Om unger og kartlegging og bøker og spill. Og litt om kjærlighet.

Love

Guttene er tilbake fra reisa si og denne helga er det min tur til å nyte dem.

Vi er glad i hverandre alle tre og vi koser oss!

.

I mine fagkretser diskuterer vi kartlegging av barn. Vi har en rammeplan full av områder barn skal lære noe om og av hva som skal vektlegges. Det er ikke så rent lite. Nylig kom ordet danning også inn. Jeg liker det. Danning er noe annet og noe mer enn sosial kompetanse eller oppdragelse. Danning handler om utviklingen mot å bli et helt menneske med evne til å reflektere over sine egne verdier, holdninger, handlinger… Og så liker jeg at barns rett til medvirkning også er tydelig nedfelt i både loven og rammeplanen. Det skulle bare mangle. Det står i Barnekonvensjonen.

Men noen ganger suges vi voksne inn i behovet for å lære barna alt det med antall, rom og form, kunst og kreativitet, språk, filosofi, nærmiljø, etikk, teknikk… Dere uinnvidde kan lese selv her. Vi lager planer og dokumentasjon. Og så får vi det av og til for travelt til å ha tid til å bare være sammen med barna og se ting med deres øyne. Og så undervurderer vi dem kanskje.

Vektleggingen av ordene danning og barns medvirkning sier mye om synet på barn. Og det sier mye om at det viktigste vi som barnehage skal gi barna med på veien er umulig å kartlegge.

Men så vil vi gjerne kartlegge litt likevel. Vi vil sikre oss at de barna som har litt større utfordringer enn andre på enkelte områder, får hjelp og støtte. Ikke for at alle skal bli like, men for at alle skal få utnyttet sitt individuelle potensiale så godt som mulig.

Jeg har bare til gode å se et kartleggingssystem som fungerer på den måten. Og som ikke får meg til å føle at jeg begår et etisk overtramp.

Her om dagen dukket det opp et gammelt ark på et møte. Det hadde overskriften JEG KAN. Jeg tolket det som et ark man kunne sette seg ned sammen med en unge på Ole Jakobs alder og fylle ut. Ole Jakob var med på å være prøvekanin. Vi har gjort sånt før og han er ganske trygg på at han kan det aller meste av det han selv synes han bør kunne. Punktene på arket var sånt som: Rime, skrive navnet mitt, gå på do selv, kle på meg, klippe, perle, vite hva en sirkel og en trekant er, hoppe, hinke, klatre, åle, vite forskjell på tung og lett og over og under, sortere, beskrive ting, konsentrere meg, bruke datamus, navn på ukedager…

Nederst i hjørnet var det gjort plass til tre stakkars spørsmål av typen jeg liker.

Ole Jakob liker ikke å danse og han kan ikke klappe navnet sitt. Og så går det litt i surr med ukedagene. Ellers var vi helt enig om at han kunne alt det andre på arket.

Han var fornøyd.

Det var jeg også.

Med Ole Jakob. Ikke med arket.

Og jeg tror ikke vi gidder å øve på å klappe navnet. Han synes det er morsommere å øve på å hinke.

.

Så vi spilte tre omganger UNO i stedet. Det ble to-null til Ole Jakob. Og jeg ble ikke sur.

Da vi hadde pakket bort spillet, kom Ole Jakob med et ark og en blyant. Nå skal æ spørre dæ, bestemor:

Er du sterkere enn Hulken? Kan du se en bie uten briller hvis bien er i Kirkenes? Kan du klatre i trær? Kan du ligge opp ned? Kan du spille spill uten å bli lei deg når du taper? (Han sa lei deg, ikke sur. Det fikk meg til å tenke litt…), Kan du sy noe med en gammel symaskin? Liker du å gå på ski? Kan du lage honning? Kan du turne? Kan du hinke? kan du tulle?

Jeg kom ikke så godt ut på den kartleggingen. Jeg kan tulle. Og jeg kan tape i spill nesten helt uten å bli lei meg. Ellers sto det ikke så bra til.

