Høsttanker på en våt vårkveld.


juni hage

.

Regnet har kommet. Og når det visne, halvråtne lauvet fra i fjor ligger i våte klumper på stien inn mot huset mitt, føles det nesten som høst. Bare at det blomstrer en og annen forpjusket krokus mellom de spøkelsesaktige rosenbuskene mine (jeg skal ta bilde i morgen, så vil dere skjønne hva jeg mener), og en hel liten koloni hestehov i en grøftekant i nabolaget. Og at det fremdeles ligger skitne snøflekker i hagen. Men trærne er nakne, og bakken er altså dekket av vått lauv. Derav høstfølelsen. Høstfølelse er en god følelse.

Når man i tillegg har hatt en god og konstruktiv arbeidsdag (som riktig nok varte tolv timer), og har ledd mer enn på lenge, er livet ganske fint.

Men jeg er litt sliten. Det har vært travelt og ryggen og føttene verker.

Og på tv maser de fremdeles om at man skal grille. 

Ok, i morgen skal jeg grille. Fryseboksen på menighetshuset er alt for full av pølser og vi skal ha stor pølsefest på speiderplassen i morgen. Alle skal få spise så mye de vil! Det har tint godt de siste dagene, så det det er håp om at det er blitt såpass bart at vi kan begynne å rydde og rake litt også. Det er mye morsommere å rydde og rake ved speiderhytta enn i hagen hjemme. Det er rart, det der, at det alltid er morsommere å rydde andre steder enn hjemme.

I går var det forresten morsomt å rake hjemme også. For da hadde jeg god hjelp!

Bare se:

.

a4

 

a2

 

a1

.

Det har vært mange feiringer også siden sist. 17. mai er en travel dag med flaggheis klokka åtte og kafédrift hele dagen. Ole Jakob gikk i tog og spiste tolv is! Alvin spiste ti. De var blitt lovet å få spise så mange de orket.

Dagen etter feiret vi bursdagen til guttenes pappa:

a

.

I kveld har vi feiret avslutningen av et prosjekt vi har jobbet med i barnehagene over en periode på et par år.

.

Nå skal jeg se på Jamie som lager billig og god mat. Jeg liker Jamie-mat. Og så liker jeg Jamie.

Det hender han griller han også, men ikke i kveld heldigvis.

.

Vi tar denne i kveld.

 

 

,

Advertisements

Om min gode venninne.

januar 14 j

Det er få ting i livet som gleder meg så mye som når noen vil spille spill med meg.

Selv om jeg taper.

Det har vært en fin kveld.

.

Men akkurat nå har jeg brukt litt tid på reflektere, slik man ofte må når man leser nyheter.

Jeg strever med dette.

Det har ikke noe med abortlov eller reservasjonsrett å gjøre. Abort er kvinnens valg og leger må gjøre jobben sin. Sånn må det være, det er jeg helt sikker på. Men jeg blir sint når noen kaller meg aborttilhenger. For det er jeg ikke. I en ideell verden skulle alle svangerskap har vært møtt med glede og alle barn skulle vært velkomne. Alt liv har verdi. Og abort er aldri en enkel og lettvint løsning. Det er vanskelig og trist.

Men nå er det altså slik at ni av ti fostre med Downs Syndrom aborteres og det er en helt annen diskusjon. Igjen: Det må være kvinnens valg og jeg ønsker ikke å dømme noen. Å få et funksjonshemmet barn er en stor og krevende oppgave. Jeg forstår at det for mange kan virke som en for stor belastning. Jeg vet ikke hva jeg selv ville ha gjort.

En av mine aller beste venner har Downs syndrom. Jeg har kjent henne i snart tyve år og i de siste tretten årene har jeg vært sammen med henne to ganger i uka. Hun er glad i meg og tar vare på meg. Hun koker kaffe til meg og henter pledd og ullsokker til meg når jeg fryser på beina. Hun har en livsglede og en selvtillit jeg ikke har møtt maken til hos noen andre og er en ukuelig optimist. Hun spiller ludo med et klart mål om å vinne hver gang og gir ikke opp om hun ligger under med flere runder. Hun har drømmer og planer for framtiden. Hun elsker musikk og pene popstjerner og superhelter og Disneyprinser. Hun har en livskvalitet mange andre bare kan drømme om. Hun betyr utrolig mye for meg og hun har lært meg mye.

Hun er en  svært nær venn.

Det er ikke viktig for meg hvilke sider av hennes personlighet som er der på grunn av- eller på tross av at hun har et annet antall kromosomer enn det jeg har. Hun er seg selv og er like unik som alle andre mennesker.

