Ellevte desember. Et ganske kort innlegg om et godt kjøp og en fin, gammel sang.

dør

 

Se der, nå er jeg i ferd med å hente meg inn! I går var det torsdag og etter jobb tok jeg med meg min ludovenninne på bytur. Vi gikk først på restaurant og så shoppet vi litt. Jeg ble med henne på hennes yndlingsbutikk  og så lurte jeg henne med på min. Der fant jeg disse:

 

IMG_20141212_193556.jpg b

De er hentet i Sverige, der Per henter mange av varene side, men de har ikke noe stempel, så jeg aner ikke hvor de er produsert eller hvor gamle de er. Det spiller uansett ingen rolle, for de er aldeles nydelige!

Dagens sang blir denne. Det er ikke en julesang, men det er en sang som gjør en varm om hjertet!

 

Advertisements

Niende desember???

advent9

.

Denne adventskalenderen er ikke helt stabil. Sånn er det. Men nå er det fredagskveld og jeg tror jeg skal klare å komme à jour innen midnatt.

La oss spole tilbake til tirsdagen. Tirsdagen min var en fin, men lang dag. Men det ble også en dag som ga meg noe å tenke på og et valg å ta. Akkurat det må jeg komme tilbake til seinere.

Vi tar en liten sang. Denne hører man ikke så ofte.

 

 

 

Advent! Om dorulldetektiver, historieforedrag, julemesser, allsang, fredslys, sovende barn og kunst.

nissen kommer_edited-1

.

I dag tikket det inn melding om at Sebastian er på plass med årets dorullkalender. I år handler det om kriminalmysterier og det er sånt som jeg liker.

Og så ble det en påminnelse til meg om å begynne å skrive igjen. Det har vært stille på bloggen min lenge nå og jeg har savnet den!

Adventen er en gylden anledning til å komme i gang igjen.

Her i Vadsø er kulturuka nettopp avsluttet. Det er fine, travle dager. I år ble det travlere enn jeg hadde forventet, men det skal vi ikke dvele ved her. For mest av alt var det fine dager! Speiderne har hatt kafeer og Atelier Fri Strek har hatt utstilling. Jeg har vært på foredrag med Einar Niemi om Finnmark og 1814 og på allsangkveld med Mannskoret sammen med min ludovenninne. Der sang jeg for første- og forhåpentligvis siste gang «Blue Hawai» i full offentlighet. Det er en sang jeg ellers ikke en gang ville sunget i dusjen. Men det var  litt koselig. Jeg må innrømme det. Allsang er fint. Og vi sang andre sanger også. Sånn som «Nordnorsk Julesalme» og «Lys og Varme» og «Kjærlighetsvisa». Sånne sanger som det er helt ok å synge sammen med kjente og ukjente i byens storstue.

Jeg har handlet julegaver på julemessa og og snakket med masse folk. Og så har jeg vært på lysmesse med speiderne mine, på julegrantenning og på korpsets adventskonsert. Akkurat sånn som jeg gjør det hvert år.

Men i år var det en ting som helt spesielt, og som står igjen som det sterkeste og fineste minnet fra kulturdagene: Kvart på syv søndag morgen, troppet en gruppe store og små speidere opp på hurtigrutekaia for å ta i mot fredslyset fra Betlehem. Dette er en flamme som opprinnelig ble tent fra den evige flammen som brenner i Fødselskirken i Betlehem. Flammen ble bragt til Europa på åttitallet og er spredt rundt i verden som et symbol og en påminnelse om å arbeide for fred. Ole Jakob, to av de litt større speiderguttene og jeg bar lykta fra hurtigrutekaia, over øybrua og opp til kirka gjennom en mørk og stille by. Det var en god opplevelse. Etterpå slo Ole Jakob meg i Vadsøspill, og så sov han på magen min i to timer. Det tar på å stå opp klokka seks og delta på et så viktig oppdrag! På lysmessa ble alle lysene som speiderne bar, tent fra fredsflammen.

Julestri?

Tjah!

Jeg har kjøpt julegaver. Og så har jeg kjøpt tynnlefser på julemesse, fått multer av en kollega og verdens beste, lekre flortynne krumkaker av en tidligere kollega. Hun er en voksen dame godt oppe i syttiårene, men hun baker til meg hvert år mot en flaske vin. Det er en god handel.

Og i morgen er det endelig meldt snø!

Så da blir det nok jul i år også.

Og hvis jeg skynder meg litt nå, så rekker jeg nesten å poste dette innlegget mens det fremdeles er 1. desember.