Etter all kartleggingen hadde vi en lang lesestund i senga sammen med lillebror. Vi leste fra en bok av Neil Gaiman som heter Heldigvis hadde jeg melka. Det er en sprudlende og vrøvlete bok om en pappa som skal ut for å kjøpe melk, bruker litt lang tid og kommer hjem til barna sine med litt av en historie. Ole Jakob lyttet intenst. Alvin turnet. Alvin er nemlig veldig flink til å turne når han skal sove.

Så var vi klare for et nytt spill. Det heter Kaleidos og går ut på å finne ting på bilder som begynner på en spesiell bokstav. Det er egentlig et spill for eldre barn, men vi bare endret litt på reglene. Her var vi jevngode, Ole Jakob og jeg. Bare at han var mer kreativ. Da han ikke fant flere ting på I, sa han: Fiskene er jo i veska. Det blir i, bestemor. Ja visst blir det det!

Da Ole Jakob skulle legge seg, hadde Alvin sovnet. Ole Jakob strøk lillebroren sin over kinnet og kysset han på panna. Han er mykere når han sover, sa han med litt skjelvende stemme.

Ole Jakob er også myk når han sover.

Nå er de lys våkne begge to og ser på barne-tv i pysj mens jeg skriver. Etterpå skal vi sykle til byen og til museet der det skal være konsert og kafé i dag.

.

Det er blitt høst ute og det har styrtregnet hele natt.

Men nå lysner det.

Og vi skal ha en fin dag, guttene og jeg.

Helt uten kartlegging!

Jeg skal bare føye til et punkt på arket for femåringer: Kan lage kartleggingsverktøy for bestemødre.

.

ark

 

 

Advertisements

Om speiderliv, høstbilder, musikk, poesi, Kuala Lumpur og butikkmedarbeidere.


goethe noter 12

 .

Dagene har vært travle. Det er ikke noe nytt. Det er sånn dagene mine er.

«Du må lære deg å si nei», sier folk.

Jeg synes det er greit å si «ja».

Og hvis flere gjorde det, ble det kanskje litt mindre travelhet sånn jevnt over?

Og så er det jo sånn at det som fyller dagene mine er gode ting.

Sånt som dette, for eksempel:

.

IMG_20140903_173112

.

IMG_20140903_214723

,

I går syklet guttene og jeg til speidermøte. Eller, rettere sagt, guttene syklet og jeg kom pustende og pesende etter. De har god fart på begge to. Turen til er ganske lett, og det er fint å bruke denne skogstien ned mot veien og gangstien som følger fjorden. Hjemturen er litt tyngre med flere oppoverbakker. Ole Jakob er blitt supersprek, men lillebror var jammen sterk han også! Fra guttenes hus, til speiderhytta og tilbake til Annehuset er det nok seks kilometer. Det er ingen dårlig tur for en liten gutt som ikke er blitt tre år enda. Det er koselig å streve seg hjem sammen mens det langsomt mørkner. Folk man møter på veien smiler og hilser og kommer med oppmuntrende ord til guttene. Og så kan vi prate litt om alt og ingenting. I oppoverbakkene, vel og merke. I nedoverbakker og på flatmark, klarer jeg ikke å holde følge (for ordens skyld: Vi har har gode gangstier i Vadsø. De er ikke alene ute i trafikken).

«Hvor mange speidere finnes det i absolutt hele verden?» spurte Ole Jakob. Han har jo nettopp vært på leir med fem og et halvt tusen av dem. «Det vet nok gudfar Vemund» sa jeg. Gudfar Vemund er egentlig Annas gudfar. Men  ellers er han alle sammen sin. Han og jeg har mange gode speiderminner sammen. Da han dro sørover for å studere, fortsatte han sin speiderkarriere der og havnet etter hvert i landsstyret. Så ble han Youth Advisor for World Scout Committee og er en av de få jeg kjenner som mener det når de sier at de skal til Kuala Lumpur.

Det var en digresjon. Men jeg er veldig glad i- og stolt av denne gutten og han blir sikkert bare akkurat passe flau over å bli omtalt i bloggen min. Poenget skulle være at vi sendte melding til gudfar Vemund og raskt fikk svar. Det er 40 millioner speidere i verden i 162 land. Det er noe å tenke på når vi sitter der rundt bålet i Vadsø og steker vafler og leker «ryggsekk».

