien smiler og hilser og kommer med oppmuntrende ord til guttene. Og så kan vi prate litt om alt og ingenting. I oppoverbakkene, vel og merke. I nedoverbakker og på flatmark, klarer jeg ikke å holde følge (for ordens skyld: Vi har har gode gangstier i Vadsø. De er ikke alene ute i trafikken).

«Hvor mange speidere finnes det i absolutt hele verden?» spurte Ole Jakob. Han har jo nettopp vært på leir med fem og et halvt tusen av dem. «Det vet nok gudfar Vemund» sa jeg. Gudfar Vemund er egentlig Annas gudfar. Men  ellers er han alle sammen sin. Han og jeg har mange gode speiderminner sammen. Da han dro sørover for å studere, fortsatte han sin speiderkarriere der og havnet etter hvert i landsstyret. Så ble han Youth Advisor for World Scout Committee og er en av de få jeg kjenner som mener det når de sier at de skal til Kuala Lumpur.

Det var en digresjon. Men jeg er veldig glad i- og stolt av denne gutten og han blir sikkert bare akkurat passe flau over å bli omtalt i bloggen min. Poenget skulle være at vi sendte melding til gudfar Vemund og raskt fikk svar. Det er 40 millioner speidere i verden i 162 land. Det er noe å tenke på når vi sitter der rundt bålet i Vadsø og steker vafler og leker «ryggsekk».

På vei hjem gikk vi innom Rema. Ungene hadde spurt fint om å få smoothie som bensin til turen. Vi bestemte oss for å kjøpe inn litt mat også. Ole Jakob ville ha egg, men stoppet opp foran hylla og utbrøt indignert (og ganske høyt). «Koffer har de slutta å ha økologiske egg?!». Jeg sa at han kunne spørre når vi kom til kassa. Vi kjøpte ikke egg, men Alvin fant en ost og en liter Biolamelk. Ole Jakob fant nektariner. Bak kassa satt en søt ungjente som jeg kjente igjen fra et tidligere konfirmantkull. «Nå kan du spørre», sa jeg og Ole Jakob overvant sin vanlige sjenerthet og spurte. «Det er nok fordi det er så mange som har skjønt at det er lurt å kjøpe økologiske egg«, svarte hun. «Det er jo veldig bra at folk gjør det. Men noen ganger vet jo ikke de som kjøper inn til butikken akkurat hvor mye egg folk skal ha. Vi må nok kjøpe inn flere økologiske og ikke så mange av de andre». Vi ble enige om det kanskje var en god ting at det var tomt for de økologiske. Alvin, som ikke er så opptatt av om eggene er økologiske eller ikke, parkerte den lille handlevogna si fint. Jenta gikk bort til handlevognene og fikk på plass noen vogner som andre kunder hadde feilparkert. Så ga hun og Alvin hverandre en high five. Jeg takket henne. Kassadama på Rema kan gjøre en stor forskjell for små gutter og gamle bestemødre på lang sykkeltur. «Nå er jeg blitt kjent med en til som jobber på Rema», sa Ole Jakob glad.

Litt seinere sovnet de hulter til bulter i senga mi.

Jeg tok sofaen.

Jeg hadde forresten en morsom butikkopplevelse i dag også. Jeg var innom Coop bygg for å høre hva det koster for et nytt dusjkabinett. Mitt har vært ødelagt lenge jeg begynner å innse at det kanskje må byttes ut. Den hyggelige mannen viste meg bilde og pris. Det var ikke så avskrekkende. «Ja, men så må jeg jo ha rørlegger» sa jeg. «Rørlegger? Neida. Det trenger du ikke», sa han. «Jeg er singel, sa jeg. Jeg klarer ikke sånt.» «Jammen du er jo mora til Ingrid, er du ikke?» sa han. Det der klarer hun helt fint!» 

Det gjør hun sikkert. Hun er ganske sterk:

.

IMG_20140801_165141

 .

Vi har jo allerede hatt noen fine bilder, men jeg har flere. Det er blitt høst i skogen og på søndag spaserte min ludovenninne og jeg til spøkelseshuset. Vi møtte ingen spøkelser, men fant morsomme fotomotiver.

IMG_20140831_170234

.

IMG_20140831_165204

.

IMG_20140831_160817

.

IMG_20140831_155131

,

IMG_20140831_154604

 

IMG_20140831_152849

 

.

En liten sang?

