Om sommeren så langt. Og mest om barnebarn.

noen ganger leker livet 1

 

I dag hadde vi tyve grader og sol fra nesten skyfri himmel i min lille by. Lillebror skulle kle på seg og gå ut. «Kor e lue og votter hen?» spurte han. «I dag er det sommer, vennen min», svarte jeg. «Så det trenger du ikke». «Hæ?» sa han.

Sånn er det her. Og det er helt ok. Tyve grader en fem for mye for meg.

Det har uansett vært en fin sommer så langt. Travel og innholdsrik, men mest fin. Ferie blir det ikke før vi skal på landsleir i august. Men man kan finne på hyggelige ting på hjemlige trakter også.

Storebror og bestemor har for eksempel vært på tur med Hurtigruta til Kirkenes. Det tar et par timer sånn at man rekker frokostbuffet og underforsking og å bli bitte litt sjøsyk fordi man må på do akkurat når det gynger. Og så kan man stå ute på dekk og se på når båten legge til kai.

Jeg introduserte Ole Jakob for den fineste butikken i Kirkenes, nemlig Fretex. Først ville han ikke dit, men det er nok fordi jeg alltid har kommet hjem med klær derfra tidligere. Men da han fant avdelingen for leker og etterpå fikk plukke bøker fritt fra en stor kurv, bestemte han seg for å flytte inn der.

 

IMG_20140625_194755

 

Dette fant jeg denne gangen: Femten barnebøker, tre fine, håndstrikkede ullgensere, en håndstrikket ullue, et ark glansbilder, to buttons, et godt spill (helt komplett), en gullmynt og en fin dokke med klær til lillebror. Det kom på rett under fem hundre kroner.

Og så gikk vi på kafé. Og en til og en til. Og to lekebutikker.

Da vi ventet på bussen hjem, var gutten ganske sliten, (men veldig blid!)

 

IMG_20140625_204742

IMG_20140625_151914
IMG_20140625_154457

 

Vi har vært på Ekkerøy også. Ikke på stranda denne gangen, for det var ikke helt sommer sist helg. Men is på museumskafeen og en tur på moloen ble det.

 

IMG_20140629_172659

IMG_20140629_141503

 

Men man trenger egentlig ikke å forlate huset en gang for å ha det veldig fint. En kveld ringte storebror for å spørre om han kunne få komme til meg og spille UNO. Hjemme hos han var det nemlig bare juks og bedrag. Bestemor jukser aldri. Men jeg spiller for å vinne og det vet han godt. Han var skitten på tærne, men lite lysten på å bade. Jeg var lite lysten på å ha skitne tær i senga. Så jeg fant på et kompromiss: Fotbad og UNO lar seg lett kombinere når man har et fint vaskevannsfat fra bruktbutikken. Det ble en-en og føttene ble gullende rene og nokså rynkete. Det var en fin kveldsstund både for gutten og bestemor.

Det er ikke de store tingene…

IMG_20140630_185338

 

Guttene vil gjerne sove i min seng når de overnatter. Da ligger vi og prater, leser og dikter eventyr før de sovner. Men det har resultert i litt knall og fall, for ingen av dem ligger spesielt stille. Den ene natta ga jeg opp etter at lillebror hadde snurret som en propell og storebror hadde landet på gulvet. Jeg la meg på sofaen. Da jeg gikk inn for å se til dem, sov de slik:

 

IMG_20140703_014759

 

Ungene har sjørøveruker i barnehagen. Ole Jakobs sjørøverhatt varmer godt over ørene og fik være med på speidermøtet også. Når man er fem år, kan man kan fint være både sjørøver og speider !

 

IMG_20140702_213108

 

I dag trakk vi ned mot fjorden. Tyve grader er for mye for meg, men ved fjorden er det svalere. Og der er det også mye å se på og oppleve.

 

IMG_20140706_214437

IMG_20140706_214409

IMG_20140706_214328

IMG_20140706_152716

 

Joda, jeg har hatt fine opplevelser uten ungene også. Fredagsquiz med stappfullt hus og god stemning for eksempel. Og resturantmiddager og et glass vin med folk jeg liker å være sammen med. Det er bare det at guttene skal på ferie både hit og dit uten meg, og nå nyter jeg å ha tid sammen med dem.