Sånn er det.

Jeg vet ikke hva løsningen er. Men jeg vet at jeg ikke ønsker meg et sorteringssamfunn der bare de strømlinjeformede og «vellykkede» individene skal passe inn.  Det må aldri, aldri bli slik at kvinner føler seg presset til abort fordi barnet de bærer kan komme til å koste samfunnet for mange penger.

.

I helga lot jeg meg røre av dette. Jeg er normalt ikke noe kjempefan av noen av dem, men må kanskje revurdere?

Om filmer og bøker og en god frokost!

bok 2,

Ungene spiser frokost og ser barne-tv. Det er dårlig folkeskikk, men sånn er det hos bestemor. Middager inntas pent og ordentlig på spiserommet med lys på bordet og gode samtaler. Søndagsfrokost er tv-frokost. Probemet er at det ungene vil se akkurat nå, er Mikke Mus Klubbhus. Det er ille. Virkelig ille ! Den eneste fordelen med Mikke Mus Klubbhus er at det får alt annet på Disney Junior til å framstå som bra. Ole Jakob prøver å få meg til å like det. «Denne episoden er jo litt morsom, bæstemor. Sant du liker jo i hvert fall Pluto veldig godt for han er jo en hund og du liker jo hunder. Skal æ massere skuldran dine litt?». Joda, jeg liker hunder. Og jeg liker Pluto. Jeg liker Langbein og Mikke også sånn som de var i de gamle Anders And– bladene vi fikk fra Danmark da jeg var barn (der heter forresten Langbein Fedtmule). Jeg liker bare ikke denne glatte, masete, overpedagogiske serien (la oss telle…) med grenseløst irriterende sanger og grelle farger. Men så er jeg vel ikke i målgruppa, heller…

Og ja takk. Gjerne skuldermassasje! Han er blitt flink til det.

I går veld så Ole Jakob og jeg på Harry Potter. Det var noe ganske annet. Den første filmen er akkurat passe skummel til å se i bestemors armkrok. Det var The Never Ending Story også. Den så vi på fredag og nå har vi begynt på boka. Jeg tror det er bra for unger å få se filmer og lese bøker der det er sterke følelser i sving når de bare får gjøre det i en trygg armkrok og får snakke om det og bearbeide det. Men unger reagerer selvfølgelig ulikt og synes forskjellige ting er skumle og man må finne ut hva som passer. Ole Jakob synes det er vanskeligst når familier kommer bort fra hverandre. Da vi så den første Narnia-filmen for første gang, fikk han nok da Lucy satt hos Faunen og det kom trist musikk. Da måtte vi se på fram til hun kom ut av klesskape igjen og ble gjenforent med søskenene sine. Nå har vi sett hele filmen flere ganger og han synes Heksa Hvit er skummel og Aslan er kul.

Det som er spennende å legge merke til, er hvordan filmer og bøker får han til å tenke og reflektere og filosofere. Han blir oppmerksom på likhetstrekk mellom historiene som mellom Narnia og The Never Ending Story der barna beveger seg mellom den virkelige verdenen og en magisk fantasiverden og han tok koblingen mellom Aslan og Jesus. Når vi ser og leser ting sammen som gir mening for meg også, gir det grobunn for gode og viktige samtaler.

Jeg synes ikke man skal avspise små barn med pjatt. Men jeg ser av og til meningsløse ting på tv jeg også, bare for å slappe av. Så da får de vel få se en episode til med Mikke Mus. Denne gangen har de laget en episode over «The Wizard of Oz«. Jeg viste Ole Jakob bilder fra den gamle filmen med Judy Garland. Kanskje vi kan se den en gang eller få tak i bøkene. Så har det ikke vært helt forgjeves at jeg har holdt ut med dette i formiddag.

Ole Jakob og jeg hadde gode samtaler på kafé i går også, over en kopp kakao. «Tenk om det hadde vært åtte søndager og tusen millioner lørdager etter hverandre», sa han etter å ha slurpet i seg en halv kopp deilig søt kakao. Alvin sang «Musevisa.» Vi hadde det hyggelig!