Men vi må ha med noen bilder:

IMG_20141130_080759«Nordlys» kommer.

IMG_20141201_003937Og legger til kai

IMG_20141130_080946Med fredslyset.

IMG_20141130_084229Noen hadde klart å stå opp.

IMG_20141130_081048Ole Jakob var med på å bære lyset over brua…

IMG_20141130_235249og opp til kirka.

IMG_20141130_084844Etterpå slo han meg i Vadsøspill.

IMG_20141130_122333Før han sovnet på magen min.

IMG_20141130_130226Etterpå var han opplagt og klar for lysmesse!

fri strek

fri strek 2Og så noen glimt av årets bilder på utstilling!

Og helt til slutt, denne. Ingen kulturuke uten!

Om unger og kartlegging og bøker og spill. Og litt om kjærlighet.

Love

Guttene er tilbake fra reisa si og denne helga er det min tur til å nyte dem.

Vi er glad i hverandre alle tre og vi koser oss!

.

I mine fagkretser diskuterer vi kartlegging av barn. Vi har en rammeplan full av områder barn skal lære noe om og av hva som skal vektlegges. Det er ikke så rent lite. Nylig kom ordet danning også inn. Jeg liker det. Danning er noe annet og noe mer enn sosial kompetanse eller oppdragelse. Danning handler om utviklingen mot å bli et helt menneske med evne til å reflektere over sine egne verdier, holdninger, handlinger… Og så liker jeg at barns rett til medvirkning også er tydelig nedfelt i både loven og rammeplanen. Det skulle bare mangle. Det står i Barnekonvensjonen.

Men noen ganger suges vi voksne inn i behovet for å lære barna alt det med antall, rom og form, kunst og kreativitet, språk, filosofi, nærmiljø, etikk, teknikk… Dere uinnvidde kan lese selv her. Vi lager planer og dokumentasjon. Og så får vi det av og til for travelt til å ha tid til å bare være sammen med barna og se ting med deres øyne. Og så undervurderer vi dem kanskje.

Vektleggingen av ordene danning og barns medvirkning sier mye om synet på barn. Og det sier mye om at det viktigste vi som barnehage skal gi barna med på veien er umulig å kartlegge.

Men så vil vi gjerne kartlegge litt likevel. Vi vil sikre oss at de barna som har litt større utfordringer enn andre på enkelte områder, får hjelp og støtte. Ikke for at alle skal bli like, men for at alle skal få utnyttet sitt individuelle potensiale så godt som mulig.

Jeg har bare til gode å se et kartleggingssystem som fungerer på den måten. Og som ikke får meg til å føle at jeg begår et etisk overtramp.

Her om dagen dukket det opp et gammelt ark på et møte. Det hadde overskriften JEG KAN. Jeg tolket det som et ark man kunne sette seg ned sammen med en unge på Ole Jakobs alder og fylle ut. Ole Jakob var med på å være prøvekanin. Vi har gjort sånt før og han er ganske trygg på at han kan det aller meste av det han selv synes han bør kunne. Punktene på arket var sånt som: Rime, skrive navnet mitt, gå på do selv, kle på meg, klippe, perle, vite hva en sirkel og en trekant er, hoppe, hinke, klatre, åle, vite forskjell på tung og lett og over og under, sortere, beskrive ting, konsentrere meg, bruke datamus, navn på ukedager…

Nederst i hjørnet var det gjort plass til tre stakkars spørsmål av typen jeg liker.

Ole Jakob liker ikke å danse og han kan ikke klappe navnet sitt. Og så går det litt i surr med ukedagene. Ellers var vi helt enig om at han kunne alt det andre på arket.

Han var fornøyd.

Det var jeg også.

Med Ole Jakob. Ikke med arket.

Og jeg tror ikke vi gidder å øve på å klappe navnet. Han synes det er morsommere å øve på å hinke.

.

Så vi spilte tre omganger UNO i stedet. Det ble to-null til Ole Jakob. Og jeg ble ikke sur.

Da vi hadde pakket bort spillet, kom Ole Jakob med et ark og en blyant. Nå skal æ spørre dæ, bestemor:

Er du sterkere enn Hulken? Kan du se en bie uten briller hvis bien er i Kirkenes? Kan du klatre i trær? Kan du ligge opp ned? Kan du spille spill uten å bli lei deg når du taper? (Han sa lei deg, ikke sur. Det fikk meg til å tenke litt…), Kan du sy noe med en gammel symaskin? Liker du å gå på ski? Kan du lage honning? Kan du turne? Kan du hinke? kan du tulle?