 

lillebror

IMG_20140528_154430

 

 

 

Advertisements

Om spill og jobben min og en modig liten gutt. Og en nydelig sang.

tanke 2.

En ny arbeidsuke er i gang med sine oppturer og nedturer og utfordringer.

Det er alltid noe…

Anvisningsblanketter for ut -, eller var det inn?- betaling av øvingslærerlønn og permisjonsreglementer og prosedyrer for vask av kjøleskap.

Og personalkabaler og venting på ny skriver.

Og kompetanseplaner.

Og vernerunder.

Sånt som vi ikke lærte noe som helst om på høgskolen.

Men så går man forbi et bord der ungene sitter og perler mens praten går. Og man forstår at dette oppdraget vi har, vi som jobber i barnehage er så mye, mye større og mye, mye vanskeligere enn man trodde den gangen man satt på skolebenken og lærte at alle samlingsstunder må ha et tema og at fargeblyantene måtte sorteres etter bruk.

For all del, vi lærte mye annet også. Mye nyttig. Spesielt mye lærte vi av en pedagogikklærer som nektet oss å gå for lettvinte løsninger som «programmer» og «oppskrifter». Han innprentet oss at barn er individer med menneskeverd og skal behandles som sådanne. Det ligger dypt i meg, det der.

Og så går jeg inn på kontoret igjen og utveksler mailer med økonomikonsulenten om type anvisningsskjema mens jeg reflekterer over samtalen jeg nettopp overhørte. Disse ungene skal ha det fint her og nå. De skal være glade og trygge i barnehagen. Og så skal vi prøve å bidra til deres danning. Da må ta oss tid til de gode samtalene. Vi må bruke tid til å finne ut hvordan ungene tenker og hjelpe dem til å reflektere.

Økonomikonsulenten og jeg ble enige om at jeg kommer innom. På onsdag. Så blir skjemaet riktig med en gang og jeg kan bruke tiden til å planlegge et godt personalmøte i stedet. Et som kan gjøre oss enda bedre i jobben vår.

I et par år nå har man prøv å rekruttere ungdom til barnehaelæreryrket med søte, men tullete kampanjer der barn med påmonterte b-kjendishoder sykler rundt i en Oslobarnehage, eller liksom-barnehageansatte snakker om ulver og keisere og sier hysj (?). Det fungerer ikke. Søkningen til utdanningen gikk ned mens kampanjene pågikk.

Å jobbe i barnehage er ikke for hvem som helst. Det er et krevende yrke. Og vi vil ha de beste. De som brenner for jobben, de som vil noe, de som stadig vil lære mer. Hvis vi skal rekruttere flinke folk, må lønn og status opp. Og utdanningen må styrkes. Det må ikke bli sånn at et blir for enkelt å komme inn. For en barnehagelærer må kunne mye og være faglig oppdatert. Noen tror at en barnehagelærer er en light- versjon av en lærer. Det er en veldig stor misforståelse.

.

I kveld har jeg ikke tenkt på jobb. I kveld har jeg spilt TP med gode venner og spist brie og lammepølse og kyllingfilet rullet i ibericoskinke. Jeg tapte alle omgangene, jeg gjør som oftest det. Men det er ok, for jeg ble ikke utklasset og jeg klarte mange ( eller i hvert fall noen) av sportsspørsmålene. Til og med et om fotball!

.

Og nå slapper jeg av og planlegger å legge inn en av disse gode timene mellom kveld og natt. Jeg har et påbegynt kryssord og ny musikk.

Vadsøbarnebarna mine koste seg på Røde Kors-hytta på søndagen. Ole Jakob var der hele helga. Dere bare se den lille filmen min datter har lagt ut av Ole Jakob/Birk Borkason som hopper over Helvetesgapet.

Om vennsap, travelhet, is, postkort, antkviteter og bilder.

venn n 1.

I går var jeg varm og stressa. Skuldrene verket.

Det var en several days attack me at once-dag.

Og en klam og het dag.

Jeg hadde lyst til å legge meg til å sove i fryseboksen. (Joda, med lokket åpent. galt var det ikke.)

Men jeg hadde ting som skulle gjøres å avtaler å holde.