På vei hjem gikk vi innom Rema. Ungene hadde spurt fint om å få smoothie som bensin til turen. Vi bestemte oss for å kjøpe inn litt mat også. Ole Jakob ville ha egg, men stoppet opp foran hylla og utbrøt indignert (og ganske høyt). «Koffer har de slutta å ha økologiske egg?!». Jeg sa at han kunne spørre når vi kom til kassa. Vi kjøpte ikke egg, men Alvin fant en ost og en liter Biolamelk. Ole Jakob fant nektariner. Bak kassa satt en søt ungjente som jeg kjente igjen fra et tidligere konfirmantkull. «Nå kan du spørre», sa jeg og Ole Jakob overvant sin vanlige sjenerthet og spurte. «Det er nok fordi det er så mange som har skjønt at det er lurt å kjøpe økologiske egg«, svarte hun. «Det er jo veldig bra at folk gjør det. Men noen ganger vet jo ikke de som kjøper inn til butikken akkurat hvor mye egg folk skal ha. Vi må nok kjøpe inn flere økologiske og ikke så mange av de andre». Vi ble enige om det kanskje var en god ting at det var tomt for de økologiske. Alvin, som ikke er så opptatt av om eggene er økologiske eller ikke, parkerte den lille handlevogna si fint. Jenta gikk bort til handlevognene og fikk på plass noen vogner som andre kunder hadde feilparkert. Så ga hun og Alvin hverandre en high five. Jeg takket henne. Kassadama på Rema kan gjøre en stor forskjell for små gutter og gamle bestemødre på lang sykkeltur. «Nå er jeg blitt kjent med en til som jobber på Rema», sa Ole Jakob glad.

Litt seinere sovnet de hulter til bulter i senga mi.

Jeg tok sofaen.

Jeg hadde forresten en morsom butikkopplevelse i dag også. Jeg var innom Coop bygg for å høre hva det koster for et nytt dusjkabinett. Mitt har vært ødelagt lenge jeg begynner å innse at det kanskje må byttes ut. Den hyggelige mannen viste meg bilde og pris. Det var ikke så avskrekkende. «Ja, men så må jeg jo ha rørlegger» sa jeg. «Rørlegger? Neida. Det trenger du ikke», sa han. «Jeg er singel, sa jeg. Jeg klarer ikke sånt.» «Jammen du er jo mora til Ingrid, er du ikke?» sa han. Det der klarer hun helt fint!» 

Det gjør hun sikkert. Hun er ganske sterk:

.

IMG_20140801_165141

 .

Vi har jo allerede hatt noen fine bilder, men jeg har flere. Det er blitt høst i skogen og på søndag spaserte min ludovenninne og jeg til spøkelseshuset. Vi møtte ingen spøkelser, men fant morsomme fotomotiver.

IMG_20140831_170234

.

IMG_20140831_165204

.

IMG_20140831_160817

.

IMG_20140831_155131

,

IMG_20140831_154604

 

IMG_20140831_152849

 

.

En liten sang?

Jeg tror man må ha et hjerte av stein for å ikke bli påvirket av denne intense framføringen av Bob Dylans gamle sang. Jeg liker musikk som river litt i sjela og det gjør denne.

.

Diktet blir årets første, lille høstdikt:’

(Det aner meg at jeg kan ha skrevet dikt om september før. Det gjør ikke noe. Jeg liker september.)

.

September

I september, når mørket kommer,

tennes en liten, blafrende flamme

et sted dypt inne i meg

Da ser jeg klarere

det som lå i mørke 

mens midnattssola rådet

Og hjertet blir

varmere og mykere

.

Helt til slutt:

Foruten å montere dusjkabinett, er min datter veldig flink til å være mamma og gi guttene sine fine opplevelser. Bare se her.

Om angster og skjemaer og unger.

0001.