Jeg kom ikke så godt ut på den kartleggingen. Jeg kan tulle. Og jeg kan tape i spill nesten helt uten å bli lei meg. Ellers sto det ikke så bra til.

Etter all kartleggingen hadde vi en lang lesestund i senga sammen med lillebror. Vi leste fra en bok av Neil Gaiman som heter Heldigvis hadde jeg melka. Det er en sprudlende og vrøvlete bok om en pappa som skal ut for å kjøpe melk, bruker litt lang tid og kommer hjem til barna sine med litt av en historie. Ole Jakob lyttet intenst. Alvin turnet. Alvin er nemlig veldig flink til å turne når han skal sove.

Så var vi klare for et nytt spill. Det heter Kaleidos og går ut på å finne ting på bilder som begynner på en spesiell bokstav. Det er egentlig et spill for eldre barn, men vi bare endret litt på reglene. Her var vi jevngode, Ole Jakob og jeg. Bare at han var mer kreativ. Da han ikke fant flere ting på I, sa han: Fiskene er jo i veska. Det blir i, bestemor. Ja visst blir det det!

Da Ole Jakob skulle legge seg, hadde Alvin sovnet. Ole Jakob strøk lillebroren sin over kinnet og kysset han på panna. Han er mykere når han sover, sa han med litt skjelvende stemme.

Ole Jakob er også myk når han sover.

Nå er de lys våkne begge to og ser på barne-tv i pysj mens jeg skriver. Etterpå skal vi sykle til byen og til museet der det skal være konsert og kafé i dag.

.

Det er blitt høst ute og det har styrtregnet hele natt.

Men nå lysner det.

Og vi skal ha en fin dag, guttene og jeg.

Helt uten kartlegging!

Jeg skal bare føye til et punkt på arket for femåringer: Kan lage kartleggingsverktøy for bestemødre.

.

ark

 

 

Om asylpolitikk, muffins og grønnsaker.

Love

.

Noen ganger er det godt å komme alene hjem til Annehuset. Jeg har et lysende hjerte i vinduet på det lille spiserommet mitt. I det vinduet som er nærmest ytterdøra. Hjertet er nok egentlig ment som en juledekorasjon, men det er fint å komme hjem til hele året. Og spesielt nå som kveldene endelig begynner å bli myke og mørke igjen.

Jeg har levd alene i mange år nå. Jeg trives med det og jeg føler meg aldri ensom. Stille kvelder som denne, med musikk på øret og tid til å tenke, er viktige for meg.

Det har vært en rar uke. Når man jobber i barnehage i en liten by med et stort asylmottak, kommer man på innsiden av asylpolitikken. Politikerne diskuterer overordnede linjer. De må de selvfølgelig. Noen må bestemme hvem som får bli og hvem som må dra. Og noen må håndheve reglene. Mange av de familiene som ikke får bli, velger å reise ut med assistanse fra IOM (International Organization for Migration). Da får de både praktisk og økonomisk hjelp og får en litt enklere start når de kommer tilbake til hjemlandet. Men det er fremdeles ikke sånn at assistert retur nødvendigvis betyr frivillig retur. Noen velger bort dette alternativet og klorer seg fast selv om de har fått endelig avslag på sin søknad og vet at det betyr at politiet kommer i natt, eller i neste uke, eller om et par måneder eller et år. Hver kveld går familien til sengs og vet det. Likevel velger de dette alternativet, som også betyr at de må leve på et økonomisk minimum. Jeg tror ikke noen gjør det hvis de ikke har en grunn. I barnehagen handler det ikke om tall og statistikk og økonomi. Der handler det om at unger på alder med mine barnebarn, unger som er integrert og er en selvfølgelig del av venneflokken, plutselig ikke er der lenger. Når de reiser assistert får man vite det og kan i hvert fall samle sammen bilder og sende med tegninger og eiendeler. Når de hentes, får man beskjed i etterkant. Etter hvert blir man blir vant med det på en eller annen måte. Men det gjør fremdeles vondt hver gang. Og det gjør meg skamfull. Jeg tror ikke folk flykter til et iskaldt land langt mot nord for å leve i uvisshet hvis de har det helt greit der de kom fra. Jeg skulle ønske at vi som lever i rikdom og trygghet hadde hatt et større fokus på ungene i disse familiene. Jeg har ikke svar og løsninger. Jeg skulle bare ønske vi kunne finne en bedre måte å drifte denne kloden vår på.