Og jeg måtte komme meg til byen før butikkene stengte klokka fire for å kjøpe gaver til en ung venn som gifter seg i dag. Ole Jakob hjalp til med handelen og kjøpte sin egen gave; et fint bokmerke. Da gaver og kort var sikret var det fremdeles syv minutter til stengetid. Vi skulle vente på pappa og satte kursen mot byens fine, nyoppussede kaffebar. Jeg håpet å rekke en kopp kaffe.

Min klistret foran på disken så vi et skilt:

lollipop Lollipop 15 kroner.

«Har dere virkelig Lollipop?», spurte jeg. Jeg hadde vann i munnen og kjente at jeg ikke var klar for å høre at de var utsolgt. Jeg tror ikke noen delikatesse i verden kunne ha fristet meg mer akkurat da. «Får æ is?» sa Ole Jakob med en liten skjelving i stemmen da han hørte hva bestilte. «Får æ det? Skal du kjøpe is til mæ?»  Det er ikke det at ungen aldri har fått is, men han er ikke bortskjemt og hadde nok ikke helt sett for seg at det skulle bli noe søtt å få på en vanlig fredags ettermiddag.

Jeg tror aldri tredve kroner har vært så vel anvendt. Vi satte oss ned ved et kafebord på fortauet. Og så sank skuldrene.

Jeg dro hjem og dusjet av meg dagens støv og svette og resten av kvelden tilbrakte jeg med folk jeg setter pris på.

Min gode venninne og jeg tok et glass vin utenfor vår indiske resturant. Der fikk vi strålende, personlig oppvartning og ble sittende ute til sola gikk ned bak huset på den andre siden av gata.

Etter det måtte jeg skynde meg til atelieret for å rydde og vaske. Utstillingen til Varangerfestivalen skal henges opp i morgen og jeg visste at jeg ville treffe på hyggelige folk hvis jeg kom til rett tid. Jeg var innstilt på å ikke ha noe å vise fram i år. Det har vært en hektisk sommer. Men på staffeliet mitt sto det store lerretet med et godt påbegynt bilde og jeg begynte å pusle litt med det. Så tok jeg en beslutning: Bildet skal være med på utstillinga. Vi åpner ikke før tirsdag og hvis jeg bruker et par kvelder på det, skal det bli ferdig. Det er bare litt vanskelig å sette tittel på et halvferdig bilde.

Det ble ikke noe vasking. Det får jeg ta i dag. For jeg ventet kjærkomment besøk av ung venn. Han kom som vanlig med en konvolutt til meg. Han har et viktig verv i tillegg til en trang til å bestige høye fjell verden over og reiser mye og langt. Andre folk sender postkort fra reiser. Denne gutten kjøper kort på reiser og leverer dem personlig når han kommer til Vadsø en gang eller to i året. Det er mye hyggeligere! Denne gangen var det kort fra  Brooklyn Botanic Garden, Florida Sea Base, New York Subway og -ikke minst- fra Raffles Hotel i Singapore der Hemingway i sin tid satt i baren og drakk Singapore Sling.

(Jeg skal en tur til Tromsø i høst. Det blir fint det også…)

Og så rakk vi en omgang Geni. Han vant. Han vinner alltid. Men det var så jevnt, så jevnt.

.

I dag sov jeg til åtte. Det skjer ikke ofte, men det gjorde godt. Og jeg har ikke vondt i skuldrene lenger.

Jeg har kaffe og kryssord og Skattejegerne på tv. Det er et program å bli i godt humør av. Det gir meg bare alltid en voldsom trang til å dra til byen og gå innom Det Hvite Hus.

.

Det er fint å være alene litt når livet har vært hektisk en stund.

Men aller best er det å ha venner og familie.

Jeg er veldig heldig!

.

v5 v3.Barnehagegutter i sommervarme.

v6.Is!

v2Detalj fra det som skal bli bilde.

vPostkort levert på døra.

v4En god omgang Geni!

Blå nattanker etter en god dag. Om meningen med livet, barnebarn, vellykkethet, musikk og poesi.

barnebarn

.

Hold sinnet ditt mjukt, sier Hans Børli.

leit ikkje i solskjennsli etter krokstav-emne, sier Helge Stangnes. (Les eller lytt.)

Og begge mener kanskje noe sånt som at hvis man lar livet med alt det har å by på forme og mykne en i stedet for hardne og stivne en, så kan man kanskje bli et menneske som har mer å by på både til seg selv og andre. Også når man har møtt motgang og kommet til kort der man så inderlig gjerne skulle ha lyktes. At det ikke er så viktig å være tøff og sterk og vellykket, men at man skal ta med seg sine erfaringer, gjøre det beste man kan ut av det og prøve å være et helt menneske.