De fleste av oss er redd for noe. Spøkelser, for eksempel. Eller mørke, eller tomme hus, eller edderkopper. Jeg er stort sett bare redd når jeg er ute og flyr. Bekymret er jeg hele tiden. Men det er noe helt annet. Og så er jeg konfliksky. Det er også noe annet. Man kan kalle det fredselskende. Da høres det finere ut.

Men det er en ting til jeg får hjerteklapp av, nemlig skjemaer. Jeg har skjemaskrekk. Sånn er det.

Noen elsker skjemaer og mener de setter verden i system.

Ikke min verden! Jeg ender alltid opp med å selv betale de få reisene det er meningen at jobben min, eller en eller annen organisasjon skal betale for meg,  fordi det gjør mye mer vondt å fylle ut reiseregningsskjemaet enn å tape pengene. Enda verre er det med rapporteringsskjemaer som skal fylles ut på nett. Spesielt når de ikke har noe har ikke peiling-alternativ. For da stopper de opp. Feil, obligatoriske felter må fylles ut, står det med rød skrift hvis man prøver å hoppe over noe man ikke kan svare på. Og så kommer det opp en fin, rød linje rundt de obligatoriske feltene man har prøvd å ignorere. Sist var det den årlige rapporteringen fra barnehagen. Hvor stor vaktmesterstilling har dere? Sto det. Vi har verdens beste vaktmester. Virkelig! Han flink og ansvarsbevisst og tar hånd om bygget vårt med like stor omsorg som vi tar oss av ungene.  Og så kommer han og spiser sammen med oss på Samefolkets dag selv om han ellers aldri tar seg tid til så mye som en kopp kaffe. Da er han stolt og glad over sin bakgrunn og kjefter litt på oss for at vi ikke har et større samisk flagg. Og så snakker vi litt om gleden ved å ha barnebarn og jeg spør om han kan sjekke hvorfor det piper i nødutgangskiltet. Jeg har en vaktmester! Men han er ikke ansatt i min virksomhet. Slik er det ikke organisert i min kommune. Så jeg skrev null årsverk. Det fikk jeg ikke lov til. Fyll ut obligatoriske felt sto det. Tallet må være høyere enn null. Så jeg tenkte på et tall  som var høyere enn null og skrev det i ruten. Da var alt i orden. Da hadde jeg løyet. Og jeg hadde ikke fått sagt noe som helst om hvor fint det er å ha en god vaktmester. Men skjemaet var fornøyd og jeg kunne klikke meg videre.

Jeg har liten tro på skjemaer.  Jeg innser at de kanskje er nødvendige på noen områder. Det er bare det at verden og livet og mennesker sjelden passer inn i firkantede ruter. Fordi skjemaer er laget for å passe for alle, passer de ikke for noen.

Noen synes at førsteklassinger skal passe inn i skjemaer. Fordi det viktige å rapportere på måloppnåelsen deres! 70-80 kryss er visst det som skal til for å definere hvordan det står til med en vimsete, tannløs, glad unge som ikke får til å dra opp glidelåsen på jakka og spinger ut i vinterkulda med jakka flagrende som en supermannkappe etter seg og glemmer å skynde seg tilbake når det ringer inn. Eller en trist og redd unge som snart skal sendes ut av landet og venter på at politiet skal banke på døra om natta, og som ikke klarer å tenke på så mye annet. Eller en sjenert og stillferdig unge som strever med å tørre å gå på do på skolen fordi det ikke kommer noen og hjelper når man roper feeerdig.

Jeg har ikke sett skjemaet og vet ikke hva det er barna skal oppnå og innenfor hvilke områder, så jeg innrømmer at dette innlegget er basert på en del antakelser og mye følelser.

Men jeg har ei lita tulle som går på skolen i Trøndelag. Jeg håper ikke hun må passe inn i et skjema. Hun er den fineste jenta i verden og har sikkert full måloppnåelse og vel så det i det aller meste. Hun hadde sikkert sprengt skjemaet! Men for for oss som er glad i henne trenger hun ikke å oppnå noe som helst annet enn å være verdens beste Anna.