Helga har hatt et helt annet fortegn. Den har vært fylt av glede og av folk jeg er glad i. Jeg har drukket vin med en god venninne, hatt en lang prat med den unge gitaristen som er ferdig i militæret, hatt besøk av den unge familien som kom spaserende fra Røde Kors- hytta med blåbærspann og blåbærblå hender og tenner og klær, spilt spill med to unge venner, hatt to fine barnebarn på overnatting, vært hos min ludovenninne og vært på Ole Jakobs butikk.

Den skal jeg fortelle mer om:

Ole Jakobs mamma liker å få ting til å vokse og gro. Spesielt ting som kan spises. I år har Ole Jakob også hatt sin egen lille grønnsakshage. I hele sommer har han planlagt butikk der han skulle selge grønnsaker, bær, blåbærmuffins og kaffe. I dag var det store dagen endelig her. Guttene sov hos meg og vi var tidlig oppe for å bake, skrive plakater og plukke solbær. Muffinsene ble veldig gode! Glasuren også. Og Ole Jakob hadde god greie på rimelige priser: Kaffe og Muffins kostet tjue kroner. Hvitløk kostet ti for en og tjue for fem. Det er en grei kvanumsrabatt. Butikkgutten dro hjem for å plukke grønnsaker, skrubbe dem og rigge butikk og kafé.

Store og små venner kom innom og salget gikk strykende. Men det var fremdeles varer igjen da jeg kom etter støttekontaktjobben. Jeg kjøpte hvitløk, løk, poteter, gulrøtter, rødbeter, vårløk, sukkererter, kaffe og muffins. Det ble 104 kroner til sammen. Ingen upris!

Den samlede inntekten ble 412 kroner. De havnet på sparegrisen. Han sparer til en traktor. Eller noe annet…

Da han skulle legge seg, holdt han på å sovne på badegulvet etter å ha kombinert avkledning og avansert yoga. Han var dødssliten og fullstendig lykkelig. Det var lillebror også, forresten. Vi leste om Tommy og Elefanten og så sang Alvin seg selv i søvn (ro, ro til fiskeskjær, mange fisker får vi der. En til bestemor og en til besta og en til mamma…), Ole Jakob måtte ha et eventyr for å finne roen. Det er spennende å være butikkmann.

Akkurat passe spennende for en femåring.

Han er en heldig femåring.

Jeg skulle ønske alle femåringer var like heldige.

IMG_20140824_092407

Muffinsproduksjon! Det er viktig å smake på røra. Den ble for øvrig bakt på speltmel. Halvparten av melka ble byttet ut med blåbæryoghurt og så var det masse deilige blåbær i dem.

IMG_20140824_105618

Glasuren ble laget av blåbær som vi presset gjennom en sikt, smør, eggehvite og melis. Den smakte veldig godt!

IMG_20140824_112603

Ole Jakob lagde plakater selv: BUTIK. MUFINS ÅG KAFE KÅSTER 20.  

IMG_20140824_112521

Solbær plukket vi i bestemors hage.

IMG_20140824_112356

Og så rakk vi å hvile litt med Jake og Sjørøverne før han skulle i gang med grønnsakene. Legg merke til den fine T- skjorta med speidermotiv.

142408_2211

Ole Jakob hadde dyrket kule gulrøtter i ulike farger og fasonger. Aldeles økologisk!

142408_2210

Og poteter, fenikkel, rødbeter, løk, hvitløk, sukkererter… Ting vokser ikke så fort her i nord og avlingene blir ikke så store. Men det er ikke kvantiteten det kommer an på.

but

Bestemor kom litt seint, men det var enda noen varer igjen.

bu

 

Endelig høst!

today

.

Det er høst. Det er mørkt og det har regnet og blåst i hele dag.

Og så er det onsdag.

Og i senga mi sover det en småskitten og sliten liten gutt. Han sovnet med et smil om munnen.

Det er på sånne kvelder at livet i helt ok.

I sommer har vi hatt speidermøter hver onsdag, og de som har hatt lyst og anledning har kommet. Jeg har hatt lyst og anledning hver gang og det har stort sett Ole Jakob også. I dag syklet og gikk vi begge veier. Det foregår slik at han sykler foran og jeg halser etter. Det er en fin måte å mosjonere gamle bestemødre på. Fra Ole Jakobs hus til speiderhytta og tilbake til Annehuset, er det noe sånt som seks kilometer.