Tenk positivt, så klarer du alt! prediker noen. Jeg har fortalt om det før tror jeg. Men i kveld føler jeg for å gjenta det: For mange år siden var alle ansatte i kommunen jeg jobbet i, utkommandert til et tenk positivt-kurs. En snakkesalig dame insisterte gjennom fem timer på at alle kan klare alt. Hvis man bare vil. Og at man skal sprenge grenser og tenke utenfor firkanten. «Ikke gjør det du alltid gjør. Hvorfor traske på ski gjennom skogen med en tung ryggsekk når du kan kjøre slalåm og kjenne vinden i ansiktet «, sa hun. Og jeg følte at hun på meg. På meg som elsket å tråkke i sakte tempo på ski gjennom granskogen med sekk på ryggen. Som hatet fart og ikke hadde tilgang til alpinanlegg. Da måtte jeg først ha tatt førerkort, (men det var en av de andre tingene hun påstod at jeg selvfølgelig kunne hvis jeg bare ville det sterkt nok) og fått meg en jobb der jeg tjente mere penger så jeg kunne hatt råd til å leie eller kjøpe utstyr til meg selv og ungene). «Hvorfor reise på bilferie i Sverige når man kan reise til eksotiske himmelstøk og oppleve sol og varme og nye smaker og lukter«, sa hun. Til meg som likte å dra på bilferie gjennom Sverige med familen og som hater varme og hater å fly. «Hvorfor ta til takke med et typisk kvinneyrke når man kan sprenge grenser og gå for de utfordrende toppjobbene», sa hun. Til meg som elsket jobben min som førskolelærer og opplevde (og opplever) det som utfordring mer enn nok.» Ikke la dere holde tilbake av pliktfølelse overfor familen» sa hun. Til meg som var fungerende alenemor mens barnas far bodde i motsatt ende av landet. «Man klarer det man vil klare. Man må sette seg mål og virkelig ønske det. Da er alt mulig!» Sa hun til meg som akkurat da strevde nok med å holde langdistanseekteskapet mitt i live og økonomien på fote med to leiligheter og var blitt beordret inn i en styrerjobb jeg ikke følte meg klar for mens jeg skulle håndtere at ungene mine hadde flyttet og strevde med å finne ut av nye lekekoder og ny dialekt.

Jeg krympet under blikket hennes. Jeg hadde lyst til å gå min vei og finne meg et sted der jeg kunne grine i fred.  Jeg forsto at hun bare var en innleid foredragsdame. Jeg forsto at hun ikke visste mer om livet enn meg. Men der hun sto i all sin vellykkethet med pen dialekt, pene klær, sydenbrun hud og høyhælede sko som klikket mot gulvet når hun gikk mellom summegruppene for å se om vi tenke positivt (ok, jeg innrømmer det. Jeg hater summegrupper også), hadde hun en ubehagelig maktposisjon. Jeg har aldri følt meg så liten og så tråkket på. Men jeg hadde styrke nok til overs på slutten av dagen til å skrive en høflig tilbakemelding på tilbakemeldingsskjemaet om at eksemplene hennes kanskje ikke passet for alle. Og til å se henne i øynenen da hun samlet dem inn.

Jeg kan ikke klare alt. Jeg vil ikke kunne klare alt. Jeg vil gjøre mitt beste. Jeg vil være en god mamma, en god bestemor, en god venn, en god speiderleder, en god pedagog…

Jeg vil at folk rundt meg skal vite hvor mye de betyr for meg.

Jeg vil velge mine utfordringer og takle mine nederlag.

Jeg trenger ikke å klare alt. Jeg trenger å være et menneske som livet har myknet og formet.

Jeg vet at jeg kan være for myk noen ganger. Jeg blir lett rørt og lett bekymret og lett såret. Jeg mister lett troen på meg selv.

Men så blir jeg lett glad også. For venner og famile og barnebarn. For natur og frisk luft. For å leve i et land der det er frihet og fred. For musikk og poesi og litteratur og kryssord og brettspill og kaffe. For de små øyeblikkene.