Om halvannet år er Ole Jakob skolegutt. Jeg tror ikke han heller passer inn i noe skjema. Ole Jakob er flink til å steke vafler på RødeKors -hytta. Og til å gi bestemor verdens beste klem når han ikke har sett meg på en stund. Og så er han god til å si i fra når han ikke vil ha noen klem og vil bestemme over sin egen kropp. Han er flink til å filosofere over hvorfor noen mennesker vil ha krig og vet at det ikke er lurt å forurense. Han jobber med å bli flinkere til å ikke bli lei seg når han taper i spill og til å skynde seg litt mer når han skal kle på på seg yttertøy. Men han kan stå opp og kle på seg selv og smøre matpakke og dekke frokostbord helt selv. Han har knekt lesekoden og har god matematikkforståelse. Han er veldig flink til å overbevise bestemor om å fortelle bare ett eneste eventyr til. Han tør å gå fram i kirka og ta i mot kirkeboka uten en voksen når han har en god venninne å holde i hånda. Han er flink til å gjøre yoga i sofaen nesten helt uten å ramle ned og kan hoppe som en ulvekenguru. Han kan vise lillebror nye, kule triks i badekaret og hente inn mange favner vinterved til bestemor bare han får en kopp kakao etterpå. Han kan stå stille og fint og synge speiderbønnen sammen med de store speiderne og gjøre speiderhilsen med tre fingre mot panna. Han kan tegne flotte hus og biler og mennesker og henge dem opp rundt omkring i huset helt selv. Han kan lage fine ord som magiskere og forslage og tenke ut strategier forå holde styr på rødt og grønt . «Æ tenker bare på Røde Kors -hytta, for den er jo rød. Og da vet æ at det e det som er tomatfargen!» Det kaller jeg måloppnåelse! Han er det mykeste og varmeste en bestemor kan ha i armkroken når man ser på Narnia og han skjønner at Aslan ble levende igjen akkurat som Jesus og at det bare er de to som kunne det. Og han synes Aslan er enda magiskere enn Jesus. Han kan sykle på tohjulssykkel hjemmefra og til byen og gå langt på ski. Og så er han kjempeflink til å forslage ting og blir kjempeglad og stolt når forslagene hans kan brukes og fører til gode ting: «Det var æ som forslaga det!»  sier han da. Han kan bli sur og sint når han ikke får det som han vil, trist når han hører om familier som kommer bort fra hverandre og veldig, veldig glad når han skal på Røde Kors- hytta hele helga med mamma og pappa og lillebror .

Alt dette og mye, mye, mye mer, er han og kan han, denne lille gutten. Skal tro om det er slikt de spør etter i skjemaet. I en førsteklasse er det tyve slike små individer. Og dem skal lærerne altså putte inn i skjemaer for å ha kontroll på måloppnåelsen deres? Hvordan skal man i det hele tatt kunne måle måloppnåelsen på de områdene som virkelig er viktige for disse ungene?

Å, som jeg håper at lærerne til mine barnebarn kan få lov til å bruke tiden til å bli kjent med dem som hele mennesker og ikke til å teste og fylle ut skjemaer og administrere nasjonale prøver.

Joda, jeg vil at barna skal lære noe. Jeg vil at alle skal ha mulighet til utvikle seg og strekke seg. Og jeg skjønner at lærerne må ha en oversikt og kjenne den enkelte elev for å kunne møte dem der de er. Det er ikke noe galt i å ha mål heller. Men en bedre skole oppnås ikke ved flere skjemaer. Det er jeg helt sikker på. Den oppnås ved å utdanne flere og enda bedre lærere. Og ved å heve statusen til læreryrket slik at det blir et yrke for de som brenner for barn og pedagogikk og fag. Kanskje må klassene bli mindre, eller lærertettheten større. Kanskje er heldagsskolen en vei å gå. Kanskje må lærerutdanningen bli lenger. Jeg vet ikke. Men det må finnes bedre måter å utnytte ressursene på enn å utarbeide og fylle ut skjemaer.

Jeg har skjemaskrekk.

.

eskeunge

Eksempel på uskjematisk barn.

Om en koselig kveld med spill og julekake, julesanger, Nemi, poesi, shopping og fine unger.