I dag kom det to fine elleveåringer i tillegg til oss og vi bestemte oss for å starte arbeidet med vinterveden. De store kappet og foreslo raskt at Ole Jakob kunne stable. De jobbet hardt alle tre. Jeg jobbet ikke så mye når sant skal sies. Jeg sto mest på verandaen i ly for regnet og smilte.

Ole Jakob er oppfinnsom og løsningsorientert og fant raskt ut at det var lettere å bære veden opp på verandaen i den baljen vi pleier å hente vann til å slukke bålet med i. Han fant også ut at det var lettere å hoppe ned fra verandaen enn å gå trappetrinnene. Og for å få bedre balanse, tok han baljen som hadde vært full av våt, skitten ved på hodet hver gang han hoppet.

Da guttene følte for en pause gikk vi inn i hytta og undersøkte alderen på gamle bøker og sølvskjeer. Så sang vi speiderbønnen. Guttene hadde allerede tatt på seg sykkelhjelmene så for en gangs skyld beholdt de luene på. Jeg er helt sikker på at Gud så litt stort på det.

Ole Jakob ville sykle med de store ned hytteveien til brua over elva. Jeg tjuvstartet og måtte hoppe opp i lyngen da de kom syklende. Ole Jakobs øyne lyste som stjerner i det svarte, skitne fjeset der han syklet side om side med de to store, snille guttene gjennom søledammer på størrelse med små innsjøer.

Det regnet hele veien hjem også.

Og det begynte å skumre.

Det var en fin tur.

Sånn er det.

Det er sånt jeg liker.

.

IMG_20140820_175502

,

Mens vi ventet på de store, nøt Ole Jakob følelsen av regn i ansiktet og kokte fiskekaffe. En femåring med tilgang til regnvann trenger svært lite annet for å ha det fint.

.

IMG_20140820_175855

IMG_20140820_213314

IMG_20140820_184040

IMG_20140820_182924

.

Helga var forresten også fin. Den nøt jeg sammen med lillebror. Vi gikk til byen der vi spiste is og lekte på lekebutikken. Og vi gikk søndagstur i skogen sammen med min ludovenninne.

.

IMG_20140816_122107

IMG_20140816_133428

IMG_20140816_200201

IMG_20140817_114410

IMG_20140817_161659

IMG_20140817_152119

Om Goethe, nyheter, musikk, poesi og photoshop. Og en stor takk!

goethe ny23_edited-1

Bare så det er sagt, sånn helt til å begynne med: Jeg har hatt en strålende dag. Jeg savner ungene, men bortsett fra det, en strålende dag.

Det var bare det at jeg ville ha med meg nyhetene.

ABC nyheter kunne i kveld blant annet by på artikler om: Sport, Syria, Teknologi, Terror, Tester, Tippeligaen, Trafikkulykke, Trening, Ukraina og Verden …

Og da er det at jeg trenger denne. Eller denne.

Eller noe sånt som dette:

Once by the Pasific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the Light was spoken.

Robert Frost

.

Bare for å stålsette meg litt før jeg begynner å lese.

Og så har jeg sett på Fødeavdelingen. Det hjelper også, av en eller annen merkelig grunn.

Det er kanskje en idé å finne en annen nyhetskilde…

,

Noen ganger vil man ikke vite hva som skjer der ute i verden. Noen ganger har man lyst til å krype opp i sofaen med en kopp kaffe og et godt kryssord og ikke tenke på noe annet enn Rolf Hansens finurlige ord. Dere vet, sånne som raggsokkelskerfavorittårstid og tverrfløytesolistkollega.

I en vanskelig verden er godt at det finnes folk som skriver dikt og bøker for oss andre og lager musikk og kryssord. Og filmer om trollmenn og drager og detektiver og den store kjærligheten.

Jeg tenker ofte på om de skjønner det? Hvor mye de betyr i vanlige menneskers liv?

For de fleste av oss trenger noe å balansere og fylle ut hverdagene og realitetene med. Noe som hjelper oss til dypere forståelse eller til glemsel og adspredelse.

Eller begge deler.

Det gjør i hvert fall jeg.

Så nok en gang: Takk! Fra dypet av mitt hjerte; takk. Til Rolf og Greg og Neil og Robin og Pål og Robert og Inger og Joanne og John Ronald Reuel og Tim og Peter og alle dere andre som bidrar til å gjøre livet mangfoldig og fargerikt.

Og fullstendig utholdelig også når det røyner på litt.

 

Og så kan man selvfølgelig leke litt med photoshop:

spli

hus

hus2

hus5
hus79
husp

Jeg vet ikke hvem som fant opp photoshop. Men takk til deg også.

 

Previous Older Entries