Og jeg tenker positivt. Jeg er en ukuelig optimist. Jeg tror det beste om mine medmennesker til det motsatte er grundig bevist og jeg tror at jeg kan gi mine ørsmå bidrag for å gjøre verden bedre.

Alle skal ikke bli direktører eller toppidrettsutøvere eller verdensstjerner. Noen skal være hverdagsmennesker.

Hvorfor jeg føler for å skrive om dette akkurat i kveld?

Jeg har to sovende små gutter på besøk. De vokser opp i en verden preget av krav til vellykkethet. Og jeg ser ungdommer rundt meg som sliter. Som tror at de ikke er gode nok. At de ikke holder mål…

Da Jesper Juul lanserte ideen om at man ikke skulle skryte for mye av barn, var det mange av oss som stusset litt. Jo eldre jeg blir, jo bedre skjønner jeg: Det er ikke viktig å være flink og vellykket og vakker og rik. Det er viktig å være et menneske. Og det er viktig å bry seg om hverandre. Det er viktig for Ole Jakob å oppleve at lillebror blir glad når han synger selvdiktede sanger på engelsk(?) for han og at bestemor kan fikse det når han kommer i skade for å tisse på gulvet i stedet for i doskåla. Det er er viktig at han vet at jeg blir glad når han er her også når han er litt sint eller lei seg. Eller  når han har gjemt seg under salongbordet og krøllet gulvteppet og strødd flatbrødsmuler utover et større område fordi jeg hadde glemt å skifte kanal på tv-en mens jeg gikk med flaske til lillebror sånn at han ble sittende og se på en skummel episode av Hannah Montana(???).

Jeg vil ikke at barnebarna mine skal vokse opp og tro at de må være vellykkede. Jeg vil at de skal vokse opp og vite at de er verdifulle og elsket akkurat sånn som de er. Jeg vet at det er sånn de oppdras hjemme. Og det gjør meg uendelig glad!

,

guttene1

guttene2

guttene3

,

I dag har livet mitt vært preget av venner og barnebarn og av musikk og poesi og spill og kafebesøk og litt shopping. Og jeg føler meg fullkomment positiv.

Og samstemt.

Kanskje lykkelig?

,

Det som egentlig hadde planlagt skulle være blogginnlegget mitt i kveld, før jeg var og strøk to sovende gutter på kinnet, var dette:

,

goethevinter3

.

Et godt dikt:

Where the Sidewalk Ends
.
There is a place where the sidewalk ends
And before the street begins,
And there the grass grows soft and white,
And there the sun burns crimson bright,
And there the moon-bird rests from his flight
To cool in the peppermint wind.
,
Let us leave this place where the smoke blows black
And the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
We shall walk with a walk that is measured and slow,
And watch where the chalk-white arrows go
To the place where the sidewalk ends.
.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
And we’ll go where the chalk-white arrows go,
For the children, they mark, and the children, they know
The place where the sidewalk ends.

.
 Shel Silverstein
.
En liten sang:

Jeg fant en gang en sånn You Tube video med Top 30 Saddest Rock Songs of all Time. Da jeg spilte i gjennom den, fant jeg ut at at 27 av sangene var blant mine favoritter. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er ingen trist person. Og definitivt ingen romantiker. Men de melakolske sangene har alltid truffet meg. Det er de som får tærne til å krølle seg. Også når de handler om hjerte og smerte og sånt…

Og jeg blir myk i sjela når jeg finner nye sanger av samme kaliber. Sånt som denne.

Fint dag. Fint besøk.

Jeg hadde fortalt tre lange, snille ulveeventyr var tom for inspirasjon.

Så Ole Jakob og jeg har sett Skal vi danse sammen.

,

,

Han var mildt forundret.

,

,

Men han syntes det var hyggelig.

.

,

Og litt søvndyssende.

.

Jeg hadde nesten duppet av på sofaen selv i ettermiddag da telefonen ringte. «Æ må få komme til dæ bæstemor. I dag må æ det. For at pappa sier at æ får ikke kaviar på rundstykket og da syns æ han e slæm. Og du e alltid snill mot mæ. Og æ vil sove hos dæ.»

Hva har man bestemødre til?