åtte.

I dag får vi slå to dager i en smekk så denne kalenderen min ikke kommer helt i utakt.

Dagen i dag oppsummeres greit av bildet. Når noen vil spille spill med meg i adventen og på toppen av det hele skryter av min nybakte julekake, er livet fint.

Jeg vant ikke. Det gjør jeg sjelden, men det er ikke så farlig.

Jeg håper det blir flere spillbesøk i adventen og jula.

Ellers har denne dagen vært svært stille og rolig. Jeg kan ikke si helt det samme om dagen i går og det er nok grunnen til at jeg ikke tok fram Magasinet for å kose meg med kryssordet før i dag. Jeg bladde meg fram til Nemi også. Jeg liker Nemi, selv om jeg neppe er helt i målruppen. Denne gangen skvatt jeg til litt, for Lise Myhre hadde tatt for seg et dikt som jeg har lest mange ganger og filosofert mye over.  Det var en uventet vri selv om det ikke er uvanlig at Nemi-stripene kan inneholde både alvor og livsvisdom. Jeg tror jeg skal klippe ut siden og spandere en ramme på den. Så kan jeg gruble videre på hva André Bjerke egentlig ville fram til i diktet. Jeg har nok min personlige tolkning, men dette diktet åpner for flere.

Diktet er dette:

Mesteren

Tider er gått over jorden
Slekter er sunket i kne
Men enda steiler i mørket
korsets gustne tre

Hvem skjønte hva mesteren mente?
Hvem er det som enda forstår
Ropet over en avgrunn
På nitten hundre år?

Gikk hans ensomme stemme
Menneskets øre forbi?
Kunne han tale til oss,
ville han kanskje si:

«Det går to veier på jorden, gledens og smertens vei.
Dere skal velge den første
Den andre valgte jeg.

Mange har gått den før meg.
Mange har segnet i stønn.
Jeg ville være den SISTE lidende menneskesønn.

Skapningens tidløse jammer
Skulle forløses i MEG.
Jeg ville rope til verden:
Gå ikke denne vei!

Følg ikke lidelsens linje gjennom din levende dag -.
Lær av min tornekrone!
Lær av mitt nederlag!

Enhver som går i mitt fotspor skal pinselens torner stikke.
Sandelig sier jeg eder:
Mennesker, følg meg ikke!

Slik som jeg levde livet,
skal det ikke leves.
Det er mitt eneste budskap,
Og alle har hørt det forgjeves!»

.

Etter dette passer det med den aller fineste julesangen. Jeg skulle spare den til julaften, men den kan høres flere ganger. Mange har sunget den, men jeg liker denne enkle og nakne versjonen best.

.

syv,

Dagen i går var langt travlere, men veldig fin den også. Jeg våknet samtidig med guttene som var i perlehumør og veldig klare for dagen. Jeg har skrevet hundre ganger om bestemorlykke (minst), men noen bedre kalendergave kan det ikke finnes enn en liten gutt med tung bleie som kryper opp i bestemors arm en tidlig morgen.

Litt seinere kom vi oss av gårde til byen og startet dagen på kafé. Det er alltid koselig. Og det er godt med kake og juice.

Etter det igjen ble det en runde rundt i de fleste av byens butikker på leting etter gaver og mat og belysning og pynt og fjas. Alvin tok seg en lur og Ole Jakob satte seg på hjulet til barnevogna når han ble for sliten. For julehandling tar på !

Og jeg kom nok i skade for å gjøre det jeg ikke hadde tenkt å gjøre: Å handle en masse ting jeg strengt tatt ikke hadde bruk for.

Men vi hadde en fin dag. Og den ble toppet av to ekstra gode opplevelser: På lekebutikken har de en myk sofa for bestemødre og mammaer og et bord med en Brio-togbane på som ungene kan leke med. Begge guttene elsker det og ofte får de ha det for seg selv. Denne gangen sto det allerede en gutt der. Han viste seg å være akkurat like gammel som Ole Jakob. De to guttene fant tonen med en gang og samarbeidet om tog og skinner og heisekraner og stoppskilt som om de skulle ha kjent hverandre bestandig. Sosial kompetanse heter det nå til dags! Jeg blir glad og stolt. På lampebutikken møtte vi en litt større jente som var på bytur med sin bestemor. Hun hadde også sosial kompetanse i bøtter og spann. Hun pratet like naturlig med begge guttene mens vi bestemødrene så på vinduspynt og dørpynt og juletrelys og fikk guttenes øyne til å skinne om kapp med alle de kunstige lysene.