Jeg skulle forresten fortelle om den nye retten jeg komponerte i dag. Jeg hadde ikke brød i huset, men jeg hadde rester av kyllingkjøttdeig fra suppebollene i går og egg og små tomater. Jeg vispet sammen fire egg til eggerøre og blandet et par spiseskjeer egg i kjøttdeigen sammen med litt havregryn, litt kikertmel (vanlig mel går like fint), et halvt fedd hvitløk, litt chili og en skje olivenolje. Så formet jeg små kjøttboller som jeg stekte i panna. Da de var ferdige lot jeg dem ligge og helte eggene over. Så rørte jeg bare litt til egget stivnet og så la jeg søte, små tomater på toppen. Jeg pyntet med litt frisk basilikum også, mest for min egen skyld. Kjøttbolleomeletten ble dekorativ og god og gjorde stor lykke hos ungene. Den kommer nok på bordet flere ganger! Jeg husket dessverre ikke å ta bilder.

Det husket jeg i går!

Kafebesøk med kakao, julesanger og gode samtaler:

IMG_20140119_092458

IMG_20140118_115719

IMG_20140118_115858

IMG_20140118_120647

Så måtte i handle inn til bestemors gode suppe. Avin er en energisk shopper. «En, to treee!»

IMG_20140118_153627

IMG_20140118_153659.

Ole Jakob er litt mer systematsik og sørger for grønnsaker til suppa:

IMG_20140118_154011.

Alvin hadde med seg Lollo og poserte velvillig. «Jaaa, æ e søt»

IMG_20140118_125925.

Da Lollo forsvant mellom hyllene på Cubus mens jeg kjøpte ny pysj til storebror, var plutselig tre av de ungene jentene som jobber der i gang med letingen. De er søte og flinke og serviceinnstilte, de jentene! Og Lollo kom til rette.

.

Og så Harry Potter!

IMG_20140118_211923.

Hvil i fred Jon Bing.

jb2,

I dag kom det mange triste nyheter på en gang om kulturpersonligheter som har gått bort.

En av dem er en mann jeg alltid har hatt stor beundring for. Jon Bing var et helt unik menneske. Han var forfatter, dr. juris, professor, tv -serieskaper, æresdoktor, science fiction- og datateknologientusiast, elefantsamler (han eide vissnok 300 elefantslips), ekspert på opphavsrett og digitale media, ridder av st. Olavs orden… Han rakk ikke å fylle 70, men han må ha hatt et usedvanlig rikt liv.

.
Han hadde et omfattende samarbeid med en annen favoritt av meg, Tor Åge Bringsværd. Bing og Bringsværd er et begrep. I min barndom på 60 og 70-tallet var det disse to som introduserte science fiction for oss nordmenn. De sto også bak legendariske tv -serier som Blindpassasjeren som var en skikkelig skummel science fiction-kriminalserie som foregikk i verdensrommet og Helmer og Sigurdson som var en fantastisk, norsk krimserie i klassisk stil helt etter mitt hjerte. Det var den gangen man hadde en tv-kanal og hele nasjonen ventet i spenning på avsløringen av hvem som var morderen i Nitimemordet.

I et intervju i Dagbladet har Jon Bing en gang sagt om samarbeidet at Bing & Bringsværd var en tredjeperson, en forfatter som skilte seg fra Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på flere måter:

«Han er en ålreit fyr, men ulik oss. Han skriver på en annen måte, har en annerledes litterær stil og velger andre ord enn oss. Han gjør ting vi aldri ville gjort hver for oss.»

Jon Bing var lett gjenkjennelig med sitt vennlige ansikt, sin flotte bart, sitt flagrende hår og sin litt hese stemme. Ikke akkurat Johnny Depp, men om jeg skal være helt ærlig, tror jeg en middag med Jon Bing hadde vært hyggeligere. Han var et menneske å la seg inspirere av.

Hvil i Fred.

Snart jul!

mmm m,

Det har gått litt trått med skrivingen denne adventen. Jeg hadde virkelig ikke tenkt å stresse, men så har det blitt litt mye å tenke på likevel.

Men jeg er jo vant med å skrive hver dag og dermed har det samlet seg opp både bilder, sanger, dikt og opplevelser som jeg gjerne vil dele med dere.

Det kommer!

Bare ikke akkurat i kveld.

I kveld vil jeg bare dele dette bildet av to som ser på barne-tv sammen.

Jeg vet ikke om man må være mor og bestemor for å forstå.

Eller om man bare må være glad i noen.

Om Finland, mat, dans, kunst, spøkelser og YouTube.

bær praha

.

Den er den 7. i dag. Jeg vet det. Denne kalenderen min går litt hakkete. Igår kveld hadde jeg to veldig våkne gutter på besøk (lillebror sovnet i bilen hjem fra barnehagen) og da var det hyggeligere å kose seg med dem enn å skrive.

Men 6. desember var også en fin kalendergave.