Jeg tror man må ha et hjerte av stein for å ikke bli påvirket av denne intense framføringen av Bob Dylans gamle sang. Jeg liker musikk som river litt i sjela og det gjør denne.

.

Diktet blir årets første, lille høstdikt:’

(Det aner meg at jeg kan ha skrevet dikt om september før. Det gjør ikke noe. Jeg liker september.)

.

September

I september, når mørket kommer,

tennes en liten, blafrende flamme

et sted dypt inne i meg

Da ser jeg klarere

det som lå i mørke 

mens midnattssola rådet

Og hjertet blir

varmere og mykere

.

Helt til slutt:

Foruten å montere dusjkabinett, er min datter veldig flink til å være mamma og gi guttene sine fine opplevelser. Bare se her.

Høstkveld. Om telefonselgere, konfirmanter, speidere og poesi.

enjoy

.

Telefonen ringer. Ukjent nummer. Men jeg har nettopp sendt ut en speidermail og det kan jo være en av foreldrene.

Det er det ikke. Det er en entusiastisk, ung søring:

Hei, er det Anne? Nei så hyggelig! Jeg ringer med gode nyheter til deg. Jeg skal ikke selge deg noe. Du har vel hørt om Firkløveren?

Fem minutter seinere ringer det igjen:

Hei? Ja, er det deg Anne? Nei, så hyggelig! Nå skal jeg bare skynde meg å si helt fort at jeg ikke skal selge deg noe eller mase om noe tigging. Jeg har faktisk en god nyhet til deg. Du er trukket ut blant 2000 andre til å vinne en elektrisk tannbørste (??!?!?!!)

Jeg har tannbørste.

Og jeg synes ikke det er så hyggelig. Mest fordi jeg ikke liker å være uhøflig. Og det er man nesten nødt til å være for å få disse hesblesende selgerne som ikke skal selge noe til å tie stille lenge nok til at man på en vennlig måte kan si takk, men nei takk. Det er jeg ikke interessert i. Men ha en fin kveld. Det som irriterer meg mest er at de lyver. Jeg tror ikke det finnes noe firma i hele verden som ansetter unge menn til å jobbe på kveldstid med å ringe til folk for å forære bort elektriske tannbørster. Det er jo fullstendig meningsløst. Og så plager deg meg at de bruker navnet mitt på en måte som indikerer at vi er gamle kjente.

Jeg sier beklager jeg er ikke interessert mens de snakker og legger på. Og så sitter jeg igjen med en litt vond smak i munnen. Det er ikke sånn jeg er oppdratt.

Jeg synes selgere skal si: Hei! Det er Per Olsen fra firmaet Hvite Tenner som ringer. Jeg selger elektriske tannbørster. Er det noe du er interessert i ? Det hadde vært mer realt.

.

Egentlig hadde jeg satt meg ned med kaffe og kryssord.

Det er høst. Jeg liker høsten. Jeg har tent levende lys i vinduet og på bordet og funnet fram musikken min. Kveldsmørket er tilbake og en varm ro er i ferd med å innta kroppen blandet med myk, mild sårhet. Slik er det alltid om høsten. Kanskje jeg til og med snart kan dikte igjen!

Telefonselgerne distraherte meg. Nå har jeg skrudd lyden på telefonen av og volumet på musikken opp.

Det har vært en lang dag. I kveld har vi hatt det første møtet med årets konfirmanter og deres foreldre. Vi har fordelt smågrupper og informert. Jeg skal ha en liten kunstgruppe og noen av konfirmantene skal følge speidergruppa. Det er alltid spennende å møte disse ungdommene som man skal ha mye med å gjøre i året som kommer. De virket som en flott gjeng og jeg gleder meg til å bli kjent med dem.

Før møtet skulle vi teste lyden. Min unge «kollega» blåste i mikrofonen. Det hørtes ut som bølger og vind og jeg tenkte umiddelbart på Robert Frost.

Spenn dere fast! Dette er et kraftfullt dikt:

Once by the Pacific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the light was spoken.

 

Sånn kan ikke jeg dikte. Ikke en gang om høsten.

.

Nå skal jeg finne fram bilder fra speiderleiren. I morgen kveld skal vi ha mimrekveld. Jeg må sortere litt, for på ca 95 % av mine leirbilder er det en helt spesiell liten gutt som er hovedmotivet.

20140807_211833
20140807_195819

20140807_170653

20140807_144511

20140805_201321

20140805_193457_1

Previous Older Entries