Heldigvis møtte vi henne seinere så jeg fikk sagt til henne i påhør av bestemor og storesøster hvor fint det var å møte henne.

Det er det jeg sier: Det er håp for framtida!

,

alvin

oj.

Og så kan vi jo spandere denne også.

Om unger, spill og snekring.

gruk1n.

Når man får seg bonusbarnebarn er det en ekstra bonus at de liker å spille spill!

Da vi var på Hurtigrutetur til Kirkenes, fant tolvåringen en juniorutgave av Vil du bli Millionær til 19 kroner. Spillet skal passe for unger fra åtte til tolv, men det passer helt fint for gamle bestemødre med en viss erfaring fra quiz og kunnskapsspill også.

Det er mangt og meget jeg ikke vet, og jeg utklasser på ingen måte ungene. Årstall og sport og geografi er jeg like blank i uavhengig av hvilken aldersgruppe spørsmålene er ment for.

Det er uansett hyggelig å spille. Å ha en felles interesse er en fin måte å bli kjent på.

,

I morgen kveld skal de voksne i det brune huset få kvelden for seg selv og jeg skal plassere seks unger og to voksne i gjestesenger og på sofaer i Annehuset. Det burde gå bra, jeg hadde ni speidere i tenårene boende her i en uke for et års tid siden. Det blir nok en omgang spill da også.

.

I kveld er det bare meg her. Jeg kom akkurat hjem etter å ha badet unger og sunget nattasanger og lest om Pippi og trøstet og funnet løsninger på små og store problemer. Og altså spilt spill.

Tre av de voksne er nemlig travelt opptatt med å bygge en gigantisk platting utenfor det brune huset. De sager og skrur og vatrer. Snekring kan jeg like lite om som jeg kan om fotball, så jeg har lite å bidra med i det prosjektet.

Unger kan jeg ganske mye om.

Be careful…

torden n.

For ettertiden skal jeg være litt mer forsiktig med å ønske meg regn.

I dag revnet himmelen.

Denne sommeren er ikke som andre sommere i nord. Vi har hatt varme og sol nok for minst ti år framover og i dag fikk vi en tilsvarende dose regn, hagl, lyn og torden.

Jeg føler meg ikke så høy i hatten når naturkeftene viser styrke på den måten.

.

Nå har det roet seg og i kveld er jeg alene i Annehuset. Det er litt deilig etter en hektisk dag med mye lyd både fra Tors bukker og fra oppspilte barnehagebarn og seks unger rundt et middagsbord.

.

I dag fikk jeg en god nyhet. Artikkelen jeg har skrevet til en bok om språkstimulering i barnehagen er endelig helt, helt ferdig og godkjent av forleggeren. De hadde funnet to siste ord som måtte endres og etter en ny gjennomlesning fant jeg to til selv. Boka består av mange ulike artikler skrevet av førskolelærere og høgskolefolk. Min artikkel heter Barn som Forfattere og handler om prosjekter jeg har vært med på å gjennomføre i min egen barnehage. Jeg vet ikke når boka kommer ut, men regner med at det blir før nyttår en gang. Det har vært en lærerik prosess å skrive noe som skal stå i en fagbok! Det er noe ganske annet enn bloggpludring og også noe annet enn å skrive en eksamensoppgave. Nå er jeg ganske stolt av meg selv!

.

Det er blitt natt og på tide å finne senga. Vi må bare ha litt musikk først.

Jeg fant ingen sanger om tordenvær, men vi kan jo ta denne?

Hva jeg har!

Jeg burde ha vekket dem.

Men enkelte sovnet seinere enn andre i går…

.

unger5

unger6

Previous Older Entries