Kaviarhistorien viste seg å bunne i at Ole Jakob hadde spist av det opprinnelige pålegget og hadde fått beskjed om å spise opp brødet  før han fikk mere pålegg. Og Ole Jakob og pappa var for lengst blitt gode venner da de kom. Med medbrakt kaviar. Bestemor fører ikke kaviar. (Verken tubevarianten eller de mer eksklusive sortene).

Jeg hadde helt andre planer for kveldsmaten i dag fordi Trine skulle komme. Jeg hadde kjøpt inn noen gode oster, frukt, oliven, tørkede aprikoser, små tomater, fikenmarmelade og oliven.

Da det kom på bordet, lot Ole Jakob knekkebrødskiva med kaviar vente litt. Han liker både parmesan og vellagret gouda og brie og tomater og tørkede aprikoser.

,

Trine ble nesten millionær i kveld. Ikke jeg. Men det er ikke så farlig. Jeg kan leve en stund på at Trine og jeg var de eneste i lokalet på quizen i går som visste at Norges første datamaskin het NUSSE.

.

Jeg skulle vise mine siste kupp fra Det Hvite Hus. Her er det ene:

En fin, liten lenestol med avtagbart trekk som lett kunne vaskes og settes på igjen.

.

.

Under en uke igjen! Pust med magen.

.

Tiden går fort nå.

Litt for fort.

Neste søndag befinner jeg meg her.

Og jeg er langt fra beredt.

,

Dagene er fulle.

Og så ble det ikke helt som jeg hadde tenkt med feriedager.

Akkurat holder burdehagjorter og whatifer og kanjeghaglemter et voldsomt leven i hodet mitt.

,

Men jeg slo Trine i TP i kveld!

Og i morgen kveld skal Ole Jakob sove hos bestemor mens Anna får en alenekveld med tante.

På tirsdag har jeg en tiltrengt feriedag.

.

«Pust med magen!» sier damen jeg er støttekontakt for.

Det er et godt råd.

,

Akkurat i kveld skal jeg hverken begynne å pakke eller lete etter speiderskjerfet mitt.

Men jeg kan høre litt på denne. Når man er på leir, er leirsangen viktig! Denne er veldig typisk dansk og gjør meg litt varm om hjertet. Jeg gleder meg til å synge den i kor med 34 999 andre speidere .

.

Jeg gleder meg til en uke med hardt arbeid, total avslapning, gode samtaler, gitarmusikk rundt leirbålet, hyggelige mennesker og opplevelsen av positivt felleskap.

Og så gleder jeg meg til å være omgitt av det danske sprog.

.

Jeg må bare prøve å ta en ting om gangen fram til på fredag.

Fin lørdag. Om bestefedre og ugler. Og litt annet.

kaffefé i dag møtte vi en av Ole Jakobs små barnehagevenninner. Hun var på bytur med bestefaren sin. Vi kom i prat og ble sittende ganske nært hverandre. Da vi skulle gå, kløp bestefaren Ole Jakob litt i kinnene og sa «ha det det bra, Ole Jakob». Ole Jakob smilte fra øre til øre.

Da vi kom ut sa han blidt: «Leah sin bestefar gjorde sånn på mæ». Han tok av seg vottene for å demonstrere. «Leah har en tullebestefar! Æ har en vanlig bestefar. Min bestefar har en ugle inne i huset.»

Jeg vet ikke hva som er mest vanlig. Jeg må få min svigersønn til å fortelle mer om den ugla bestefar på Tustna har inne i huset.

,

Det har vært en fin dag.

Jeg hadde en rolig morgen med kaffe og krim på TV.

Etter byturen kom Trine på lørdagsgrøt, kaffe og spill. Jeg fikk nytt Geni i julegave.

Hun vant. Det gjør hun alltid. Jeg kan ingen ting om geografi, fotball og når det var OL hvor. Sånt som Trine kan mye om.

Men det gikk bedre for hver omgang.

Neste gang…

I neste uke er jeg blitt lovet spill hver kveld så da får jeg trent litt. Jeg har ingen ambisjoner om å slå disse oppegående ungdommene, men hvis vi får satt sammen noen gode lag kan det jo hende at jeg ikke taper hver gang.

Jeg har til og med fått ryddet og vasket kjøleskapet mitt etter jula!

.

Og nå er det snart kveld. Det er mere kaffe på kanna. Rolf Hansens kryssord venter og musikken fyller stua mi.

Definitivt en fin dag.

.

             

Previous Older Entries