Da lillebror endelig var i seng etter at vi hadde sunget Bæ, Bæ lille Lam for han 14 ganger (to par strømper til bitte lille Alvin-bror), skiftet bleie en gang til og funnet fram Lollo, diktet Ole Jakob og jeg et eventyr om en kattunge og noen skumle spøkelser. Da blir han nesten litt redd helt på ekte. «Ikke fortell skummelt, da bestemor!» Og så så vi på et YouTube -klipp fra en dansk dropsfabrikk. Ole Jakob kom nemlig på at han aldri hadde vært på en fabrikk og ikke hadde sett en heller. Dette er kanskje ikke noen vanlig fabrikk, men det var morsomt å se dropsene bli til. Jeg sa ikke til Ole Jakob hva det skulle bli og han gjettet på mye rart før dropsene endelig kom trillende.

Etterpå ville Ole Jakob se på noen som danset og jeg fant fram Eirik Søftelands showdans fra finalen i «Skal vi Danse».  Og så sa jeg at Ole Jakob kanskje kunne bli like flink til å danse når han blir stor.Ole Jakob er stolt av det lange håret sitt (jeg er også lit svak for langt hår på gutter) og la med engang merke til at denne flinke artisten hadde enda lengre hår enn han. Han så alvorlig på og så ble han rød og blank på øynene. «Gråter du?» spurte jeg. «Neida», sa han, «Men det var artig. Så flink kommer æ nok aldri til å bli, men æ lover å prøve. Kan vi se på en gang til?». Etterpå måtte vi noen Idol-klipp også av den samme gutten med det lange håret. Han er flink! Jeg har ikke fulgt med på Idol på mange, mange år, men i år ar jeg kanskje gått glipp av noe.

YouTube- klipp er morsommere når man kan dele dem med barnebarn.

I går var det Finlands uavhengighetsdag. For oss er Finland er svært nært naboland og en stor del av byens befolkning er av finsk avstamning (les mer om dette her), derfor blir denne dagen alltid markert i barnehagene. Vi lager lykter, synger finske barnesanger, ser Mummifilm og spise finskinspirert mat. I går sto en god fiskesuppe på menyen. Til dem bakte jeg «finsk rugbød«. Jeg har bakt disse i årevis og har mistet oppskriften, så det blir forskjellige fra gang til gang, men det er omtrent slik: Jeg lager deigen av grov sammalt rug, siktet rug, sammalt spelt og siktet hetemel, cirka like mye av hver sort. Som deigvæske skal det være kulturmelk eller kefir. Tilsett gjær, litt salt, en klype sukker og en ss olivenoljeolje. Og så det viktigste av alt: Karve! Karve er ikke sterkt men smaker mye, så ikke overdriv. En liten tesje er nok til en porsjon bakt på en kilo mel. La deigen heve godt. Trykk så ut flate, runde kaker, ca to cm tykke. Jeg gjør plass til tre på bakebrettet, da blir de passe store. Stikk så ut hull i midten med et lite glass og prikk kakene med gaffel. Etterhev og stek på 225 gradet til de er gyldne (15-20 minutter). Brødet deles i «kakebiter» og skjæres så over som et rundstykke. Ungene i barnehagen elsket brødet og det skal definitivt bakes oftere heretter. Det smakte veldig godt til suppe, men er også et utmeket matpakkebrød. Det er spesielt godt med brunost på, synes jeg.

Et annet, typisk finsk (eller rettere sagt, karelsk) bakverk er Karelske Piroger. Det har jeg oppskrift på:

Ingredienser
3 dl rugmel
2 dl hvetemel
1,5 tsk salt
50 g margarin
2 dl vann
risgrøt /kokt ris

Bland mel, salt og margarin. Tilsett vann og kna til en deig. Rull deigen til en pølse og del i ca 20 små boller. Kjevle bollene helt tynt. Legg ris/risgrøt i midten av hver leiv. Brett deigen inn og form til med fingertuppene (se bildet). Stek på 275-300 grader i ti minutter. Pensle med smørvann mens de er varme. Server dem som de er, eller med hakket egg blandet med smør. De er kjempeenkle å bake og smaker nydelig. De kan serveres til lunsj eller kvelds og smaker godt til te.

.

.

Vi må ha en julesang i dag også. Eller to.

Denne er med fordi den er finsk og ganske søt.

Denne er med fordi den er veldig vakker. Veldig!!

,

Og så litt kunst. Ole Jakob tegnet en katt på et ark. Jeg tok bilde av den med mobilen og åpnet bildet i photoshop så han kunne leke videre med det der.

.

katten2

katten,

Bildet øverst på siden er tatt i Praha og har ingen ting med Finland å gjøre, men det blå og hvite minnet meg om det finske flagget.

Om vennsap, travelhet, is, postkort, antkviteter og bilder.

venn n 1.

I går var jeg varm og stressa. Skuldrene verket.

Det var en several days attack me at once-dag.

Og en klam og het dag.

Jeg hadde lyst til å legge meg til å sove i fryseboksen. (Joda, med lokket åpent. galt var det ikke.)

Men jeg hadde ting som skulle gjøres å avtaler å holde.

Og jeg måtte komme meg til byen før butikkene stengte klokka fire for å kjøpe gaver til en ung venn som gifter seg i dag. Ole Jakob hjalp til med handelen og kjøpte sin egen gave; et fint bokmerke. Da gaver og kort var sikret var det fremdeles syv minutter til stengetid. Vi skulle vente på pappa og satte kursen mot byens fine, nyoppussede kaffebar. Jeg håpet å rekke en kopp kaffe.

Min klistret foran på disken så vi et skilt:

lollipop Lollipop 15 kroner.

«Har dere virkelig Lollipop?», spurte jeg. Jeg hadde vann i munnen og kjente at jeg ikke var klar for å høre at de var utsolgt. Jeg tror ikke noen delikatesse i verden kunne ha fristet meg mer akkurat da. «Får æ is?» sa Ole Jakob med en liten skjelving i stemmen da han hørte hva bestilte. «Får æ det? Skal du kjøpe is til mæ?»  Det er ikke det at ungen aldri har fått is, men han er ikke bortskjemt og hadde nok ikke helt sett for seg at det skulle bli noe søtt å få på en vanlig fredags ettermiddag.

Jeg tror aldri tredve kroner har vært så vel anvendt. Vi satte oss ned ved et kafebord på fortauet. Og så sank skuldrene.

Jeg dro hjem og dusjet av meg dagens støv og svette og resten av kvelden tilbrakte jeg med folk jeg setter pris på.

Min gode venninne og jeg tok et glass vin utenfor vår indiske resturant. Der fikk vi strålende, personlig oppvartning og ble sittende ute til sola gikk ned bak huset på den andre siden av gata.

Etter det måtte jeg skynde meg til atelieret for å rydde og vaske. Utstillingen til Varangerfestivalen skal henges opp i morgen og jeg visste at jeg ville treffe på hyggelige folk hvis jeg kom til rett tid. Jeg var innstilt på å ikke ha noe å vise fram i år. Det har vært en hektisk sommer. Men på staffeliet mitt sto det store lerretet med et godt påbegynt bilde og jeg begynte å pusle litt med det. Så tok jeg en beslutning: Bildet skal være med på utstillinga. Vi åpner ikke før tirsdag og hvis jeg bruker et par kvelder på det, skal det bli ferdig. Det er bare litt vanskelig å sette tittel på et halvferdig bilde.

Det ble ikke noe vasking. Det får jeg ta i dag. For jeg ventet kjærkomment besøk av ung venn. Han kom som vanlig med en konvolutt til meg. Han har et viktig verv i tillegg til en trang til å bestige høye fjell verden over og reiser mye og langt. Andre folk sender postkort fra reiser. Denne gutten kjøper kort på reiser og leverer dem personlig når han kommer til Vadsø en gang eller to i året. Det er mye hyggeligere! Denne gangen var det kort fra  Brooklyn Botanic Garden, Florida Sea Base, New York Subway og -ikke minst- fra Raffles Hotel i Singapore der Hemingway i sin tid satt i baren og drakk Singapore Sling.

(Jeg skal en tur til Tromsø i høst. Det blir fint det også…)

Og så rakk vi en omgang Geni. Han vant. Han vinner alltid. Men det var så jevnt, så jevnt.

.

I dag sov jeg til åtte. Det skjer ikke ofte, men det gjorde godt. Og jeg har ikke vondt i skuldrene lenger.

Jeg har kaffe og kryssord og Skattejegerne på tv. Det er et program å bli i godt humør av. Det gir meg bare alltid en voldsom trang til å dra til byen og gå innom Det Hvite Hus.

.

Det er fint å være alene litt når livet har vært hektisk en stund.

Men aller best er det å ha venner og familie.

Jeg er veldig heldig!

.

v5 v3.Barnehagegutter i sommervarme.

v6.Is!

v2Detalj fra det som skal bli bilde.

vPostkort levert på døra.

v4En god omgang Geni!

Previous Older Entries